I fjor kunne vi se at Karsten og Petra fant hverandre i Karsten og Petra blir bestevenner. Nå er vennene tilbake i en ny spillefilm av Arne Lindtner Næss, og denne gangen er det faktisk en historie som fortelles.
De populære filmene om Karsten og Petra (og fjernsynsserien, som også er regissert av Næss) baserer seg på de mange og svært populære barnebøkene med samme navm, skrevet av Tor Åge Bringsværd og illustrert av Anne G. Holt. Karsten og Petra blir bestevenner har en episodisk struktur og bærer tydelig preg av å være basert på flere av bøkene i serien. Karsten og Petra på vinterferie fremstår imidlertid som én fortelling. Det er en god vending. Fjoll og fjas er utvilsomt viktige komponenter i Karsten og Petras univers, men som langfilm er det befriende at man nå kan snakke om en viss dramaturgi; at filmens historie bæres frem av noe. I Karsten og Petra på vinterferie møter de to hovedkarakterene virkelige konflikter.
Vi møter dem på skiskole i barnehagen. Petra (Nora Amundsen) øver på å stå på ski i nedoverbakker, og gleder seg over at hun kan fortsette i vinterferien, da hun skal på hyttetur med morfar og kjæresten hans. Karstens familie har lenge sett frem til å dra på sydenferie, men denne blir avlyst i siste minutt fordi moren må jobbe, og som trøst får Karsten (Elias Søvold-Simonsen) lov til å bli med Petra på fjellet.
De henrykte barna fraktes til en norsk vinterdrøm, men alt blir ikke så fint og flott som de har sett for seg. Når de ankommer hytta, møter de den jevnaldrende gutten Petter, som blir kilden til et aldri så lite trekantdrama. Petter er en kløpper på ski, og Petra lar seg imponere, hvorpå Karsten blir voldsomt sjalu. Samtidig er han veldig bekymret for foreldrene sine, som krangler. Ettersom han ikke vil ødelegge ferien for Petra og de andre, bestemmer Karsten seg for å holde kortene tett til brystet.
Karsten og Petra fremstår som motsetninger til hverandre. Petra er tøff og handlekraftig, mens Karsten er en litt bekymret type. I utgangspunktet er Karsten en glad og leken gutt, men han frykter det ukjente, og har sjelden troen på at problemer løser seg. Barnas personligheter kommer spesielt godt til syne gjennom kosedyrene Løveungen og Frøken Kanin (stemmelagt av Thorbjørn Harr og Hilde Louise Asbjørnsen). Konflikten fører til at Karsten må ta grep om situasjonen; hindringene gjør at han vokser seg tøffere, og gravis tar avstand fra den kronisk bekymrede Løveungen, som tidligere har vært et bilde på hva Karsten tenker og føler. Innerst inne er nok Karsten fremdeles litt usikker, men han forstår at han må gjøre noe drastisk for å bedre situasjonen han befinner seg i. Han må tre ut av skallet sitt.
Karstens utvikling er engasjerende å følge. Den vesle gutten tar et skritt mot å bli litt mer moden, fordi han ønsker å beholde sin aller kjæreste venn. De to skal jo – som filmen understreker ved flere anledninger – være bestevenner for alltid. Hvorvidt måten Karsten håndterer situasjonen på er den beste, er en annen sak. Han gjør sitt ytterste for å nå målet sitt, og de ofte dumdristige påfunnene tilfører fortellingen en god porsjon spenning.
Som barnefilmer flest, ender det godt til slutt. På veien har både Karsten, Petra og de sukkerproppede barna i kinosalen blitt mange opplevelser og erfaringer rikere. I motsetning til forgjengeren, dveler Karsten og Petra på vinterferie ved nokså alvorlige temaer, og forteller barna at livet ikke alltid er eller skal være like lett. Det er utfordrende å gi barn denne typen innsikt uten å moralisere, og her balanserer filmen på en hårfin linje. Med tanke på målgruppen kan den heller ikke bli for dyster eller kompleks, men Lindtner Næss sørger for å pakke inn alvoret i et trygt og godt univers. Karsten og Petra på vinterferie er spekket med sang og rim, varme og familieidyll.
Undertegnede er glad i barnefilm, men det er ofte vanskelig å vite hvordan man skal vurdere filmer som er tilpasset en slik målgruppe. Jeg ender som regel opp med å bli ambivalent. Ja, filmen er hyggelig og morsom. Ja, den sier noe fint om vennskap, familie og de viktige tingene i livet. Samtidig lar jeg meg irritere over det faktum at norske barnefilmer altfor ofte blir banale og overtydelige. I diskusjoner blir enden på visa alltid den samme: man må vurdere filmen på dens egne premisser. Det er en barnefilm. Den er for barn. Barn er ikke voksne. Barna elsker filmen, og det får være godt nok. End of discussion.
I mange tilfeller er jeg enig i denne konklusjonen, men Karsten og Petra på vinterferie tipper over kanten og faller pladask, dessverre. Ikke nødvendigvis fordi den undervurderer de aller yngste barna eller fortoner seg platt for et voksent publikum. Problemet ligger snarere i at filmen tidvis forsøker å nærme seg både eldre barn, ungdom og voksne, med kleine ungdomsflørter og voksne vitser. Tonen som oppstår i disse scenene kolliderer med Karsten og Petras drømmeunivers på en lite elegant måte. Noe som faktisk fungerte i Karsten og Petra blir bestevenner, var at filmen utelukkende henvendte seg til målgruppen. Her fikk barnefilmen være for barna.
Karsten og Petra-bøkene kom da jeg gikk i barnehagen. Jeg leste dem så mange ganger at bindingen gikk i oppløsning. Deretter leste jeg dem for lillesøsteren min. Nå ser jeg bøkene på nattbordet til mine venners barn. Karsten og Petra har levd i over tyve år, og er velkjente figurer for utallige norske barn. Ved å spille på kjente og kjære historier fra litteraturens verden, føyer Karsten og Petra på vinterferie seg inn i en tendens som preger dagens norsk barnefilm. Flere av de siste årenes største og mest populære norske barnefilmene tar utgangspunkt i universer vi allerede har besøkt og rollefigurer vi kjenner godt fra før. Knerten, Albert Åberg og Pelle Politibil er bare noen eksempler.
Videre er Karsten og Petra på vinterferie en del av en serie, akkurat som Knerten-filmene, Blåfjell-filmene og Arne Lindtner Næss‘ utallige Olsenbanden jr.-filmer. I skrivende stund er det planlagt to filmer til om Karsten og Petra. Man kan trygt slå fast at det norske barnefilmlandskapet preges av trygghet. Her får barna treffe dem de kjenner fra før, igjen og igjen. Dette er forutsigbart og behagelig, både for publikum og produsentene som ønsker å tjene penger på filmproduksjon.
Karsten og Petra blir bestevenner ble besøkt av 218 000 publikummere, og Karsten og Petra på vinterferie har allerede nådd et publikumstall på over 160 000. Serien holder med andre ord et godt grep på en stor gruppe norske barn, som kan glede seg til neste episode.
Karsten og Petras jul blir å se på norske kinoer allerede i november, og enda en film er planlagt for 2015. Spørsmålet er om barna våre kan ha godt av å bli introdusert for nye og utfordrende fiksjonsunivers, der ikke alt er like trygt og gjenkjennelig som hos Karsten og Petra.
