Karoline Frogner – en unik og uredd stemme i norsk film

Før jul mottok den norske filmoffentligheten en gledelig melding: Filmregissør, fotograf, forfatter, dokumentarist og journalist Karoline Frogner (f. 1961) ble tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere fra i år og frem til fylte 67 år. Det er en stor ære å bli tildelt det som på folkemunne kalles for «kunstnerlønn».

Få filmskapere har fått denne anerkjennelsen – og enda færre kvinnelige filmskapere. Det er heller ikke mange blir tildelt kunstnerlønn på et stadium i livet hvor man enda har mange gode og arbeidsomme år foran seg. Siden Karoline Frogner begynte å arbeide som fotograf, forfatter og dokumentarfilmskaper, har hun vist seg som en uavhengig humanist, som uredd har formidlet tunge menneskerettslige tema, med særlig fokus på kvinner og barn. Ofte på en kontroversiell måte.

Med tilbakevendende kraft har hun dokumentert krig, vold og tortur i et bredt nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Frogner representerer en unik og uredd stemme, som med fare for eget liv og helse, bokstavlig talt har stilt seg i skuddlinjen for å fortelle om overgrep mot mennesker.

Karoline FrognerEngasjementet til Frogner overgår mye annet i dagens mediepolitiske landskap i Norge. Der en annen journalist velger å trappe ned, grunnet usikker økonomi eller manglende oppdrag, drar Frogner ut på slagmarkene, ofte med ett enkelt kamera i hendene. Det er denne urokkkelige viljen til å dokumentere og formidle – uansett om hun har økonomisk ryggdekning eller ikke – som er så bemerkelsesverdig, og som det står stor respekt av.

Frogner har markert seg med flere helaftens dokumentarfilmer, også i en tid da dette ikke var hverdagskost på norske kinoer. For Mørketid – kvinners møte med nazismen (1995) høstet hun flere priser, inkludert Amanda for beste dokumentarfilm, og stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse. I denne filmen bearbeider hun deler av historien som fortelles med dramatiseringer. Et nytt og nokså ukjent grep i norsk dokumentarfilm på denne tiden, som Frogner både fikk ros og ris for. Men det sier litt at hovedskuespilleren i filmen, Janne Kokkin, ble Amanda-nominert som beste kvinnelige skuespiller dette året. Mørketid var også banebrytende fordi den behandlet norske kvinners krigshistorier på en grundig måte – ikke minst den store og viktige innsatsen kvinner fra motstandsbevegelsen bidro med. Frem til da hadde filmene om andre verdenskrig stort sett handlet om heroiske menn.

Etter å ha jobbet med flere kort -og novellefilmer, bøker og fotoutstillinger utover på nittitallet, satte Frogner i gang med sitt andre store dokumentarfilmprosjekt, Tradra – i går ble jeg tater (2003). På en rystende, men stillferdig måte avdekker Frogner de systematiske overgrepene norske tatere har blitt utsatt for gjennom historien. Den aller hardeste perioden for taterne viser seg å være etterkrigstiden, da den norske stat, i nært samarbeid med norsk indremisjon, nærmest drev med etnisk rensing av den norske taterbefolkningen.

Det «offentlige» Norge hadde problemer med å ta til seg innholdet, hvilket medførte store diskusjoner, debatter og bekjennelser i kjølvannet av filmens kinodistribusjon. Lag, organisasjoner og grupper omfavnet Tradra, og med dette ble filmen den aller viktigste aktøren for at det offentlige Norge til slutt måtte innrømme overgrepene. Etter hvert kom det også beklagelser overfor den gjenværende romanibefolkningen i Norge, fra politisk hold.

Noe av det mest interessante med Karoline Frogner som kunstner, er hennes apolitiske, men sterke humanistiske engasjement, som muligens har opphav i en utpreget rettferdighetssans. I 2009 laget hun fjernsynsdokumentaren Kirsten Flagstads Plass, om Norges mest kjente operasangerinne, Kirsten Flagstad; om hennes liv som stor internasjonal artist og hennes store tragedie. Etter 1945 og frem til sin død måtte Flagstad leve med et lummert rykte om at hun hadde vært nazisympatisør under krigen. I filmen tilbakeviser Frogner alle påstander om Flagstads nazi-tilknytning, med en kriminalforskers presisjon. Kirsten Flagstads Plass fremhever at sangerinnen var en sterk motstander av nazismen, som begikk flere handlinger med liv og karriere på spill for å redde jødiske kollegaer ved en rekke operahus i Tyskland.

Med sine siste filmprosjekter har Frogner reist ut av Norge. Det er ikke første gang. Mot slutten av 1980-tallet dokumenterte Frogner Palestina-konflikten gjennom den sterke dokumentarfilmen Gud velsigne barnet (1988), med barn som leker Intifada og blir skutt av israelske soldater. I de senere årene har Frogner engasjert seg i den rwandiske befolkningens traumer etter krigene som utspilte seg på 1990-tallet. I 1994 foregikk den moderne histories mest grusomme folkemord, hvor rundt én million tutsier og moderate hutuer ble tatt av dage. Men landet skulle videre og de to folkeslagene måtte forsones. I dokumentarfilmen Duhosanye – vi som tar vare på hverandre (2010) følger Frogner et unikt enkesamfunn, bestående av kvinner fra begge folkeslag, som har mistet alt, men som makter å leve videre, takket være felleskapet som har oppstått.

Mange som har sett Duhosanye vil kanskje tenke at man her blir eksponert for bilder og historier som er langt mer voldsomme og konfronterende enn hva et vanlig hverdagsmenneske fra Norge «kan tåle». I slike tilfeller blir nok Karoline Frogner ubøyelig og hard i blikket. Hun mener det er vår plikt. Norge er, som et land i FN, også ansvarlige for at folkemord ikke skal begås. Når FN ikke makter å stanse grusomhetene, er det i hvert fall vår medmenneskelige plikt å vite hva som skjer, hva som har skjedd og bidra til at det aldri skal skje igjen. I denne filmen klarer Frogner – som medmenneske, erfaren journalist og dokumentarist – å stille de riktige spørsmålene, som får kvinnene fra Rwanda til å åpne seg og hente frem de svarteste dypene i seg selv.

Karoline Frogners arbeider er svært viktige bidrag i kampen mot vold, rasisme og undertrykkelse av mennesker. Ved å vise verdens konflikter fra barnas og kvinnenes ståsted, blir det så altfor tydelig hvor absurd og galt krig og maktovergrep er.

En statlig garantiinntekt eller «kunsterlønn» vil forhåpentligvis bidra til at Karoline Frogner kan fortsette å jobbe aktivt og konsentrert i mange, mange år fremover. Det skal vi være glade for. Hun er utvilsomt en av de aller viktigste, opinionsdannende stemmene vi har i Norge i dag.

*

Mørketid – kvinners møte med nazismen og Tradra – i går ble jeg tater er tilgjengelige via VOD-tjenesten Filmarkivet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>