Marit Paasche studerer møtepunktet mellom billedkunst og film i Et annet lerret

I essaysamlingen Et annet lerret forsøker kunstkritiker Marit Paasche å nærme seg forholdet mellom billedkunst og film i fire tekster.

Marit Paasche har bakgrunn som kunsthistoriker, og er forskningsansvarlig ved Videokunstarkivet, i tillegg til å jobbe som forfatter, kurator, foreleser og kritiker. På nettsidene til det relativt unge, uavhengige forlaget Feil Forlag (2007), beskrives Et annet lerret som en «diskusjon om bildets posisjon i samfunnet (…) et innblikk i hvordan billedkunsten og filmen stadig har utvekslet strategier for å forstå og håndtere bilder av oss selv og verden». Det er et ambisiøst utgangspunkt.

Tekstsamlingen åpner med et essay om Hiroshima, mon amour, «Fra Bedford Falls til Hiroshima». Paasche utforsker hvordan det store gjennombruddet til Alain Resnais utforsker minnebearbeidelse og forholdet mellom bilde og erfaring. Språket er, som i de andre tekstene, ydmykt og utforskende i møte med sitt tema. Samtidig bærer teksten preg av inngående kjennskap til både filmen forfatteren skriver om, omstendighetene rundt og teorien hun benytter seg av. Den er opplysende og lærerik, ikke didaktisk. Naturlige referansepunkter blir den franske nybølgen og filosofen Gilles Deleuze. En forholdsvis sober, men fin start.

feilforlagJeg har også enkelte innvendinger mot dette essayet, som ikke nødvendigvis forringer kvaliteten, men som er verdt å se nærmere på. For gjør ikke Paasche det i overkant enkelt for seg selv? Hun setter de deleuzeanske termene handlingsbilde og tidsbilde opp mot hverandre, med Frank Capras It’s a Wonderful Life og Hiroshima, mon amour som eksempler på hver sin estetiske hovedkategori.

Årsaken til at Paasche har valgt nettopp Hiroshima, mon amour som representant for tidsbildet får en personlig begrunnelse og anekdote: «Jeg så (…) Hiroshima, mon amour fra 1959 for første gang som sekstenåring i et nedslitt filmlokale på Rosendal i Trondheim. Filmen var annerledes enn alt annet jeg hadde sett; det var en slags flytende bevegelse eller drift i den som jeg kunne gjenkjenne, men som jeg overhodet ikke hadde ord for å uttrykke.» Det er fint skrevet, med en sterk personlig stemme. Denne forsvinner dessverre litt utover i essayet, men får større gjenklang igjen mot slutten.

I tilfellet It’s a Wonderful Life finnes ingen slik begrunnelse, og jeg antar at det er fordi Paasche – i likhet med meg selv – ikke har et personlig forhold til Capras klassiker. At hun i allmennhet foretrekker tidsbildet foran handlingsbildet. Det er egentlig ingen kontroversiell antagelse, all den tid hun raskt inntar en viss teoretisk posisjon, og det er ganske uproblematisk. Samtidig gjør det It’s a Wonderful Life til en ganske easy target. Filmen blir den regressive, kjipe fyren i hjørnet; han kulturkonservative amerikaneren som ikke vil forholde seg til en ny tidsforståelse etter Holocaust. Det er jo på en måte sant. De aller fleste som er interesserte i å lese Et annet lerret vil kunne nikke anerkjennende. Jeg også. For de som foretrekker handlingsbildet – eller egentlig bare filmer som legger seg tettere opp mot en slik «estetikk», om man aksepterer Deleuzes definisjoner – kan teksten virke i overkant lukket i sin egen diskurs (uansett: om det er en forholdsvis velkjent diskurs, er den fortsatt verdifull).

Men dette gjør ikke essayet mindre opplysende eller mindre velskrevet. Paasche opererer innenfor et mer eller mindre poststrukturalistisk anlagt begrepsunivers (med Deleuzes teorier, ikke bare som referanse til, men som utgangspunkt for lesingen av en film), men gjør det aldri overakademisk. Essayet er teoretisk anlagt, ikke påtrengende teoritungt. Det kan på mange måter tilskrives en viss outsiderposisjon Paasche inntar: kunstteoretikeren med billedkunst som hovedfelt, som vender seg mot filmen av kjærlighet og interesse for den som medium. Poststrukturalisme er nevnt, og filosofiske slutninger og konsepter derfra (i den grad man overhodet kan snakke om det som noen enhetlig «retning» – det kan man vel egentlig ikke) våker over teksten, men overskygger den aldri. Den personlige lesingen er også sanselig orientert og rettet mot det formalistiske. I lesingen av Hiroshima, mon amour og forholdet mellom bilde og erfaring, lander Paasche naturlig nok på Susan Sontags teorier om fotografi. Det er i det hele tatt et veldig godt essay.

Den to neste tekstene handler om henholdsvs Persona og Blow-Up – mer spesifikt Sontag og Persona, og Blow-Up og modernisme. Essayet om Bergmans mest eksperimentelle film, «Omkostninger ved å tape et jeg», går inn i Persona via Sontags kjente tekst om filmen. Paasche begrenser seg ikke til Sontag, men en hovedsakelig formalistisk lesning av filmen, med fokus på filmtekniske grep, avdekker at hun setter vedkommende høyt. Men analysene er altså ikke låst i sontagske vendinger. Freuds psykoanalyse står også sentralt, og åpner opp for en lesning av «filmen som et annet medium for det ubevisste». Et slikt blikk på Persona er ikke direkte forfriskende, men teksten er alltid interessant og søkende.

Persona

Det kan virke forutsigbart å følge opp tekster om Hiroshima, mon amour og Persona med Blow-Up: et slags kronologisk crash course i europeisk modernisme på film fra Resnais via Bergman til Antonioni. Innfallsvinkelen er derimot en annen, noe som gjør «Blow-up og modernismen» til en langt mer overraskende tekst enn de to foregående. Essayene om Resnais’ og Bergmans filmer er tekster som belyser filmenes evne til å se verden på en ny måte; essayet om Antonionis film går rett inn i hvordan Blow-Up må relateres til billedkunsten.

Mange kjenner til anekdoten om Mark Rothko: at den italienske regissøren møtte maleren på MoMA i New York, og sa til ham at «your paintings are like my films. They are about nothing … with precision.». Paasche gjengir sitatet i begynnelsen av essayet, og deretter utdyper hun hvordan hun vil «se på relasjonen mellom filmen og billedkunst fra utgangspunktene blikk, overflate, isolasjon og stillhet». Teksten er den som mest eksplisitt oppfyller ønsket om å belyse filmen og billedkunsten i lys av hverandre, og har i så måte en egenart som også skiller den ut fra de to foregående.

«Fra Madame Bovarys hode til Lovely Andreas kropp» er den fjerde og siste teksten i Et annet lerret, og favner hakket bredere enn de forrige. Hovedfokuset ligger på Walter Benjamins Kunstverket i reproduksjonens tidsalder, og filmene til den tyske regissøren Hito Steyerl. Paasche setter de kjente teoriene til Benjamin inn i en ny kontekst, og det er forfriskende lesing. Bildet blir mer komplekst for hver tekst, trådene flere, ting nøstes sammen og vender tilbake. Det er passende hvordan siste avsnitt i den siste teksten tar for seg internett som «et typisk sted»: «Internett er vår tids typiske sted. For meg huser dette stedet to ulike estetiske paradigmer; Madame Bovary (bildet-som-representasjon) og Lovely Andreas kropp (bildet-som-ting). Konturene av Madame Bovary er i ferd med å løse seg opp, mens Lovely Andrea består, inntil videre.» Det er en interessant analyse.

Blow-up

Fra modernismen (Hiroshima, mon amour) har vi altså kommet oss til internett. Paasche kaller det historiens søppelhaug. Den plutselige sammenstillingen av Flaubert og Hito Steyerl (som jeg ikke har kjennskap til) blir kanskje den friskeste og mest relevante i hele essaysamlingen. Paasches bakgrunn som kurator gir et avtrykk jeg savner i de øvrige tekstene: hun har en stor formidlingsevne og kan introdusere et mindre kjent navn på en levende måte. Avslutningen på Et annet lerret bør også åpne opp for flere muligheter – det er bare å håpe på at forfatteren fortsetter å utforske akkurat disse konseptene.

Jeg leser en veldig interessant dobbelthet inn i prosjektet til Paasche. På den ene siden gir hun seg i kast med å utforske forbindelsene mellom billedkunsten og filmen. På den andre gir Et annet lerret en sterk fornemmelse av å anse filmerfaringen som et slags liminalt rom. Det er et særegent og unikt erfaringsrom (et annet lerret), og skiller seg fra billedkunsten og fotografiet. Det er neppe tilfeldig at akkurat essayet om Hiroshima, mon amour innleder samlingen. Ved å bruke denne filmens utforsking av erindringens subjektive og fragmentariske natur, går Paasche rett inn i kjernen av hva filmbilder er i stand til å gjøre med – og hvordan den kan overskride – stillbildet.

Et annet lerret preges av en sterk tverrestetisk- og faglig kompetanse, og viser hvor mye det å skrive om film faktisk kan romme. Det all grunn til å berømme både Marit Paasche og Feil Forlag, for dette er en av de siste årenes mest interessante norske filmbøker.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>