TIFF 2014: Med tverr og ekspressiv eksentrisitet har James Benning ^[1], en av USAs viktigste og mest interessante uavhengige filmskapere, i over fire tiår laga film som utfordrer tilskuere og utforsker mulighetene innafor filmmediet. Film som tematiserer tid og minne, landskap og sted, historie, kultur og ideologi – og ikke minst filmatisk form – men som i økende grad har hatt seeren selv som sentral syssel.

Oppmerksomhet, fokus og kontemplasjon, hvordan vi ser og hører, og opplever, film som kunst, er alle tanker som Stemple Pass ^[2] viderefører, ved å sette sammen statisk stillferdighet med et inngående innblikk i et sosiopatisk sinn. Til sammen blir dette en slagkraftig symbiose, i det som best kan kalles en merkelig bastard av en film.

Stemple Pass er en del av Benning sitt såkalte «Cabin Project ^[3]», et kunstprosjekt knytta til hans rekonstruksjon av hyttene til Henry David Thoreau ^[4] og Theodore Kaczynski ^[5], sistnevnte bedre kjent som «Unabomberen». Med utgangspunkt i disse kopiene har Benning skrevet ei bok og blant annet laga filmene Two Cabins (2011) og Nightfall (2011), med planer om å utvide prosjektet ytterligere. Samtidig er Stemple Pass et tilbakevisende blikk til både hans tidlige «strukturalistiske» verk, som 11 x 14 ^[6] (1977) og One Way Boogie Woogie ^[7] (1977), samt «Through the Looking-Glass»-eksperimentene 13 Lakes ^[8] (2004) og Ten Skies ^[9] (2004), men kanskje aller mest de poetiske storverkene American Dreams ^[10] (1984) og Landscape Suicide ^[11] (1987). Begge disse filmene gir tilskueren et glimt inn i sinnelaget til voldelige kriminelle, mens det reflekteres rundt relasjonen mellom det visuelle og det auditive i film.

^[12]

Dette oppsummerer også Stemple Pass godt. Denne gangen handler det om nettopp Ted Kaczynski. Mellom 1978 og 1995 bygde han ei rekke hjemmelagde bomber, som endte med å drepe tre og skade et tjuetalls mennesker. Etter et liv som vidunderbarn, uteksaminering med doktorgrad fra Harvard, og ansettelse som universitetslektor i matematikk ved Berkeley-universitetet som 25-åring, sa Kaczynski opp jobben to år etter og isolerte seg fra samfunnet ved å flytte til ei avsidesliggende hytte i fjellandskapet i Montana (ved siden av Stemple Pass Road), der han lærte seg å leve av naturen. Det var også der han utførte sin lyssky virksomhet som skribent og terrorist, før publikasjonen av hans manifest – «Industrial Society and Its Future» – utgjorde enden på en av FBIs dyreste etterforskninger noensinne, og førte til at «Unabomberen» ble dømt til livstid. Filmen lar oss bli med inn i hodet hans – og det på en ganske usedvanlig måte.

Strukturelt er filmen sammensatt av ei innstilling, skutt i ulike årstider med et montert HD-kamera og lagt fram for oss som fire halvtimesakter med det samme ubevegelige utsnittet. Det statiske bildet viser et landskapspanorama med tjukk skog, avstumpa fjell i horisonten og ei lita hytte nede i høyre hjørne, alt omringa av et sammensurium av lys og farger. Vår blir høst, vinter blir sommer; grønt og gult får nye nyanser, og blir til hvitt og grått, oransje og rødt, over tid… og underveis kreves kontinuerlig tilstedeværelse i blikket. Det er alltid så mye å se inni bildet, så enormt mye som øynene kan fokusere på, gå vekk fra og komme tilbake til, kanskje for å oppdage noe nytt eller se ting på en annerledes måte. Små bevegelsesøyeblikk forstyrrer og forsterker fokus, og minner oss om og om igjen om at det her trengs konsentrert årvåkenhet. Et skylag som trekker fra den ene sida til den andre. Tåke som sakte trekker inn over horisonten. På et punkt kunne jeg muligens skimte en regnbue øverst i bildet. Trær som mister og mottar blad. Røyk fra pipa. Vinden som romsterer i omgivelsene. Kinolerretet blir omtrent som en kunstinstallasjon, eller et bevegelig maleri, som setter seeren inn i en slags transeaktig meditasjon: vi blir selve øyet i øyet. Blikket – i iakttakelse og lekende beskuelse – en øvelse i sanselighet, persepsjon, og utforsking av figurer (og tekstur) i tid og rom. Men dette møter også sitt brytningspunkt, den andre sida av janusansiktet, når bilde møter lyd.

Lyddesignet, både bruk av lyd og mangel på det – stillhet – er emotivt essensielt for filmen. Den audiovisuelle komposisjonen er på den ene sida prega av atmosfærelyd. Enten det er vind og regn, fuglekvitter med skiftende melodi og toneart, en bekk eller et lite fossefall som det er vanskelig å lokalisere, skaper miksen av kontentum og aksentuert ambience både harmoni og disharmoni, og ikke minst rytmisk dynamikk. Den økende graden av lyd fra maskineri, biler, motorsag og et helikopter, føles etter hvert som en påtrengende plage, og blir et intensjonelt og effektivt virkemiddel for å sette oss inn i et tenkt perspektiv – Ted Kaczynskis perspektiv. På den andre sida gjøres dette også direkte gjennom ikke-diegetisk lyd. Med Bennings monotone takt og tone, regissørens første rendezvous med «fortellerstemme» på mer enn ti år, får vi høre utdrag av denne anti-sosiale drapsmannens dagbøker, brev og intervju fra fengsel, skjulte og koda notatbøker, og hans allerede nevnte manifest.

^[13]

Vi får høre tankene hans rundt et variert utvalg tema, og være med i prosessen fra frustrasjon og misnøye, til galskap og drapslyst. Ordene beveger seg fra å fortelle om hans kjærlighet til naturen og gi ekstremt detaljerte beskrivelser av det å skyte og spise smådyr, irritasjon over industriell infrastruktur og «kuksugeren» i den nærmeste hytta, til skråling om «systemet», indoktrinering og hjernevasking, overvåkning, autonomi og makt, og hat mot det teknologiske samfunnet. Det utvikler seg videre til et uttalt ønske om å drepe vitenskapsmenn, ingeniører, politikere og helst også en kommunist, ideer om bomber og hvordan de kan fungere optimalt, i tillegg til frustrasjon over at bomber blant annet ment til å sprenge fly bare skader – ikke dreper. Det starter med småkriminelle rampestreker og sabotasje gjort for å skape ulykker, og ender med mislykka og vellykka drapsforsøk.

Vi blir nødt til å ta del i dette perspektivet, og det er forstyrrende, ubehagelig og uunngåelig; til dels fordi det blir så nært og noe du delvis kan kjenne deg igjen i, og at det krever en reaksjon, men også fordi det helt tydelig affekterer Benning selv. Det ligger ei slags skjelving under stemmen når alt legges fram; han bommer på ord, starter setninger på nytt, og benytter seg av ujevne avbrekk. Mest av alt er det derimot problematisk på grunn av at dette formidles i kombinasjon med den statiske skjønnheten vi ser og de lavmælte lydene vi hører, som skaper et symbiotisk samspill av vakre og vonde følelser – et såkalt sansesjokk av «henrivende terror», for å parafrasere Walter Benjamin ^[14] – som for meg utløste reelle kroppslige reaksjoner med ekstrem effektivitet.

Apropos avbrekk, så er et annet fascinerende aspekt ved filmen den nevnte bruken av pauser. Innafor de halvtimeslange aktene hører vi bare Benning snakke ei stund, før sekvensene alltid avsluttes med ei lang pause, en tilsynelatende tidløs «stillhet», der den sentrale erkjennelsen er at alt forblir det samme, men samtidig forandres. Disse altoppslukende avbrekkene holder til i en tilstand utafor tid – Kanskje utgjør de en tredjedel? Eller halvparten? Muligens det meste? – og blir etter hvert like trykkende som de er befriende. Pausene blir ambivalente avbrekk som lar seeren flyte inn i sin egen drømmelignende virkelighet, med dagdrøm og tankestrøm, der assosiasjoner og inntrykk skaper sin egen verden. Disse klargjør komposisjonens kompleksitet, og selv om det som skjer med tilskueren nok er individuelt, så begynte øynene mine å bedras. Aggressive ansikt i landskapet, en skikkelse som rusla rundt i området, falske overganger til svart som aldri fant sted. Men brått skjer det. Sola går ned. Lyset svinner bort. Alt går i svart, og det som sitter igjen er tanken, i det en tekst til minne om de som mistet livet siger inn i bildet.

Den avsluttende soldnedgangen er et spektakulært skue og et symbol som stemmer godt som siste stikk i dette storverket. Stemple Pass er en unik og utmattende filmopplevelse, som i møtet mellom visjonær visualitet og et lunefullt lydspor utforsker film som kunstart og utfordrer tilskuerens tilstedeværelse og tålmodighet. Det er en ekstremt krevende film og det er derfor kanskje ikke en film for alle – at over halvparten forlot salen underveis er nok en indikasjon på akkurat det – men uavhengig av dette, så er Stemple Pass et mesterlig utført eksperiment, et avantgardistisk aktstudium av artisteri, og mest av alt et ekstraordinært stykke filmkunst.