west1

Fem musikalske høydepunkter i Once Upon a Time in the West

Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. Once Upon a Time in the West vises torsdag 6. februar kl. 18.00 på alle cinematekene. NB! Denne artikkelen inneholder spoilere.

*

Det er ikke mye nytt å si om Sergio Leones grensesprengende spaghettiwestern Once Upon a Time in the West (1968), ei heller om Ennio Morricones fabelaktige musikk som gjør veldig mye av filmen. Men for dem som ikke har sett den på en stund, er det verdt å nevne noen musikalske høydepunkt som man kan ta med seg inn i neste gjennomsyn.

Filmen er naturligvis også interessant i sine lange strekk uten musikk eller med kreativ bruk av lyder, men det er Ennio Morricones veltimede toner som løfter alt til operatisk nivå. Partituret er hovedsakelig basert på ledemotiver i klassisk forstand, med temaer knyttet til de sentrale rollefigurene – et for Harmonica (Charles Bronson), et for Jill (Claudia Cardinale), et for Frank (Henry Fonda) og et for Cheyenne (Jason Robards) – i tillegg til noen sekundære temaer og annen incidental musikk. Disse temaene varieres i valør, arrangement og intensitet ut i fra historiens fremdrift. I noen enkeltsekvenser skyves imidlertid den musikalske retorikken frem i førersetet og skaper audiovisuell egenverdi. Det er disse øyeblikkene vi har lyst til å trekke frem, i kronologisk rekkefølge:

1. Åpningssekvensen

OK, så jukser vi litt her siden det ikke er noe musikk i de 12 første minuttene. Det er imidlertid en svært musikalsk bruk av diegetiske lyder. På en øde togstasjon venter en gruppe hardbarkede leiemordere på sitt bytte. Solen steker, svetten sildrer og støvet svirrer. På lydsiden velger Leone ut noen sentrale lyder – planker som knirker, fluer som surrer og vann som drypper – organisert på en slik måte at de får en taktfast rytme. Det er i utgangspunktet naturlige lyder, men trekker så mye oppmerksomhet mot seg selv at de får en veldig konstruert kvalitet. Kanskje mest iørefallende er den insisterende knirkelyden av en gammel, rusten vannmølle. Det er nesten som om den formulerer et slags to-toners motiv, som i tur virker som et frempek mot temaet for Harmonica så snart han ankommer stasjonen og spiller de første tonene på munnspillet sitt. Dette er i det hele tatt en av de mest oppsiktsvekkende sekvensene i filmhistorien fra et rent lydperspektiv.

2. Jill ankommer togstasjonen

Jill ankommer togstasjonen ved Flagstone, uvitende om at Frank har myrdet hennes ektemann og hans familie. Kledd i sort kjole og stråhatt strener hun elegant gjennom stasjonen. I et av filmhistoriens mest berømte kranskudd løfter kameraet seg over bygningen mens hun vandrer nedover gaten i den lille byen. Morricone starter sekvensen med de første strofene av Jills tema på cembalom, etterfulgt av den gudbenådet vakre vokalen til Edda del’Orso før det når sitt oppadgående crescendo timet perfekt til kranskuddet. Instrumentale versjoner av temaet fortsetter inn i transportsekvensene gjennom det vidåpne ørkenlandskapet. Fantastisk.

Det fabelaktige kranskuddet over Flagstone.
Det fabelaktige kranskuddet over Flagstone.

3. Mortons endelikt

Jernbanemogulen Morton (Gabriele Ferzetti) er ikke en ond mann i utgangspunktet, selv om han har Frank på lønningslisten. Han er mer drevet av sine ambisjoner om å fullføre jernbanestrekket til kysten, koste hva det koste vil. Således minner han litt om Hammond i Jurassic Park (1993). Morton har også sitt eget lille tema som kanskje representerer drømmene mer enn selve mannen. Spesielt tilstede er det i sekvensen der han fortaper seg i et maleri av havet inne i togkupéen, men ekstra rørende blir det når han møter sitt endelikt utenfor toget. Ambisjonene om å nå havet er plutselig redusert til en skitten sølepytt i ørkenen. Morricones tema, drevet av en hjemsøkende Wurlitzer-lyd ikke ulikt Roy Budds Get Carter (1971), svinner hen i takt med både mannen og myten.

4. Harmonica og Franks konfrontasjon

Mot slutten av filmen er det dukket for den klassiske konfrontasjonsscenen mellom protagonist og antagonist. Mystiske Harmonica står ansikt til ansikt med den tyranniske Frank. Det er fremdeles usikkerhet knyttet til forbindelsen mellom dem. Frank beveger seg rundt Harmonica med innskutte shot-reverse shots. Harmonicas irrgrønne øyne speiles i Franks azurblå blikk. Furete ansikter og avventende spenning. Morricone, derimot, sprøyter operatisk melodrama inn i den langsomme sekvensen ved å kryssreferere Franks mollstemte, requiem-aktige tema med Harmonicas ulende enkelhet – et slags gufs av et rop fra fortiden. På utrolig vis føles det ut som om de to temaene hører perfekt sammen i ett og samme stykke – akkurat slik deres felles fortid plutselig fører dem sammen igjen. Det er en gjenforening mer enn en konfrontasjon, om enn i en noe ulykkelig variant. Musikken fortsetter inn i flashback-sekvensen der forholdet mellom Harmonica og Frank forklares. Dette er filmens mektige klimaks – ikke bare på grunn av den gigantiske emosjonelle resonansen i Morricones musikk, men også fordi den er så smart orkestrert og konstruert. Gåsehud galore.

The Final Showdown - Harmonica møter Frank
The Final Showdown -- Harmonica møter Frank

5. Cheyennes endelikt

Cheyenne har vært representert med et haltende «kloppetiklopp»-tema gjennom hele filmen, skrevet hovedsakelig for gitar og banjo; først og fremst for å understreke rollefigurens glimt i øyet, men også hans snarrådighet. Hver gang temaet har dukket opp, har det tatt en liten pause midtveis for at Cheyenne kan ytre en kjapp kommentar eller noen strofer livsvisdom i mellomrommet. I Cheyennes dødsscene dukker det imidlertid aldri opp noen kommentarer av denne typen. Han faller stille om i pausen og temaet spiller sin siste note uten ham. Selv om den musikalske kvaliteten ikke innehar samme patos som mange av de andre temaene i filmen, synes jeg alltid dette er veldig rørende – litt som en hund som prøver å få respons fra sin avdøde eier. Jeg har lyst til å siterere min filmmusikk-kollega John McMasters, som uttrykte det fint:

When [Cheyenne] plays out his death scene with Harmonica it is used to gently underscore his winsome angst and terrible pain. Harmonica turns away because Cheyenne does not want to be watched as he dies — the tinky tinky theme continues for a while and Cheyenne struggles in pain and then like a breath cut short at the moment of one of the anticipated musical pauses — the music stops and does not come back — Cheyenne collapses like a spent puppet. This moment always brings me to tears.

Dette er bare noen av høydepunktene i Ennio Morricones makeløse filmmusikk. Jeg kunne lett ha nevnt øyeblikk Franks tema i likvideringen av McBain-familien eller Cheyennes første møte med Harmonica i baren. Vel så mye som selve musikken ligger det imidlertid mye kvalitet i selve spottingen – det vil si avgjørelsene knyttet til hvor det skal være musikk i handlingsforløpet. Strekkene uten musikk har egenverdi ikke bare gjennom sin stillhet, men i sin gjennomtenkte bruk av lyder og forholdet mellom diegetiske og ikke-diegetiske kilder.

Jeg var så heldig at jeg fikk høre Morricone fremføre utdrag fra denne filmen (og mange flere) i Royal Albert Hall i 2010 – som du kan lese mer om i denne rapporten – men her er et konsertklipp fra Verona i 2002. Dette er Morricones konsertarrangement, med Susanna Rigacci som solovokalist i stedet for Edda del’Orso. Gåsehud får man uansett:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Jeg har alltid satt Morricones musikk fra Once upon a time in the west svært høyt på filmmusikklisten min. En kuriositet som er verdt å nevne er at Morricone skrev musikken før filmen ble laget, slik at skuespillerne kunne høre sine egne ledemotiv mens scenene ble spilt inn. En genistrek som gir filmen en ekstra dimensjon. Jeg skrev semesteroppgave om musikkbruken i denne filmen da jeg tok mastergraden min i medievitenskap.

  2. Dag Sødtholt sier:

    Jøss, når jeg har sett den duellscenen på slutten så har jeg alltid tenkt at det er som om skuespillerne kan høre filmmusikken…! Så det er faktisk tilfelle?

    • Nei, jeg vil ikke si at de kan HØRE det. Det er mer at temaene kommuniserer med hverandre og fyller hverandre ut som i et puslespill — akkurat slik rollefigurene gjør det i denne sekvensen.

      Derimot finnes det glidende overganger mellom diegetisk og ikke-diegetisk lyd i Harmonicas tema andre steder i filmen. Noen ganger ser vi at han faktisk spiller på instrumentet — selv om lyden ikke har en naturlig klang (den “høres” veldig ikke-diegetisk ut). Noen ganger dukker temaet opp i utelukkende ikke-diegetisk form. Og noen ganger glir det over fra det ene til det andre. Det er et fascinerende spill.

      Jeg tolker det som en kommentar på Harmonicas posisjon i fortellingen — han er en reell rollefigur, men også representativ for hele det tematiske bakteppet. Temaet er like mye en kontinuerlig påminnelse om fortidens gufs. Derfor er det naturlig at den eksisterer nærmest på to plan gjennom hele filmen.

  3. Even G. Benestad sier:

    Hele filmen er egentlig et musikalsk høydepunkt. Helt fra første bilde til det siste bildet. Scenen på farmen med gresshoppene som blir stille helt fram til det første skuddet er også som et komponert stykke. Jeg elsker også når kamera kjører og dreier seg rundt for å avsløre engleøynene til Henry Fonda. Musikken der… WOW. For ikke å snakke om skuddet som blir til et skrikende tog!!! Dessverre klarte ikke Sergio Leone å overgå seg selv med sin neste produksjon, Duck You Sucker. Once Upon a Time in America er derimot en genistrek.

  4. Even G. Benestad sier:

    Sergio Leone har vel sagt i intervjuer at han spilte musikk på settet til For a Few Dollars More også, men enkelte skuespiller har også sagt at det kan de ikke huske:). Dette var kanskje uvanlig på den tiden, men Hitchcock bruke eksempelvis Bernard Herrmans musikk på settet da han regisserte Psycho. En skuespiller sa “Will I go up the stairs with or without mr Herrman?”

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>