Nebraska

Omtale

Alexander Paynes kloke Nebraska balanserer perfekt mellom humor og alvor

Forknytte mennesker som blomstrer når de utsettes for nye omgivelser har vært gjennomgående i flere av Alexander Paynes filmer, som Hva angår Schmidt (2002) og Sideways (2004). Dette ser vi også i Nebraska, men her er rammene rundt litt enklere – og med sin sparsommelige tilnærming overgår Payne seg selv. Nebraska er klok, morsom og stemningsfull.

I avsidesliggende Billings, Montana plukker politiet opp en forvirret gammel mann som skal til å vandre ut på motorveien. Dette er Woody Grant, imponerende spilt av Bruce Dern, som har mottatt et brev der det står at han har vunnet én million dollar. Pengene må hentes i Lincoln, Nebraska, og dit akter han å dra. Woody er en mann av få ord, og uten å lytte til sønnene som mener at «lotterigevinsten» bare er lureri, fortsetter han ferden mot Nebraska til fots. Hvorvidt Woody faktisk er dement eller bare sta og sær er det ikke lett å bli helt klok på, verken for oss seere eller for familien hans – som virker møkk lei sin alkoholiserte far og ektemann.

Fra kona Kate (June Squibb) og eldstesønnen Ross (Bob Odenkirk) får han ikke annet enn kjeft. Hans yngste sønn David (Will Forte) er imidlertid av den mer følsomme typen, og etter flere rømningsforsøk fra Woody bestemmer han seg for å ta med faren på en biltur til Nebraska, om enn ikke for annet enn å bevise én gang for alle at han faktisk ikke har vunnet en pengepremie. David har dessuten akkurat gjennomlevd et sårt brudd med samboeren, så det passer i grunnen greit å reise bort noen dager, selv om han må tilbringe tiden med en far han aldri har hatt noe særlig forhold til.

"Come on, have a beer with your old man. Be somebody!" Stemingen løsner etterhvert mellom Woody og David.
«Come on, have a beer with your old man. Be somebody!» Stemingen løsner etterhvert mellom Woody og David.

Dette er dermed utgangspunktet for en reise som blir svært betydningsfull for familien Grant. På veien stopper de i Woodys hjemby i Nebraska, og bor noen dager hos broren og familien hans. Når det blir kjent i lokalsamfunnet at Woody er tilbake i byen, og at han er blitt millionær, tar det helt av. Han blir «the talk of the town» og blir blant annet invitert til et intervju med lokalavisen. Å bli millionær i et lite småbymiljø har riktignok også sine skyggesider, og det munner etter hvert ut i et oppgjør med Woodys gamle partner Ed (Stacy Keach), som krever en del av gevinsten.

Men viktigere for filmen er det som gradvis skjer mellom David og Woody, og etter hvert med Kate og Ross, som også kommer nedover. Minnene strømmer på for foreldrene, og de voksne barna blir kjent med en ny verden – foreldrenes verden, der de en gang kom fra, hvordan de var på sine yngre dager og ikke minst: hvem de egentlig er. Sønnene får høre overraskende historier av de lokale, og her utvikler filmen seg til en rørende, men slettes ikke uproblematisk, skildring av David, som endelig blir kjent med moren og faren sin for første gang. Muligens er turen hans siste sjanse, før faren forsvinner helt inn i en dement tilstand.

Phedon Papamichaels sort/hvitt-foto er lekkert i all sin forblåste realisme, og kommer aller best til sin rett i filmens «road trip»-passasjer. Bildene av de endeløse, flate landeveiene i Midtvesten er nærmest maleriske, og akkompagnert av Mark Ortons vare og sjarmerende musikk setter det audiovisuelle uttrykket en egenartet og behagelig tone for filmen. Filmens rolige lynne gjør at Bob Nelsons sparsommelige, men desto skarpere manus kommer til sin rett. Det er sjelden skildringer av så ordknappe mennesker kan føles så rike.

Bruce Dern er enestående som den alkoholiserte og halv-demente Woody.
Bruce Dern er enestående som den alkoholiserte og halv-demente Woody.

I all sin enkelhet blir nemlig Nebraska en menneskelig film, til tross for persontegninger tett opp mot karikaturen. Filmens fokus ligger hele tiden på menneskene og på hva som skjuler seg bak fasaden. Det er et rimelig stort persongalleri av forknytte mennesker, men likevel føles skildringene berikende i sine intelligente nyanser – hver eneste lille birolle har sin egenart og gjør deg nysgjerrig på hvem de er.

I filmens neddempede atmosfære kommer også den treffende humoren til sin rett. Lattervekkende sitater leveres tidvis på løpende bånd, særlig fra den kvasse moren Kate, kostelig spilt av June Squibb. En del av filmens humor underbygger klisjéfulle stereotypier om folk fra Midtvesten (slik vi har sett tidligere, i filmer som Fargo og Gretne gamle gubber). Det kan tilsynelatende virke litt uoriginalt, men som i Fargo er utførelsen såpass briljant at det likevel blir forfriskende.

I motsetning til Fargo er riktignok Nebraska en varm film. Den tidvis kyniske humoren omfavnes også av tilstrekkelig mye hjertelig varme. Humoren er ikke tilstede kun for humorens skyld; det er gjennom disse artige sitatene og situasjonene at de ulike personlighetene kommer fram. Ikke bare for oss seere, men også for familien Grant – som nærmest blir kjent med hverandre på nytt på denne reisen.

Nebraska

Det er sjelden vare å se en så nyansert og vellykket kombinasjon av humor og alvor, men så har jo denne sammensetningen også blitt et varemerke for Alexander Payne som regissør. Men aldri før har jeg sett Payne få sagt så mye med så lite, kanskje særlig takket være det nyanserte samspillet mellom Bruce Dern Woody og Will Fortes David.

Bak en fasade av krangling og irritasjon vokser det gradvis frem en kontakt mellom dem som de aldri har kjent på tidligere. Sakte men sikkert begynner David å forstå sin far – han begynner til og med å se litt av seg selv i Woody. Reisen til Woodys hjemby blir også Davids reise tilbake til sine røtter, hvor han får noen holdepunkter i en ellers nokså meningsløs tilværelse.

Nebraska er en forholdsvis konvensjonell fortelling, og en «liten film», men den holder likevel ikke noe tilbake. Filmen er så innsiktsfull i sin skildring av familien, de menneskelige relasjonene dem i mellom og så briljant komponert, at den vokser ut av sitt lille format. Tidvis balanserer den på grensen til å bli «sviskete» og for karikert, men lander til slutt med begge beina på jorda til 20 i stil. 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>