Analysen

Kraftidioten (2014)

«Hvem er du?» spør Gudrun ektemannen, Nils. Den middelaldrende kvinnen er den eneste rollefiguren i Kraftidioten som stiller et slikt eksistensielt spørsmål, og like etterpå reiser hun fra mannen og forsvinner ut av historien. Hans Petter Molands film handler om menn og mannsroller, og om fedre og sønner. Ingen av mennene stiller slike spørsmål som Gudrun. De går bare rundt med krum nakke, stadig dypere inn i en sirkel av destruktiv vold, fordi en mann er en mann, og en mann må få lov til å hevne sin sønn. Det er ikke noe man stiller spørsmålstegn ved – det bare er slik.

Kraftidioten er en stilsikker svart komedie. Den er kulere, mer polert og utpreget ironisk enn Molands forrige spillefilm, En ganske snill mann (2010), men disse to har også mye til felles. I Kraftidioten viser Moland nok en gang sitt skarpe blikk for detaljer – både i selve fortellingen og i fremstillingen av de mange rollefigurene – og dialogen er svært fornøyelig, på en skrudd og pussig måte. Filmen mangler litt av den skittendesperate undertonen som gjorde En ganske snill mann til et verk med større energi og flere nyanser, men på sine egne premisser er Kraftidioten både vellykket og morsom. Som så mange andre filmer fra de siste årene, illustrerer den håndverkets seier i norsk samtidsfilm. Den er upåklagelig på de fleste områder, og det er slettes ikke uventet at Moland høster anerkjennelse utenlands, for Kraftidioten kombinerer det kuleste i mye av samtidens genrepastisjer og genreparodier med et eksotisk norsk miljø, preget av snø og kulde. Og dét på en original måte.

Hans Petter Moland har sagt at filmen handler om hva som skjer når et menneske sier opp kontrakten med det siviliserte samfunnet, og dyrker barbariet i seg. På mange måter er dette utgangspunktet for fortellingen, men et slikt perspektiv forsvinner raskt av syne, ettersom filmen fokuserer på rollefigurer som bare er siviliserte på overflaten. De lever i pene verdener og ser pene ut, men til syvende og sist er dette bare et tynt ferniss over de mest primitive voldelige drifter. Dermed passer de også godt i det snøgolde ingenmannsland som de ferdes gjennom. På jakt etter hevn mister de så å si det siste gode i seg selv.

En stifinner som går seg vill

I begynnelsen av Molands film blir hovedpersonen Nils Dickman (Stellan Skarsgård) kåret til årets borger i den lille fjellkommunen der han bor. Han er brøytebilsjåfør, og lever av å holde veiene åpne og rene. Denne mønsterborgeren opplever imidlertid noe av det vondeste man kan oppleve. Sønnen Ingvar blir funnet død, tilsynelatende av en overdose. Nils reagerer med fortvilelse. Hvorfor ble sønnen narkoman? Hvorfor kjente han ikke sin egen sønn bedre? Han stikker han børsa i munnen, klar til å begå selvmord, til å viske seg selv ut som menneske. Akkurat da dukker sønnens kompis opp, og han kan fortelle at Ingvar ble myrdet. Kompisen setter Nils på sporet av en av gjerningsmennene, og dermed begynner han sitt blodige hevntokt.

Nils tar livet av dem som sørget for at sønnen mistet livet, én etter én, og dermed nærmer han seg sakte men sikkert den skruppelløse narkobaronen Greven (Pål Sverre Hagen). Sistnevnte er en fornøyelig karikatur av en gangster; en fraskilt veganer som tar hånd om sin lille sønn og lever i en designerleilighet omgitt av moderne kitsch-kunst og velkledde ja-menn. Greven tror at det er serbere som har tatt livet av mennene hans, og irriterer seg over at en overenskomst om å dele narkomarkedet, som han har forhandlet fram, synes å ha gått i oppløsning. For å statuere et eksempel tar han livet av en av serberne. Dette viser seg å få fatale konsekvenser, for serberen er sønnen til den store gangsterbossen Papa.

Etter denne markeringen fra Greven begynner det hele å bli komplisert. Nils er fremdeles ute etter kjeltringen, og vil kidnappe sønnen hans for å hevne seg. Mottoet hans er et øye for et øye, en sønn for en sønn. Også den serbiske gangsterbossen Papa, spilt av en mumlende og hostende Bruno Ganz, vil kidnappe Grevens sønn, og har samme motto i livet, hvilket resulterer i en serie voldelige og komiske forviklinger.

Som i en moderne western avsluttes Kraftidioten med en regelrett showdown av en massakre. Nils har kidnappet sønnen til Greven, og serberne er ute etter både Greven og sønnen hans for å hevne mordet på bossen Papas sønn. De ender opp hos Nils, i sivilisasjonens utkant. Utenfor vedkommendes brøytebilgarasje går det hett for seg, og likene tårner seg opp. Helt til slutt kommer Nils og den serbiske narkobossen seg unna, i en av brøytebilene, og sammen kjører de inn i solnedgangen.

Svart komedie

Flere har sammenlignet Hans Petter Molands film med Coen-brødrenes Fargo (1996). Det de har til felles er tafatte, infantile og voldelige menn i en goldt snølandskap på landsbygda, og en god porsjon ironisk gladvold. Kraftidioten har imidlertid vel så mye til felles med Coen-brødrenes The Big Lebowski (1998). Begge filmene handler om menn hvis liv ligner et dominospill. En brikke faller, liten eller stor, og så begynner alle brikkene å falle raskere og raskere.

Molands film er en komedie av svarteste type, som preges av en avvæpnende cool ironi. Den tar både handling og rollefigurer helt ut, og mesker seg i en type distansert og karikert humor som kaller på både smil og latter. Samtidig kan man ane noe samfunnskritisk et sted langt inne i moroa. På mange måter er Kraftidioten en veldig typisk samtidsfilm, og som svart komedie preges den av fire elementer som vi finner i mange andre samtidsfilmer fra USA, Europa eller Asia.

For det første gjennomsyres hele Kraftidioten av en type ironi der nesten alt er mulig så lenge det gjøres med et lurt smil og med tunga rett i munnen. Intet er hellig, høyt og lavt kan blandes, og alt kan ses på med et skeivt blikk og med en ny vits parat. Det er en innsmigrende form, som lokker fram alle de rette følelsene hos sitt ungdomspublikum som kan flire av det meste. Moland balanserer filmen på en måte som gjør at alt får et preg av å være en vits, og så lenge politikk eller samværsformer etter skilsmissen formuleres av dumme, men slagkraftige gangstere, fremstår det hele som paradoksalt, pussig, inkongruent og festlig.

For det andre er hovedpremisset for Molands film den moderne gladvolden, slik vi kjenner den fra både Quentin Tarantino og de nevnte Coen-brødrene. Skuddene faller, likene blir stadig flere, og markeres til og med ironisk med nekrolog-aktige vignetter i form av tekstplakater – komplett med symbolet for Human-Etisk Forbund når Greven til slutt må bite i gresset. Inntil det siste er han en amoralsk narkobaron og en barnslig voldsmann, men også en mann som på utsiden representerer det «riktige» i dagens samfunn: miljøbevisst, veganer, kunstinteressert, og dessuten en ansvarsbevisst far som deltar på foreldremøter, elevsamtaler og mobbeseminar i regi av skolen.

Molands skildring av vold er interessant. Den er både tydelig og fysisk, og samtidig stilisert og distansert. Et godt eksempel er når Nils går løs på Grevens håndlanger Strike, spilt av Kristofer Hivju. Selv om vi får se nærbilder av det blodige ansiktet til Strike, og lyden av slagene er direkte og skaper en ubehagelig fysisk opplevelse, avbrytes selve mishandlingen raskt. Når Strike ligger forslått med blodig ansikt har han bare et ironisk smil bak det røde skjegget og alt blodet, og erter Nils for at han blir sliten og anpusten av mishandlingen. Dermed antydes volden på en realistisk og virkelighetsnær måte, men før vi rekker å reflektere over hva som skjer, blir voldsutøvelsen avsluttet med en vits. Slik forsvinner et mulig etisk og kritisk perspektiv bort i ironi og humor.

For det tredje er både miljøer og rollefigurer skrudde og stiliserte. Kraftidioten har noen av de mest fornøyelige og bisarre karakterene i norsk films historie, og det er tydelig at Moland og hans manusforfatter Kim Fupz Aakeson, som også samarbeidet med regissøren om En ganske snill mann, har hatt det moro med å skape komiske karikaturer. Så og si alle personene i Molands film er overdrevne, rare og pussige. De er flate, med få karaktertrekk. De er sine handlinger, men har ingen dybde. I En ganske snill mann var karakterene rundere, og historien mer skittenrealistisk og hverdagslig, og dette gjorde at humoren og det stiliserte ble balansert mot noe mer gjenkjennelig. I Kraftidioten er vi i et post-Lilyhammer gangsterunivers, der sannsynlighet og troverdighet er byttet ut med rene karikaturer. Det gjør at Molands siste film er morsommere, men også mindre interessant enn hans forrige.

For det fjerde er Kraftidioten en selvbevisst genrefilm som iscenesetter en tett vev av intertekstuelle referanser, og balanserer mellom å være en genreparodi og en genrepastisj. Den har et komisk overskudd som smitter over på tilskueren, og som skaper mange fornøyelige situasjoner, men forvandler samtidig det Norge som skildres til noe vagt og diffust «norsk», som kun er til for å skape komiske kollisjoner med genrerelementer. Både gangsterfilm og westerndrama, hensatt til et fantasiland; halvparten Beitostølen og halvparten Oslo Vest.

Disse fire aspektene finner vi i mange andre samtidsfilmer – ikke bare internasjonalt sett, men også fra Norge. Mindre vellykkede filmer som Arme riddere (Magnus Martens, 2011) og Fuck Up (Øystein Karlsen, 2012), eller Tommy Wirkolas filmer er gode eksempler. Mer vellykkede er Bård Breiens Kunsten å tenke negativt (2006) og Detektiv Downs (2013). Breiens sorte komedier har en sår og desperat undertone som gjør at latteren setter seg litt fast i halsen. På den måten blir filmene rikere og mer sammensatte; de har en antydende farlighet og en samfunnskritisk dimensjon.

Noe av det som skaper de mange vellykkede komiske effektene i Molands film, er noe de som forsker på komikk, latter og humor kaller inkongruens: to ting som ikke hører sammen, eller er i uoverensstemmelse, møtes. Folk er malplasserte, kontrasten mellom hva de gjør og sier og hvor de er markeres. Dette skaper mange fornøyelige passasjer i dialogen, og gjør at enkelte av karikaturene framstår som morsomme. Her ligger imidlertid også kimen til en slags samfunnskritikk i filmen.

Det skjeve smilet i svart

Mange av de morsomste scenene og øyeblikkene i Kraftidioten oppstår når Molands rollefigurer direkte kommenterer det norske samfunnet, eller når scenografien blir en tydelig og stilisert kommentar til samtidsholdninger her i landet.

Det starter med skildringen av Nils som en vellykket innvandrer i den lille fjellbygda der han bor og arbeider. Atle Antonsen gjør en fornøyelig innsats som ivrig senterpartimann, ute etter å kapre mønsterborgeren for sitt parti. Her harselerer Moland på en diskret måte både med politikk og holdninger til innvandring. At serberne senere blir eksemplene på «de lite ønskelige innvandrerne» peker på at dette er et viktig undertema i filmen. Ulike innvandrertyper settes opp mot hverandre, og Moland kompliserer vårt bilde av innvandring og «norskhet», samtidig som han tegner et bilde av et heterogent og globalisert Norge, der det er like mange svensker, dansker, asiatere og serbere som etnisk norske nordmenn.

En av de scenene som høstet flest lattersalver da jeg så den på Nova Kino i Trondheim, er den hvor noen av Grevens håndlangere diskuterer velferdssamfunnet. De knytter velferd til dårlig vær, og kan slå fast at det er dårlig stelt i alle varme land. Replikkvekslingen er så bisarr at man blir nødt til å gi seg over, selv om man kan ta seg i å lure litt på hva man egentlig ler av. Samfunnskritikken (om det virkelig er riktig ord i denne sammenhengen) i Molands film preges tidvis av en urovekkende, konservativ tone. I Gymnaslærer Pedersen (2006) viste Moland tydelig at han ikke forsto Dag Solstad og den politiske radikalismen på 1960-og 1970-tallet, og i Kraftidioten blir man usikker på hva kritikken egentlig retter seg mot. Den er befriende politisk ukorrekt, men ikke uproblematisk.

Scenene i Grevens hjem er interessante. Det er en sterk kontrast mellom Grevens avstandstagen til sukkerholdige frokostblandinger, ansvarsfulle papparolle og forkjærlighet for flashy og smakløs interiørdesign, og hans skruppelløse og amoralske vold. Kraftidioten gjør narr av turbokapitalismens mest hensynsløse, overfladiske og rabiate uttrykk. Dette er også Norge av i dag, synes Moland hele tiden å si oss, og vi ler av det, men kanskje vi burde lure på hvorfor.

Komikken i Kraftidioten er omkranset av en satirisk tematisering av noen av de vanligste og viktigste problemstillingene i dagens Norge: kulturkollisjoner og innvandring, maktesløshet satt opp mot selvtekt og blind hevn; en opplevelse av at samfunnet er i moralsk oppløsning. Dette uttrykkes ofte gjennom en sterk stilisering i Molands film.

Et av de mest slående trekkene ved Kraftidioten er at det Norge der handlingen utspiller seg er omgjort til noe uvanlig og fremmed. Det finnes bare ekstremer i Molands univers. Enten er vi i natur og bygd, som preges av et kaldt og goldt snølandskap, eller så er vi i et Oslo som er forvandlet til det nesten ugjenkjennelige. Et slags norsk Manhattan reiser seg ved enden av veien fra bygda. Digitalt har Moland og hans medarbeidere skapt et Oslo som nærmest starter ved Oslo sentralbanestasjon, som om de nye bygningene der er bolverket mot naturens isøde. Dette kan minne om Jens Liens tilnærming til hovedstaden i Den brysomme mannen (2006), som også forvandler samtiden til noe som er både gjenkjennelig og ugjenkjennelig på samme tid. Der Liens science fiction-film er en tydelig – kanskje til og med overtydelig – allegori om vårt vidunderlige nye følelsesløse liv, er Molands film mer tvetydig.

Som samfunnskommentar er Kraftidioten diffus. Den antyder, harselerer og ironiserer over mange ting vi gjenkjenner, men komikken mangler en klar retning. Dette kan vise seg å være en verdifull side ved filmen, som gjør den rikere og mer varig enn den ville ha vært om den var tydeligere formulert. Samtidig blir man usikker på hva filmen vil med oss.

Pikkmanns reise

Kraftidioten er en pikkaresk film som handler om maskulinitet. Helt siden debuten med Secondløitnanten (1993) har Hans Petter Molands filmer først og fremst handlet om menn, og deres tafatte og desperate forsøk på å håndtere sin kjønnsrolle. Kvinner er alltid perifere i Molands filmer; han fokuserer på menn som sliter med å finne seg selv, og som definerer seg selv gjennom møter med andre menn, snarere enn med kvinner.

Det er slående – og hyppig diskutert – at mange norske filmer handler om tafatte, forpinte, infantile og passive menn, og om vennskap mellom menn. Eller om menn som gjør desperate handlinger, men på en naiv og uskyldig, eller latterlig og distansert måte. Manndommen synes å være under konstant press, og menn i norske filmer handler i hovedsak på to svært forskjellige måter, som samtidig henger tett sammen. Også de som agerer blindt, slik som Nils i Kraftidioten, er litt stakkarslige eller naive personer, avsondret fra omverdenen og fra kvinner.

Medieviter Tonje Skar Reiersen har på en svært god måte karakterisert den dominerende mannlige filmkarakteren fra de siste årene som representant for en «tilbaketrukken maskulinitet». Dette er menn som er alene, isolerte, stillferdige og på siden av alle andre, og som lever stille og ubemerkede liv. De har trukket seg tilbake, uten dramatikk og opprør, og er det motsatte av den vanlige forestillingen om sterke, ansvarlige, aktive og handlende menn. Skar Reiersen har trukket fram Hans Petter Molands filmer som typiske for dette mannsbildet. Hun har analysert Kjærlighetens kjøtere (1995), Aberdeen (2000) og The Beautiful Country (2004). Også mennene i Gymnaslærer Pedersen, En ganske snill mann og Kraftidioten kunne vært trukket fram.

Nils i Kraftidioten er en typisk tilbaketrukket mann, som trives best i sin lille boble når han kjører sine anleggsmaskiner eller brøytebiler. Hans tafatthet og avsondrethet illustreres gang på gang. Han kan ikke snakke med sin kone Gudrun, som fortvilet forlater ham, og hans første reaksjon på sønnens død er å forsøke å begå selvmord. Ekstra tydelig er scenen der han blir nødt til å lese for Grevens sønn etter at han har kidnappet gutten. «Jeg har ingen historier», sier han mutt og innesluttet, og når han blir bedt om å lese noe – hva som helst – er det eneste han klarer å finne en brøytebil-brosjyre. Dette er selvsagt en humoristisk scene, en ironisk skildring av en mann som ikke kan opprette et vanlig forhold til et barn, men det er også en viktig inngang til forståelsen av Nils og de andre mennenes maskulinitet. Scenen løfter frem det barnslige ved Nils og hans blinde hevnopprør. Mot slutten av scenen der han leser for lille Rune på sengen, ser vi dem som to barn – begge oppslukt av en brosjyre om tøffe biler.

Det er en verden av blinde feilhandlinger, og fravær av følelser og ømhet, som preger Kraftidioten. Det er en bemerkelsesverdig kysk film, tilsynelatende uten tilstedeværelsen av seksuelt begjær, der kvinner bare ignoreres, skjelles ut eller er menns «eiendom». Broren til Nils er et godt eksempel på hvor gjennomgående dette er i filmen. Hans forhold til sin asiatiske ektefelle er preget av en overfladisk imitasjon av liv og ømhet, og mest av alt snakker de forbi hverandre. Det samme gjelder Greven, som bare er i stand til å enten skjelle ut eller slå sin tidligere hustru.

Interessant nok er det eneste eksempelet på lidenskap og ømhet i filmen den forbudte relasjonen mellom to av grevens gangstere, Aron (Jakob Oftebro) og Geir (Anders Baasmo Christiansen). Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen har pekt på hvordan homofobi regulerer framstillingen av vennskap i norsk film, og tvinger fram en skildring av en naiv mannlighet. I én scene kysser Aron og Geir lidenskapelig, og i filmens univers må denne handlingen naturligvis få sin straff umiddelbart. Aron – som eksplisitt markeres som jødisk, og dermed er «avviker» i dobbel forstand – blir straks drept av Greven, og hodet hans blir sendt til Papa (fra far til far) som et symbolsk sonoffer, nærmest av bibelske dimensjoner.

Kraftidioten skildrer en merkelig avsondret og tilbaketrukket maskulinitet, der handling bare kan få uttrykk som vold. At far og sønn-forhold regulerer så å si alt, gjennom både Nils, Greven og Papa, gjør at denne maskuliniteten formuleres enten gjennom en familierelasjon av blodsbånd mellom menn, eller gjennom vold. Det er selvsagt ikke tilfeldig at hovedpersonen Nils heter Dickman til etternavn, og for at de aller sløveste tilskuerne skal få med seg betydningen av navnet, slår Greven ironisk fast at det ikke kan være lett å hete Pikk-mann. Kraftidioten er en pikkaresk reise gjennom moderne maskulinitet, der hovedpersonen er en anti-superhelt ved navnet Pikk-Mann.

Humoristisk og overtydelig

Kraftidioten er en stilsikker og vellykket film. Den preges av en håndverksmessig dyktighet som er imponerende, og er genuint morsom. Det er en film med et overskudd av små detaljer, karikerte figurer og mye elegant gladvold; en film som veksler mellom det rå og kyniske, og det triste og desperate. Men selv om Kraftidioten er interessant, har den to problematiske trekk.

Når alle rollefigurene blir så flate, overfladiske og karikerte, rommer de lite annet enn øyeblikkets humor og ironi. Fortellingen om Nils er til syvende og sist nokså hul og tom, til tross for sin treffende komikk. I tillegg er det så mange repetisjoner underveis at filmens rytme blir en anelse masete; det samme skjer gang på gang, med små variasjoner, og det holder lenge, men kanskje ikke helt til siste slutt.

«Hvem er du?», spør Gudrun mannen sin, Nils. Svaret er uvesentlig for oss som tilskuere – det er ikke dette filmen egentlig handler om. Verken Nils, Greven, Papa eller de andre er tilstrekkelig runde, sammensatte eller komplekse til at spørsmålet oppleves som relevant. Nils er bare Pikk-Mann som stormer på sitt blinde hevnbegjær. De vi blir virkelig nysgjerrige på, er faktisk kvinnene i skyggen av de fremtredende mennene. «Hvem er Gudrun?», undres man. Hvorfor drar hun bare, helt uten videre, og hvor havner hun? Kraftidioten er sannsynligvis totalt uinteressert i å gi oss et svar på dette, men den hadde nok vært enda bedre om den hadde beveget seg i litt mindre forutsigbare retninger.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. jannis sier:

    kraftidioten er en film som lager flere lag som man kan følge med på. moland har klekket ut en historie. hvis man sammenligner den med andre filmer kunne han jobbet mer med slutten. men noen ganger må man levere, for det nærmer seg innspilling.
    det er mange geniale ting som kan skje på slutten, for eksempel i de mistenkte. mange lurer på hvem kaizer sose er, og man får vite det;-)

  2. Ole Jon Tveito sier:

    Koste meg voldsomt I kinosalen, og jeg måtte gå for å se den igjen et par dager seinere. Likevel har filmen fått et ufortjent lite besøk i Norge.

    En god analyse, som jeg slutter meg til. Du kunne likevel tatt med at de få kvinnene i filmen ikke bare er bifigurer, men også de som leser sine menn, og veit å forlate dem når de blir for tåpelige, og kanskje også kommentaren til at løsningen er hevn, mannens måte å løse ting på, selv anbefalt i skolegården når man blir mobbet. At det mandige går i arv er vel også tydelig, for å lese brøtebilkatalog gjør jo at den kidnappede og intelligente unggutten umiddelbart får (og gjenkjenner) stockholmsyndromet. Han kommer med andre ord til å vokse opp til å bli en mann av samme kaliber.

    Jeg blei imidlertid ganske satt ut av gangstere i fjellheimen. De vandrer til fots langt opp i løypa selv under et slalåmrenn, noe som selvsagt ikke hadde skjedd i noen virkelighet. En ting er at selv gangstere blir som barn i snøen, men rent bortsett fra det så må det vel være det tankeløse menn gjør. Men en form for eksotisk Norgesreklame er det vel også. Men klarer du å sette det inn i noen sammenheng? Det er da ganske umotivert? Med unntak av deler av det er innledning til den hysteriske sluttscenen, kunne jo dette vært klippet helt vekk.

    Miljø- og helsefrikaspektet må jo også være noe å dra fram, med unntak av at det viser at selv gangstere har samfunns- og helsehensyn, og moral – som å ta livet av budbringeren nten de kommer med behjelpelige budskap om at det er hyra leiemorder eller at de så hva som stod på fluktbilen til kidnappet Dickman. (En goof her forresten: Det stod ikke Dickman på bilen, som han hevdet, men det intetsigende firmanavnet Brøyting og Anlegg og to telefonnumre som vaktmesteren ikke husker, noe som dermed ikke kunne ført til at de fant fram til vår mann overhodet utifrå det tipset.)

  3. Denis sier:

    Mycket bra och spännande film!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>