død1

Analysen

Død Snø 2 (2014)

Tommy Wirkolas oppfølger til kultsuksessen Død Snø (2009) tilbyr mer av det samme, bare med høyere budsjett. Likevel er det vanskelig å bli klok på hva slags prosjekt dette egentlig er – om det er en lek med zombiesjangeren eller om det bare er en kanal der regissøren kan plante noen artige og tidvis politisk ukorrekte påfunn på filmlerrettet.

La meg aller først legge en personlig forusetning på bordet: Jeg er sjangerpurist på min hals og legger sjelden min elsk på sjangerblandinger, spesielt ikke når komedie skal sprøytes inn i mer seriøst materiale der ting står på spill. Når det er sagt skal jeg forsøke å formulere noen tanker rundt hybridfilmen Død Snø 2 som baserer seg på prosjektets egne premisser. Tommy Wirkolas oppfølger til kultfilmen Død Snø kan som sagt lene seg på et noe høyere budsjett enn forgjengeren, men er til syvende og sist mer av det samme – en klassisk splatterkomedie i tradisjonen til Peter Jacksons Braindead (1992), med innslag av sjangerparodi à la Shaun of the Dead (2004) og et par referanser til andre eventyrklassikere. Den kan altså surfe et godt stykke på zombiesjangerens renessanse de seneste årene, både i film og tv-sammenheng.

Har filmen noe annet formål enn å underholde, vekke latter og kanskje sjokkere litt nå og da? Nei, og det er selvfølgelig helt greit. Det betyr imidlertid at man må rette all sin analytiske energi mot selve iscenesettelsen; utformingen av underholdningstablåene snarere enn selve historien. Jeg har valgt å dele inn analysen i tre kapitler, som tar for seg henholdsvis vekslingen mellom kompromissløshet og klisjédyrking, tablåenes audiovisuelle idéer og rollefigurenes posisjon i fiksjonsuniverset.

Kompromissløshet vs. klisjéer

Klassisk zombiefilm har alltid hatt et tydelig element av samfunnssatire, som i George A. Romeros filmer, men har i senere år beveget seg mer mot mellommenneskelig drama, som i fjernsynsserien The Walking Dead (2010-). Dette er imidlertid svært lite til stede i Død Snø 2. Et lite unntak er muligens åpningssekvensen, der et dørgende kjedelig NRK-program om fugler spilles på bilradioen mens Martin (Vegar Hoel), originalfilmens eneste overlevende, prøver å holde seg våken ved rattet. Et spark mot P2s kultursnobbete lyttergruppe, siden dette tross alt er en folkelig film, må vite.

I all hovedsak lener Død Snø 2 seg på klisjéer fra særlig amerikansk film – kanskje for å orientere seg mot et internasjonalt marked, kanskje fordi man ikke klarte å finne på noe mer originalt. Her er ‘statsadvokater’, nerdete zombie-geeks, politimenn som spiser donuts og 70-talls sjokk-zoom en masse. På den andre siden er Wirkola nokså kompromissløs i sine valg når han undergraver de samme klisjéene med ting vi sjelden ser eksplisitt i sjangeren. Her gnafses det på funksjonshemmede i rullestol, unggutter drepes og dissekeres, det lefles med nekrofili, og vogntrillende mødre sprenges i fillebiter mens babyene flakser skrikende mot skjermen. Det friske og politiske ukorrekte blir så out there at det skaper latter gjennom sjokk.

Men er de kompromissløse idéene så sterke at man tilgir klisjédyrkingen? Strengt tatt er det vel ikke snakk om et enten/eller-scenario. Nyere britiske komedier som Hot Fuzz (2007) og nettopp Shaun of the Dead beviser jo at det er mulig å kombinere sjokkerende humor med intelligente manus og nyanserte rollefigurer, og at man også har muligheten til å ironisere over klisjéene selv. Det makter ikke Død Snø 2 i samme grad.

Nerdete zombie geeks fra USA.
Nerdete zombie geeks fra USA.

Tablåenes viscera

Hvis man ser bort fra det subversive i utvalget av zombie-ofre, ligger naturligvis mye av appellen i sjongleringen av det kroppslige ‘viscera’: blod, tarmer, gørr, spy og andre kroppsvæsker. Dette er en av skrekksjangerens lekegrinder, enten det dreier seg om zombiefilm eller torture porn; den menneskelige frykten for innsiden/utsiden, synlig/ikke-synlig, levende/død, jeg/ikke-jeg. Disse traumedikotomiene er så grunnleggende hos alle mennesker – i større eller mindre grad – at det gir rom for enkel utnyttelse. Den kjente filmteoretikeren Noël Carroll skriver følgende i sin klassiske bok «The Philosophy of Horror: Or, Paradoxes of the Heart»:

Objects can create categorical misgivings by virtue of being incomplete representatives of their class, such as rotting or disintegrating things, as well as by virtue of being formless /…/ An object or being is impure if it is categorically interstitial, categorically contradictory, incomplete or formless (Carroll 1990: 32)

Alt som beveger seg i fantomsonen mellom kategorier, som zombier eller organer som i utgangspunktet hører til på innsiden av kroppen, omfattes av denne definisjonen, og oppfattes gjerne som ubehagelig. Wirkola mesker seg i disse idéene; tarmer brukes som vannslanger eller rep, armer kappes av og lever sitt eget liv, separert fra sin tilhørighet. Enkelt, men effektivt.

Utover denne «ekkelheten» tilbyr Død Snø 2 et knippe rene actiontablåer, som tydelig bærer preg av filmens økte budsjett og regissørens forkjærlighet for amerikanske eventyrklassikere. Zombiehærer kræsjer sammen i episke kampscener, gode digitale effekter opptrer når Martin vekker døde zombierussere til live og klimaksscenen tilbyr parallellklipping mellom 3-4 forskjellige handlingforløp. Mest imponerende er kanskje tanks-sekvensen, som sender mer enn én assosiasjon til en lignende sekvens fra Indiana Jones and the Last Crusade (1989), helt ned til Martin StolzMichael Kahn-aktige klipperytme. Ja, Wirkola refererer til og med seg selv idet Martin går kledd i en grønn treningsdress gjennom store deler av filmen – en åpenbar referanse til Jompas gule Uma Thurman-drakt i Kill Buljo-filmene.

Konsekvensen av denne tilnærmingen er at vi blir sittende og vente på neste påfunn fremfor å bli oppslukt av historiens fremdrift. Enten fordi Wirkolas idéer er såpass satt på spissen, eller fordi man ofte bryter opp den velsmurte Hollywood-nerven med mer amatøraktige innslag – kanskje spesielt i tegningen av rollefigurer og skuespillerprestasjoner. Tilsammen blir dette verfremdungseffekter som gir filmen et revyaktig preg.

Glenn Kenneth møter zombie-tanks
Glenn Kenneth møter zombie-tanks

Rollefigurenes posisjon

Jeg vet ikke om det er bevisst eller ubevisst, om det er del av Wirkolas regi eller ei, men i de fleste av hans norske filmer opptrer selv profesjonelle skuespillere ganske uhemmet. Replikkene leveres selvbevisst – enten de er amatøraktig monotone eller overdreven teatralske – som om skuespillerne har fått fritt spillerom til å gjøre akkurat det de vil. Dermed blir det bingolotto i forhold til hva som fungerer og ikke fungerer.

Vegard Hoel klarer seg best, i rollen som Martin. Tidlig i filmen får han transplantert en magisk arm fra zombielederen Herzog (Ørjan Gamst), som selvsagt lever sitt eget liv. Martins forsøk på å kontrollere sine egne ekstremiteter resultererer i artige situasjoner som krever stor kroppskontroll. Ja, tidvis kan det faktisk minne litt om Steve Martins fantastiske eskapader i All of Me (1984). I tillegg balanserer Hoel elegant mellom desperat frustrasjon og klønete antiheltisme.

Kristoffer Joner i rollen som zombiehusdyr er også fornøyelig. Når han vekkes til live er han ikke som andre zombier. Han fungerer mer som en hund; han klimprer og bjeffer, alltid trofast i sin makabre fremtoning, selv når han brukes som underlag idet en bil må trekkes opp av gjørma. Å besjele zombier eller levende døde på denne måten er i utgangspunktet ikke noe nytt. Det ble også utforsket i den langt mer seriøse miniserien In The Flesh (2013-) på BBC, eller i den glimrende, franske (og nesten Kieslowski-aktige) serien Les Revenants (2012-). Men akkurat denne vinklingen tilbyr en type ‘comic relief’ vi ikke har sett så mye av i sjangeren.

Mer middelmådig er den amerikanske Zombie Squad-trioen, bestående av tre unge nerder. Det spilles litt på Norge (og Nord-Norges) «rarhet» sett fra utlendingenes perspektiv, men til og syvende og sist får de altfor liten plass i historien til å utvikles ordentlig. Det samme gjelder den skaphomofile resepsjonisten Glenn Kenneth (spilt av Kill Buljo-sterne Stig-Frode Henriksen). Verst er imidlertid gruppen av politietterforskere, ledet av Hallvard Holmen. Her peises det på med ramsalte banneord og nordnorske karikaturer. Dessverre blir det for overdrevet og internt, og rollefigurene slukes raskt opp av filmens allerede hyperkarikerte tone.

Denne ujevnheten i skuespillernes prestasjoner – og ikke minst deres plass i fiksjonsuniverset – bidrar ytterligere til følelsen av en slags subversiv revyestetikk. Legg merke til at jeg ikke har skrevet et eneste lommesammendrag av filmens historie i denne artikkelen. Det er selvfølgelig fordi både historie og rollefigurer fungerer utelukkende som katalysator for en serie artige påfunn. Nå kan man selvsagt hevde at et slikt «rotete» uttrykk er et bevisst grep, som skal minne tilskueren på at man ikke trenger å ta dette på alvor. Anything goes! Men kanskje hadde det vært en idé å forene det genuint kreative og overraskende med en mer helhetlig estetikk.

Verdidommen har ligget implisitt i denne artikkelen, men er ikke uttrykt i klartekst. Det er fordi det er en svært vanskelig film å bedømme, selv når du forsøker å ta prosjektet på dets egne premisser. Man kan måle den opp mot zombiesjangerens stil- og innholdselementer, eller mot seg selv og Wirkolas upretensiøse registil (og humoristiske sans).

Død Snø 2 fortjener skryt for sin kompromissløshet og sin løssluppenhet, men også tyn for sin tidvis amatørmessige, revyaktige innfallsvinkel og manglende evne til å unngå klisjéer eller ironisere over dem. Jeg skulle virkelig ønske at Wirkola tok med seg mer fra sin nyervervede Hollywood-erfaring inn i norske produksjoner. Da tror jeg han kan bli en glimrende sjangerregissør også her til lands.

*

Kilder:

Carroll, Noël. The Philosophy of Horror: Or, Paradoxes of the Heart (Routledge, 1990)

død4

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>