Burn After Reading (2008)

Joel og Ethan Coens Burn After Reading (2008) kom i kjølvannet av deres genierklærte No Country for Old Men (2007). Sistnevnte skiller seg ut i katalogen deres med et sindig tempo, en sparsommelig dialog, en streben etter realisme (som ga seg utslag i et nær musikkløst lydspor), og få innslag av humor. Burn After Reading var på flere vis en tilbakekomst til vante landskaper for brødrene.

Denne forviklingskomedien er fortalt i en flettverksdiskurs, med et ensemble av nær overkarikerte karakterer, der ingen til enhver tid helt vet hva som foregår – ei heller seeren. Forsøk bare å henge med i svingene på følgende synopsis:

Den alkoholiserte analytikeren Osborne Cox (John Malkovich) får sparken fra CIA og begynner å skrive memoarer. Disse kommer på avveie når hans kone Katie (Tilda Swinton) kopierer en rekke dokumenter for å få kontroll over finansene hans via skilsmisseadvokaten hun har engasjert i hemmelighet. Sekretæren til advokaten kommer i skade for å forlegge discen i garderoben på treningssenteret Hardbodies. Treningssenteransatt Linda Litzke (Frances McDormand) får så fatt i dem via kollegaen Chad Feldheimer (Brad Pitt). Fordi de to antar de har statshemmeligheter i hende, forsøker de å utpresse Osborne for penger som Linda vil finansiere plastiske operasjoner med. Da Osborne ikke lar seg utpresse, forsøker de å selge den såkalte informasjonen til russiske myndigheter, noe som viser seg vanskelig. Samtidig bedriver Linda nettdating. Hun møter US Marshal Harry Pfarrer (George Clooney) og finner tonen med ham, uvitende om at Harry er gift og allerede bedrar sin kone Sandy med Osbornes kone Katie.

Når Linda sender Chad til Osbornes residens for å stjele mer informasjon til russerne, er Harry der – Osborne er kastet ut av Katie, som har skiftet lås. Harry rammes av sin US Marshal-refleks når han oppdager inntrengeren Chad, og kommer i skade for å skyte ham i ansiktet. Han finner ingen ID på liket, er overbevist om at han har drept en spion og dumper liket i sjøen. Litt senere, da Harry skal hjelpe Linda å finne en savnet venn ved navn Chad, får han vite hvor Chad sist befant seg – i Osbornes residens. At mannen hun savner er mannen han har drept, ryster ham så voldsomt at han forsøker å rømme landet i et ekstremt anfall av overvåkningsparanoia.

Når Lindas sjef Ted (Richard Jenkins) forsøker å hjelpe Linda, som han er forelsket i, ved å bryte seg inn i Osbornes hus med samme mål for øye som Chad hadde, blir han oppdaget av Osborne, som for anledningen har brutt seg inn i sitt eget hus. Osborne er lettere bedugget og luta lei av motgangen han møter, så han skyter Ted fordi han anser ham som en representant for nåtidens idioti. Ted klarer å rømme huset, men Osborne følger etter og dreper ham med øks for åpen gate.

Dette får CIA, som har fulgt med på rotet fra begynnelsen av uten helt å forstå seg på det, til å gripe inn ved å skyte Osborne. CIA-sjef Gardner Chubb (J. K. Simmons) beslutter å la Harry reise til Venezuela for å bli kvitt ham, vente og se om Osborne – som sannsynligvis er hjernedød – våkner fra koma, og betaler Lindas plastiske operasjoner, for å få henne til å holde tett om det hele. Chubb konkluderer med at han verken vet hva CIA har gjort eller hva de skal lære av det.

Da Burn After Reading ble sluppet, var det til relativt lunkne kritikker. Filmen ble jevnt over veid og funnet for lett sammenlignet med deres forrige utspill, og derfor ikke tatt på alvor. «Burn After Reading er en stor vits – og det er alt den er ment å være», skrev Total Film en betegnende uttalelse for mottakelsen. I en tidlig scene mumler imidlertid Harry «not just fun and games», og Linda repeterer replikken i en strengere tone senere. Jeg ser på disse replikkene som metabetraktninger; karakterene henvender seg til oss med en bønn om å se filmen som mer enn bare spill og moro. Hvor vanskelig det enn måtte være å se alvoret, vil jeg anbefale å begynne med å lytte etter det. Carter Burwells illevarslende filmmusikk gir nemlig aldri noen indikasjon på at det er en komedie vi ser.

Den politiske nettsiden Salon.com postet i 2008 et innlegg som pekte på Coen-brødrenes subversive forhold til filmkonvensjoner. Skribenten påsto at Burn After Reading muligvis presenterer et dystrere portrett av menneskelivet enn noen annen av filmene deres. Innlegget avsluttes med utsagnet «Kan dere finne ut av hvorfor denne filmen ikke er spesielt morsom?», et spørsmål som impliserer at «deri ligger filmens verdi». Det kan tidvis oppleves som utfordrende å føle sympati for – eller finne gjenkjennelse i – de narsissistiske karakterene vi presenteres for, men min påstand er at dette har sin bakgrunn i de ideologiske verdiene. Kanskje er vi ikke ment å like karakterene. Kanskje er filmen å anse som et brutalt speil, som viser oss våre verste sider og latterliggjør ideologiene bak dem.

Filmens konvensjonelle stil, med high key-lyssetting, kontinuitetsklipping og skudd-motskudd-sekvenser, bidrar til at Burn After Reading ofte oppfattes som tanketom underholdning, men jeg vil påstå at filmen er mer sofistikert enn som så — at den i realiteten presenterer et samfunn styrt av så tanketomme ideologier… at vi finner det underholdende. Om vi skulle plassere filmen i en av de fem ideologiske kategoriene Jean-Luc Comolli og Jean Paul Narboni foreslo i sin innflytelsesrike leder i Cahiers du Cinéma i 1969, ville vi stå i fare for å feilplassere den i den første og største gruppen, for filmer som er gjennomsyret av den dominante ideologien og som ikke gir indikasjoner på at skaperne var klar over det.

I Burn After Reading er det imidlertid slik at kritikken av rådende ideologier ofte er eksplisitt uttalt i filmens innhold, for eksempel i scenen hvor Osborne forteller Katie at individuell tankegang ikke er verdsatt i CIA. Vi ser også et mylder av utsagn som vanskelig kan oppfattes som annet enn like eksplisitt satire, som når Linda sammenligner «muligheten» hun og Chad har fått med å kunne saksøke en restaurant fordi en har sklidd på isen utenfor. Slik jeg ser det, er Burn After Reading nærmere å høre hjemme i Commoli og Narbonis fjerde kategori, for filmer som har et eksplisitt politisk innhold, men som ikke effektivt kritiserer det ideologiske systemet de er integrert i, fordi de adopterer dets språk og bildebruk.

For å oppsummere en langdryg innledning: Det er god grunn til å tro at denne filmen er mer enn bare tøys, selv om det er slik den fremstår. Om du (som leser dette) nå tenker «Åja? Prove it!», er vi klare for hoveddelen, hvor jeg tenker å gå nærmere inn på hvordan Burn After Reading mer enn antyder at selvrealiseringen er i ferd med å erstatte de tradisjonelle kristne verdiene det amerikanske samfunnet er tuftet på, at konsekvensene er fatale og at menn i stor grad holdes ansvarlige for det moralske forfallet. Illustrerende eksempler vil i hovedsak bli sanket inn fra dialog og narrasjon, da filmen som nevnt ikler seg en temmelig konvensjonell stildrakt.

Se opp!

Valget av setting og karaktergalleri i Burn After Reading er påfallende. Det er derfor naturlig å åpne hoveddelen av analysen med tre «overflateobservasjoner» som vil tjene som bakteppe for betraktningene som følger:

1. Filmen utspiller seg tett opp til nåtiden – se for eksempel iPod-en til Chad.

2. Handlingen er satt til Washington, DC. At filmens første innstilling er et bilde av jordkloden og at vi er med på kamerabevegelsen fra det ytre rom og helt ned til bakkenivå, understreker hvor nøye utvalgt denne beliggenheten er. Da det vel ennå hersker liten tvil om at USA er stormakt nummer én, kan vi slutte at handlingen utspiller seg i byen som sitter på størst makt i verden. Dette gjør det spesielt interessant å se på det ideologiske. Hvilke verdier råder i verdens maktsenter, der eksempelet i prinsippet bør settes for alle oss andre?

3. Nesten hele persongalleriet er suksessfulle, middelaldrende mennesker i faste jobber og med flotte hjem. De må derfor kunne ses på som forbilder for den yngre generasjonen, noe som forsterkes av filmens nesten gjennomgående undervinklete innstillinger. I mange tilfeller ser vi opp til karakterene i filmen, som om vi er på høyde med et 7-8 år gammelt barn. Undervinklete innstillinger har tradisjonelt blitt tolket som stilgrep for å fremstille karakterer mer truende for seeren, men det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Stilistiske elementer kan ha flere funksjoner på én gang, og summen av disse to er en ubehagelig følelse av å være gitt synsvinkelen til et barn som ser opp til truende voksenkarakterer.

Hva er det så vi ser, når vi skuer opp mot forbildene i byen som i dag burde tjene som forbilde for verden for øvrig?

Nåtidens idioti

«They all seem to be sleeping with each other», sier den lettere forvirrede mellomleder Palmer i CIA til sjefen, en betegnende uttalelse for det syndefulle Washington vi presenteres for. Dette er en verden hvor de tradisjonelle, kristne verdiene det amerikanske samfunnet er tuftet på ikke bare er svekket, men pulverisert. Erstatningen er en forkvaklet oppfatning av selvrealiseringsbegrepet, dominert av begjæret om mer penger og mer sex, samt et monstrøst fokus på kropp og utseende, som det mer enn antydes at populærkulturen må ta noe av skylden for. Flukten fra kristne verdier til en selvrealiseringsideologi skapt av populærkulturen er høylydt og komisk manifestert i karakteren Ted, som forteller Linda at han etter 14 år som gresk-ortodoks prest forlot kirken for å bli sjef for treningssenteret Hardbodies.

I Burn After Reading er ekteskapets sakrale karakter tilintetgjort, idéen om barn og familieliv er et foreldet ideal, nestekjærligheten er forkastet til fordel for en tanke om at «alt er lov dersom det gagner meg» og Guds ord om en seksdagers arbeidsuke har – for filmens menn, vel å merke – gått i glemmeboka. Dette vil jeg gå nærmere inn på i det følgende, hvor jeg også sniker inn enkelte kjønnsanalytiske perspektiver, da filmen går langt i å bedyre at likestillingen i det moderne samfunnet er en problematisk ideologi, spesielt for mennene, som i sitt strev med å definere den moderne mannsrollen gradvis taper samfunnsmessig nytteverdi.

Ekteskapets flyktighet

Som vi kan slutte av at fire av filmens fem ektefeller (den femte er Lindas første date) begår utroskap, blir ikke ekteskapet lenger sett på som hellig. I det hele tatt ser idéen om «trofast hos deg i gode og onde dager» ut til å være erstattet av en tanke om at en står fritt til å stille seg ut på markedet ved første antydning til mindre gode dager. Dette er godt illustrert i scenene hvor Linda går gjennom parken, et slags supermarked av håpefulle menn, på leting etter sine to blind dates – som begge viser seg å være gifte. En av dem er seksuelt umettelige Harry, som til stadighet tråler datingsider etter nye utenomekteskapelige erobringer.

Så flyktig er ekteskapet som institusjon blitt, at det i dette fiksjonsuniverset kan forkastes dersom en ser en mulighet til å oppgradere partneren og/eller gå ut av en skilsmisse med gevinst – ikke ulikt tematikken i Coen-brødrenes Intolerable Cruelty (2003). Samlivspartneren er i Burn After Reading redusert til en tilværelsens utsmykning. Se bare hvordan Harry ikke enser kona i middagsselskapet hos Katie og Osborne, men avbryter og snakker for henne, som for å gjøre hennes prestasjoner som barnebokforfatter til sine egne – som om det kun er utsmykningsverdien hennes som er viktig. Men dette går begge veier, og det er bemerkelsesverdig hvor lite «kjære mor» det er for filmens menn når de taper sin utsmykningsverdi:

Når Osborne mister sin høyt ansette jobb som analytiker i CIA og blir en hjemmegående, alkoholisert skam av en liksomforfatter som er avhengig av Katies inntekt, går Katie til skilsmisseadvokat. Ikke bare for å skille seg og «oppgradere» til den yngre og kjekkere Harry, men for å tuske til seg sparepengene til Osborne – også dét en oppgradering. En kan peke på samme utvikling hos Pfarrer-ekteparet: Harry ser vi aldri på jobb, så selv om han mener seg ansatt i Finansdepartementet, kan vi spekulere i om han i realiteten er arbeidsledig og — som Osborne — lever på konas inntekter. Harry konfronterer på et tidspunkt en privatdetektiv som viser seg å være ansatt for å dokumentere Harrys notoriske utroskap, og sørge for at Sandy går seirende ut av en skilsmisse. Senere i filmen viser det seg at også Sandy er utro, med en mann som i Coen-brødrenes manus bokstavelig er beskrevet som en oppgradering, med ordene «He looks like a younger Harry».

Mannebarn og kvinnelige forsørgere

Vi har nesten utelukkende med middelaldrende mennesker å gjøre, men ingen snakker om barn, ingen higer etter familielivet. Ideen om å produsere etterkommere oppfattes så absurd at den ved et tilfelle blir nevnt som en vits, når Harry lattermildt utbryter til Linda at man ikke alltid kan bruke kondom. Foruten et kortvarig nærbilde av et lite samarbeidsvillig barn på legekontoret til Katie og et like kortvarig totalbilde av barn i TV-studioet Sandy besøker, er barn komplett fraværende. De få vi ser forbindes med en brysom og krevende jobbsituasjon, da Katie og Sandy begge har strabasiøse yrker som involverer barn; Katie som barnelege og Sandy som barnebokforfatter. Ingen av dem ser ut til å finne spesielt mye glede i sine arbeider. Katie er rasende på sin lille pasient når han nekter å åpne munnen for henne, og Sandy blir bare lettet når hun endelig er ferdig med å lese for barna under et publisitetsinnslag på frokost-TV.

At barn er en uaktuell tanke for filmens kvinner, kan kobles til observasjonen om at de mannlige ektefellene mister sine posisjoner som sterke og selvstendige menn i arbeid, og reduseres til stakkarslige smågutter som avhenger av sine kvinnelige motstykker for å holde seg flytende økonomisk (Osborne) og emosjonelt (Harry). Harry, hvis navn betyr «hjemmets hersker», utmerker seg spesielt, med sin søken etter morsfigurer. «You know, you try to act like an adult», sier han til Linda om seg selv, men til stadighet viser han at han ikke helt får det til: i én scene marsjerer han ut av Katies hus på barnslig vis (med pute under armen!) etter at hun har irettesatt ham. I den neste ringer han ektefellen Sandy og ber henne komme hjem, et ønske han begrunner med utsagnet «baby needs you», som forklarer en hel del. For hvorfor skulle kvinnene i Burn After Reading ønske seg barn, når de har mer enn nok med å ivareta sine respektive ektefeller?

Treningsnarkomane Chad er et kapittel for seg. Han er bråkjekk initiativtager til utpressingen av Osborne, men blir i stadig større grad avhengig av sin morsfigur Linda, som kler ham opp («You can’t go like that! You gotta wear a suit!»), gir ham skyss og snakker på hans vegne. Chad filmes ikke undervinklet like hyppig som de andre karakterene. Tvert imot er kameraet ofte på høyde med øynene hans eller til og med overvinklet. Han tygger alltid tyggegummi, slurper i seg fruktshakes, sykler hvor enn han skal og hører på iPod hver gang han er alene, og det er derfor nærliggende å peke på Chad som mannebarnet over alle filmens mannebarn. Han svarer ikke til en eneste forventning til den tradisjonelle mannsrollen. På toppen av det hele kan det virke som om han er skaphomofil, noe som antydes ved at han introduseres i en scene hvor han sprer beina til en mann han hjelper å tøye, som til slutt utbryter «I think somethin’ snapped in my ass!» – samt det faktum at Chad dør i et skap.

Chad er gutten som aldri ble en skikkelig mann og er dermed filmens fremste representant for paternalismens fall, i kjølvannet av det likestilte samfunnet, som i Burn After Reading oppleves mildt sagt problematisk: mennene ser ut til å lene seg tilbake og fraskrive seg enhver form for ansvar, i en verden dominert av sterke kvinneskikkelser.

I sin toneangivende artikkel «Visuell nytelse og narrativ film» (1975) fremmet Laura Mulvey en kritikk mot Hollywoods kvinnefremstillinger. Hun argumenterte for at filmen konstruerer kvinnen som en trussel for mannen da hun gir ham kastrasjonsangst, og forklarte at en av metodene filmens mannlige blikk nyttegjør seg av for å svare på dette, er ved å straffe kvinnen narrativt. På bakgrunn av Mulveys påstand er det interessant å bemerke at de narrative straffene i Burn After Reading utelukkende deles ut til menn. Chad blir skutt og drept; Ted blir skutt, hugget i skallen og drept; Osborne skytes og blir hjernedød og Harry blir landsforvist. En kan argumentere for at det også er en narrativ straff for kvinner å miste sine menn, men ingen av kvinnene ser ut til å anse tapene som spesielt dramatiske. Linda spør ikke CIA om Chads forsvinning når de plukker henne opp, men prioriterer å stille krav om plastiske operasjoner. Katie har allerede bestemt seg for å forlate Osborne og himler bare med øynene når Harry forlater henne, og Sandy er i full sving med skilsmissepapirer og ny mann. Om noe, må en kunne hevde at kvinnene blir narrativt belønnet og at det i Burn After Reading — i motsetning til Mulveys påstander om Hollywood-filmen — er mennene som representerer det andre, det abjekte.

Dette er en verden som klarer seg fint, kanskje også bedre, uten menn. Til og med Harry later til å konkludere med dette, da handlingene hans mer enn antyder (i motsetning til Mulveys kastrasjonsangst) et kastrasjonsønske, i to scener hvor han ødelegger fallossymboler. I den første av dem kapper han opp en endeløs mengde gulrøtter. Senere svinger han vrælende ei slegge mot en dildo, før han plukker den opp og dryler den i veggen – et tydeligere bilde på en maskulinitet i full krise skal vanskelig oppdrives. For øvrig er det interessant å se hvordan Harry i sleggescenen retter sin aggresjon mot den obskure gyngestol-sexmaskinen han har bygget til kona, eller riktigere; maskinen som gjør ham selv komplett overflødig som mann, i denne verdenen hvor kvinner allerede har tatt over forsørgerrollen.

Selvrealiserende psykopater

Selvrealiseringen er høylydt til stede som ideologi i filmen. Den ser ut til å ha korrumpert kristne kjerneverdier som nestekjærlighet, ydmykhet og ærlighet. For flere av karakterene later tanken om å realisere seg selv til å være en så iboende menneskerett, at et mer presist begrep enn «selvrealisering» vil være «selvberettigelse». Karakterene mener å være i sin fulle rett til å stille krav til tilværelsen om mer sex (Harry), mer penger (Katie) og yngre livspartnere (Katie og Sandy). At de kun ser seg selv og sine egne behov forsterkes av halvnære innstillinger av karakterene med uskarpe bakgrunner, samt flere innstillinger der vi ser karakterene foran speil; som når Harry omhyggelig trimmer skjegget, eller når Chad sjekker frisyren i mikrobølgeovn-glasset.

Linda er i størst grad betegnende for denne abnorme selvberettigelsen. Ikke bare drømmer hun om å gjenoppfinne seg selv gjennom plastiske operasjoner, men hun mener at samfunnet — og hvem som helst i det — skylder henne å betale for dem. Når det til slutt blir CIA som betaler operasjonene simpelthen for å få henne til å tie stille, blir kritikken av Linda tvetydig. Atter igjen kan vi ane en maskulinitetskritikk. Mulvey skriver om Hollywood-filmen at dens mannlige blikk projiserer sin fantasi over på den kvinnelige skikkelsen, som er formgitt deretter. Linda later til å være bevisst at hun ikke passer inn i en slik fantasi. Hun introduseres i en scene hvor vi ser nærbilder av valker og rynker mens hun beskriver alle sine kroppslige feil for en plastisk kirurg, og i en senere scene sier hun til Ted at hun ville blitt ledd ut av Hollywood.

Når CIA-sjefen til slutt bestemmer seg for å sponse operasjonene, antydes det en erkjennelse av at hun er et offer for en mannsskapt, populærkulturell kvinnefantasi, og at hun derfor er berettiget i sine krav. Motstykket til Lindas offerrolle finner vi i Sandy, som tilsynelatende er luta lei av å passe inn i den mannsskapte kvinnefantasien. Hun provoseres av at den mannlige programlederen i TV-programmet «Good Morning Seattle» uttaler navnet hennes feil (les: vil ha henne til å være en annen), og når hun går i garderoben for å fjerne sminken, kommer utsagnet «let me get this crap off my face».

Det er bemerkelsesverdig hvordan Osbornes selvrealiseringsprosjekt – memoarene, filmens McGuffin – utløser hele handlingen, og dermed også alle filmens voldshandlinger. Daværende psykologistudent Nina Østby Sæther skrev i 2005 at selvrealiseringsbegrepet kan betraktes som en bortforklaring av sosialt problemskapende adferd, da enhver handling kan legitimeres som et nødvendig uttrykk for selvrealisering. Da Osborne til slutt får nok av nåtidens idioti og bestemmer seg for å angripe enhver hindring som står i veien for ham, later han til å anse dette som rasjonell og berettiget adferd. Han omringes av flaksende måker når han marsjerer fra båten sin bevæpnet med ei øks, og med viten om at Coen-brødrene ikke er fremmede for å referere til klassiske litterære verker i filmene sine – O Brother Where Art Thou? er for eksempel basert på Homers Odysseen – er det fristende å tolke dette som et nikk i retning Anton Tsjekhovs Måken. Generelt representerer Tsjekhovs tittelfugl personlig frihet, et ideal samtlige av karakterene i Måken streber etter, men ikke kan få. At Osborne omringes av ikke én, men nærmere et tjuetalls vilt flaksende måker idet han griper øksa, kan således anses som et bilde på at selvrealiseringen har gått amok, og dermed et tilsvar til Østby Sæthers retoriske spørsmål: «Men hvem er det vi egentlig realiserer – vårt indre blomsterbarn eller vår indre psykopat?».

Harry – som realiserer seg selv gjennom sex – later til å være den eneste i filmen som er klar over at lykken i selvrealiseringen (syndens opphav) ikke kan vare, at det tvert om bærer mot dommens dag. Han har overvåkingsparanoia, løper fra ansvaret for utroskapen – legg merke til replikken «I should try to get a run in» etter hver nye hyrdestund – og han kommenterer stadig gulvene i rommene han entrer («what is this, wide-planked pine?»), som om han vil være sikker på at de kan holde vekten av ham, eller frykter at helvetes porter når som helst kan åpne seg under ham.

Populærkulturens ansvar

Klassisk marxisme har tradisjonelt definert ideologi som falsk bevissthet, skriver film- og fjernsynsforskeren Mimi White. Ifølge denne innfallsvinkelen dikterer den herskende sosiale klassen systemer av mening for å fremme sine egne interesser og arbeider, for å generalisere dem og gjøre dem universelle, slik at undertrykte klasser feilaktig adopterer den herskende klassens ideer som sine egne. Nå skal det nevnes at teorien om ideologi som falsk bevissthet har vært utsatt for både kritikk og revisjon, og selv om klassisk marxisme kan være utgått på dato som tolkningsverktøy for selve filmen, er det bemerkelsesverdig hvordan definisjonen av falsk bevissthet kan hjelpe oss å forstå noen av karakterene i filmen — og hvorfor de handler som de gjør.

Flere av karakterene ser ut til å ha internalisert utsagn, tanker og ideer fra populærkulturen. «I have gone just as far as I can go with this body!», sier Linda om sitt mål om å gjenoppfinne seg selv, som om hun er en deltaker i Ekstrem Forvandling. Harry mener seg inspirert av et «herremagasin» når han forklarer motivasjonen bak byggingen av sexmaskinen. Til og med Osborne står på et tidspunkt og kaver foran et treningsinnslag på TV. Men det mest ekstreme er og blir Chads replikk om at utseendet kan bedra, etter å ha presentert seg – med et idiotisk mysende oppsyn – som «Mr. Black», i et fåfengt forsøk på å etterape en karakter fra en Hollywood-spionthriller á la James Bond. Da Chad og Linda på den russiske ambassaden får spørsmål om de er ideologiske, avslører Chad at de ikke engang vet hva begrepet betyr, i replikken «I don’t… think so». Fra et marxistisk perspektiv er det påtakelig at det er de enkleste sjelene med de – må vi kunne anta – dårligst betalte jobbene, som i størst grad fremstår som det Mimi White ville betegnet som ideologiske tåper; individer som er ute av stand til å oppdage at ideene deres er formet til et redskap som tjener andres interesser.

Ateistisk «intelligens»

På bakgrunn av fraværet av kristne verdier, samt filmens mylder av blasfemiske utbrudd, er det naturlig å hevde at vi i Burn After Reading opplever et gudløst samfunn. Imidlertid er filmen alt annet enn gudløs. Den flommer over av religiøse hentydninger, uttalt i dialogen og som motiver i mise-en-scène. Det er om lag 30 replikker som nevner Gud eller Jesus, og jo da — de kan rett nok tolkes som blasfemi, men de kan også leses som rop om hjelp, noe som understrekes av at karakterene stadig vekk ser hjelpeløst opp mot himmelen. Minst like bemerkelsesverdig hva angår religiøse motiver, er Osbornes gjenforeningsmiddag med gamle medstudenter, rundt et langbord som gir klare konnotasjoner til den siste nattverden.

Helt på tampen av en fryktelig lang analyse vil jeg gjennomgå funksjonene av enkelte religiøse elementer. Har du (som leser dette) holdt ut til nå, er belønningen noen dristige påstander om CIA som selverklærte guder og Osborne Cox som en feilslått Messias. Før jeg pakker det hele sammen, vil jeg argumentere for at filmen lanserer Gud som medisin for et samfunn preget av ideologisk sykdom.

I kristen tro er Gud allmektig, allvitende og allestedsnærværende. I Burn After Reading er det imidlertid CIA som innehar disse egenskapene. Det er CIA-sjef Gardner Chubb som sitter på den guddommelige makten, da det er han som dømmer levende (Harry landsforvises) og døde (liket til Chad brennes). CIA er også allvitende – i hvert fall nesten — komisk bevist ved de to anledningene Palmer forsøker å oppsummere utviklingen for Chubb. At CIA er allestedsnærværende, bevises av tilbakevendende visuelle motiver som mystiske menn i dress og solbriller, samt svarte biler med sotede vinduer som Harry stadig uroes av, for ikke å nevne de voyeuristiske innstillingene hvor vi iakttar Osborne og Harry på avstand.

CIA har i det moderne samfunnet tatt over rollen som Gud. Problemene oppstår når CIA, samtidens selverklærte guder på jorden, ikke har kompetanse til å sitte på slik makt, da de ikke forstår menneskenaturen. Chubb avslører dette da han gir Palmer, som har reist seg for å gå, følgende ordre: «Report back, when, um, I don’t know. When it makes sense». Umiddelbart klippes det til en lav halvtotal fra siden, der Palmer strekker seg fra bunn til topp i bildet, mens Chubb, på sin side, sitter med et forskremt uttrykk i ansiktet, tilbakelent i stolen og fyller mindre enn halvparten av bildets høyde. Bak ham er det høyreiste amerikanske flagget en kraftig påminnelse om oppgaven han ikke lever opp til. Av dette kan vi slutte at CIA er i stand til å registrere hendelsene på jorden, men maktesløse når det kommer til å tilføre dem mening og lære av dem.

Foruten Cox og mormoneren Peck har alle de ansatte vi møter i CIA-hovedkvarteret røde slips foran hvite skjorter. Esquire skrev i 2010 at denne kleskoden i politiske sfærer signaliserer en slags ultimat amerikansk maktestetikk, men jeg vil bemerke at fargen rød også er djevelens farge, så her kan vi atter ane en plassering av skyld for de forkvaklete ideologiske verdiene. At det ikke er én kvinne å se i staben til CIA underbygger ytterligere at det er mannen som stilles til ansvar.

Det kan selvsagt fremmes en innvending om at CIAs maktesløshet kun er en kritikk av overvåkingssamfunnet, ikke av et stadig mer ateistisk samfunn som prioriterer intelligence – som kan bety etterretning, men også intelligens – over tro, og av et byrå som leker Gud i hans fravær. Jeg vil påstå at det ene ikke utelukker det andre. I manus gjøres det nemlig aktive grep for å knytte politikk og religion sammen. Allerede i åpningsscenen roper Osborne: «This is a crucifixion! This is political! Don’t tell me it’s not!».

Født av Gud

For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg. – Joh. 6:38

Undertegnede har allerede foreslått en lesning av filmens første kamerabevegelse. I det følgende vil jeg foreslå en annen, som utgangspunkt for en religiøs utforskning av karakteren Osborne Cox. Denne kamerabevegelsen i fugleperspektiv har et forsøksvis usynlig klipp når vi trenger gjennom taket av CIA-bygget, og avsluttes med en lynrask, vertikal kjøring som begynner på høyde med Osbornes midje og avsluttes ved føttene hans. Disse to kamerabevegelsene kan leses som at vi i den første av dem ser Osbornes point-of-view, og at vi i den andre ser ham lande.

At Osborne er himmelsendt og/eller har fått et oppdrag fra høyere makter, underbygges av etymologien i navnet hans: Osborne er engelsk, influert av det norrøne Ásbjørn. Det engelske Os og det norrøne Ás betyr Gud, og navnets betydning er derfor «Gudebjørn». Imidlertid, med tanke på at born er engelsk for født, virker det mer sannsynlig at navnet Osborne i Burn After Reading er ment å bety gudefødt, eller født av Gud. Det naturlige spørsmålet å stille blir; hvorfor skulle en Gud ville gjøre en jordisk inngripen via en så syndefull mann, som ikke bare drikker (fråtser), driver dank (latskap) og utviser arroganse (hovmod), men attpåtil dreper (vrede)?

I sine teologiske perspektiver på vold og film, skriver Christopher Deacy og Gaye William Ortiz at kristen tradisjon fremholder at kun et skittent og syndefullt individ kan snakke til, og være i posisjon til å adressere behovene til, en skitten og syndefull menneskehet. Følgelig slutter Deacy og Ortiz at akkurat som Kristus bare kan bli menneskehetens frelser ved selv å gjennomgå hva det vil si å være fullt ut menneskelig, kan filmer der kriminelle er satt i sentrum for narrativet og hvis handlinger er brutale, være teologisk rike. På bakgrunn av dette er det interessant å se hvordan Osborne blir utsatt for det han kaller «the idiocy of today» og reagerer på den ved å huke av de sju dødssyndene én etter én, med drapet som siste stopp for det fullt ut menneskelige.

At Osborne er en Kristus-skikkelse, underbygges av at han mener seg korsfestet, noe vi fra kristen tro forbinder med en martyrdød for menneskenes synder. I store deler av filmen er han kledd i morgenkåpe, noe som kan leses som en vittig kommentar til Jesu kjortel. Når han brøler til Linda og Chad over telefonen «You have no idea what you’re doing!», kan det betraktes som en referanse til Jesu ord «(Far, tilgi dem, for) de vet ikke hva de gjør». Etter oppsigelsen bestemmer Osborne seg for å skrive memoarer som er kritiske til rådende ideologier. Han sier til Katie at individuell tankegang ikke lenger er verdsatt, noe som understreker filmens påstand om at menneskeheten i dag er styrt av ideologiske verdier de har sluttet å reflektere over.

Osborne er overbevist om at memoarene hans vil bli eksplosive og ha stor betydning, men bokprosjektet blir aldri fullført. I likhet med beretningene om Jesu liv blir det imidlertid forfattet et «testamente» om Osbornes opplevelser, nemlig mappen Chubb får på skrivebordet i filmens siste scene. Problemet er bare at CIA er i villrede hva angår hva de kan lære av den, og at de heller ikke prøver. Boken blir derfor lukket og — implisitt — arkivert og glemt, i filmens siste innstilling, der vi kan ane at Osbornes «martyroppdrag» er fullendt, da kameraet gjennomfører en motsatt bevegelse av den vi så i filmens første innstilling – opp igjen til himmelen, som for å understreke himmelfarten til Osbornes ånd. Parallellen til Det Nye Testamente er tydelig, og menneskehetens problemer diagnostiseres med et insinuert spørsmål: Hvordan skal høyere makter kunne forkynne noe som helst til en menneskehet som ikke hører etter?

«What did we learn?»

Coen-brødrenes Burn After Reading gir seg ut for å være en hysterisk forviklingskomedie, men filmen er subversiv og i realiteten en skarp kritikk av de rådende verdier i Washington, en by som i lys av sin maktposisjon tjener som forbilde for verden for øvrig. Filmen viser oss et syndefullt samfunn hvor selvrealiseringen som ideologi har gått amok, og et populærkulturelt fokus på kropp, utseende, sex og rikdom har pulverisert de kristne kjerneverdiene samfunnet er tuftet på. Likestillingen problematiseres som ideologi, da filmens menn ser ut til å fraskrive seg ethvert ansvar for verdiskaping i en ny og uvant verden fylt av fremtredende kvinner.

Burn After Reading går langt i å antyde at ateismen er til hindring for refleksjon og forståelse, og at en retur til kristne kjerneverdier kan være redningen. Avslutningen er imidlertid pessimistisk, da den antyder at menneskeheten ikke lenger evner å lære av sine feil, og at det simpelthen er for sent, selv for en guddommelig inngripen. Idiotien har allerede seiret.

*

Kilder

Comolli, J-C. & Narboni, J. (1971) Cinema/Ideology/Criticism. Hentet fra denne nettsiden.

Mulvey, L. (1999) «Visuell nytelse og narrativ film». I H.J. Fossheim (Red.) Filmteori. En antologi (s. 161-202). Oslo: Pax Forlag

White, M. (1992) «Ideological Analysis and Television». I R. Allen (Red.) Channels of Discourse, Reassembled (2.utg., s. 161-202). London: Routledge