Jean-Paul Belmondo – fra nybølge-ikon til actionstjerne

I 2008 dekket Radio Prague utgivelsen av en ny tsjekkisk bok om Jean-Paul Belmondo. Reportasjen fortalte om Belmondos særskilte stilling i det gamle østblokk-landet; den eneste store, vestlige action-stjernen som fikk fotfeste bak jernteppet under den kalde krigen. Gjennom Belmondo fikk en generasjon østeuropeere tilgang den kapitalistiske spenningsfilmen.

I Norge opphøyes gjerne Belmondo til et – riktignok barskt – ikon for «finkulturen», gjennom den franske nybølgens tidlige filmer, men i øst blir han husket som kongen av B-filmen, macho-helten med glimt i øyet.

Jean-Luc Godards Til siste åndedrag (1960) var selvfølgelig Belmondos store gjennombrudd, men på mange måter var samarbeidet med Philippe de Broca (1933-2004) like viktig for ham. De Broca hadde vært filmfotograf under Algerie-krigen og ble så desillusjonert av de mange overgrepene han var vitne til at han bestemte seg for å lage utpreget muntre filmer. Han startet som assistent for et knippe nybølge-regissører, men skiftet beite og laget farser da han begynte for seg selv. Belmondo ble foreslått til rollen som den bråkjekke og fekteglade Robin Hood-skikkelsen Cartouche av de Brocas to produsenter, Alexandre Mnouchkine og Georges Dancigers. De hadde tidligere produsert eventyrklassikeren Fanfan la Tulipe (1952) med Gérard Philipe, og nå satset de og regissør de Broca alt på at Belmondo skulle gjenopplive swashbuckler-sjangeren.

Filmen Cartouche (1962) ble en braksuksess på kino og to år senere fulgte de oppsuksessen med L’homme de Rio (1964) – et forrykende samtidseventyr om en soldat (Belmondo) som forfølger sin kjærestes kidnapperne fra Paris til jungelen i Amazonas. Filmen, som ble Oscar-nominert, rommer en rekke spektakulære action-sekvenser, og i et intervju fra 1969 forteller de Broca at han laget filmen fordi han «trengte en suksess». Det tok ham lang tid å overtale produsentene, og han brukte fem måneder på å ferdigstille manuskriptet. Resultatet ble tilfredsstillende, også for de Broca selv, men dette var på ingen måte en personlig favoritt blant hans egne produksjoner: «Det var den typen film jeg ville se da jeg var 14».

De Broca lot skuespillerne utfolde seg nokså fritt, og Belmondospilte alltid på instinktene sine: «Belmondo er Belmondo. Du kan ikke endre ham. Du kan ikke forandre hans personlighet. Når han spiller full i en scene er han en beruset Belmondo. Når han spiller forelsket er han en forelsket Belmondo» (de Broca i Gardner 1969-70: 153-157). Belmondos sterke personlighet skinte gjennom, spesielt i B-filmer som Tendre voyou (1966), Flic ou voyou (1979), Le cerveau (1969) og L’as des as (1982). De to sistnevnte var actionkomedier av Gerard Oury, Frankrikes fremste komedie-regissør, som er mest kjent for de eksepsjonelt populære filmene med legendariske Louis de Funès.

På 60- og 70-tallet allierte altså Belmondo seg med den kommersielle grenen av fransk filmkultur. Godard og Truffaut var konger av filmfestivalene og student-bodegaene, men det franskmenn flest strømmet til kinoene for å se var Louis de Funès‘ ablegøyer og Belmondos farefulle stunts, brukne nese og forførende smil. Kritikeren Pierre Maillot ser på Belmondos nye stjernestatus i denne perioden som «en oppløsning» av fransk identitet, ettersom modellene og sjangrene var fullstendig amerikanske.

De store gullaldrene som bærer den kulturelle selvfølelsen til fransk film er den poetiske realismen fra 1930 og 40-tallet og nybølgen på 50 og 60-tallet. Som filmstjerne og nybølgens «leading man» var derfor Belmondo den naturlige arvtageren til Jean Gabin, 1930-tallets ikon. Men der Gabin hadde vært sindig og cool – ofte under tragiske omstendigheter – var Belmondo sprudlende og livsglad. Det var en kontrast mellom den yngre og den eldre garde, mellom 50-tallets foreldre-generasjon og det nye ungdomsopprøret. Men de unge tørstet ikke bare etter det franske. De ville ha en «happy ending»: Hollywood og Las Vegas lokket med glorete neon-lys i det fjerne. Dermed vokste Belmondo seg ut av nybølgen og inn en ny kommersiell virkelighet.

En regissør som hele tiden hadde stått i opposisjon til nybølgen var armensk-fødte Henri Verneuil (1920-2002). I Verneuils filmer fikk vi se en røffere Belmondo: soldaten i andre verdenskrig, den barske raneren og purken som skjøt først og spurte etterpå. Inspirasjonen til Peur sur la ville (1975) er utvilsomt Clint Eastwoods Dirty Harry. Belmondo spiller en politimann som forfølger seriemorderen Minos gjennom gatene i Paris, og alt er fanget i et særdeles stemningsfullt foto. I denne filmen smilte ikke Belmondo slik som han pleide; unge kvinners liv sto strengt tatt på spill. «En hard og hensynsløs film» inspirert av Hollywood, mente Aftenposten: «At Belmondo dingler i et tau høyt over Paris, at han springer på hustakene flere etasjer over asfalten og reiser med T-banen på taket, er selvfølgelig dristig imponerende. For han har ingen stuntmann…» (Aftenposten, 06.02.1976)

Belmondo holdt også smilet i sjakk i gangsterfilmene Borsalino (1970) og Le voleur (1967). Sistnevnte ble regissert av Jacques Cousteaus gamle kameramann, Louis Malle, som i dag hører hjemme blant de fremste navnene i fransk filmhistorie. I denne filmen oppviser Belmondo stor skuespillerkunst. Hva rører seg i hodet på en profesjonell innbruddstyv? Nerver av stål og vilje til å stjele, som Belmondo formidler svært overbevisende – ifølge avisene spilte han på «hele sitt sjarmregister». Som Belmondo brøt Malle ut av rammene for ny-bølgen. Han skapte en ytterst severdig sjangerfilm for et stort publikum, basert på en kjent roman, i strid med datidens auteur-paradigme.

Historien om Jean-Paul Belmondo er ikke bare historien om en skuespiller som gikk fra kunstfilm til kommersielle blockbustere – det er også historien om en fortrengt del av fransk kulturhistorie.

Samtidig med Godard og Truffaut og de andre Cahiers-regissørene fantes det et annet Frankrike som kopierte Hollywoods sjangere uten blygsel. Her var Belmondo, nybølgens gamle ansikt, det store trekkplasteret. Sjarmerende som Roger Moore og eventyrlysten som Harrison Ford på sitt beste.

*

Kilder:

Philippe de Broca and Paul Gardner, «Philippe de Broca: talking to Paul Gardner», The Transatlantic Review, no. 33/34 (vinter 1969-70), s. 153-157

Aftenposten, 06.02.1976, s. 6 (signert O.T.)

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Aleksander H sier:

    Takk for en meget god og interessant artikkel. Den får selvfølgelig ikke like mange kommentarer som en Spielberg lager Jurrasic Park-tegnefilm-artikkel, men fortsett med artikkeler av dette slaget!

    • michael wynn sier:

      Takker, Aleksander H. Har en idé om en ny artikkel om fransk film. Vi får se om jeg greier å sette meg ned å skrive den. Belmondo har vært en gammel favoritt for meg. Mye av det vi ser på som det beste av europeisk film kan være litt vel tungsindig, som Haneke, Bergman, Tarkovskij, Kieslowski etc. Da kan det være hyggelig å minnes noe annet som er litt lettere å fordøye.

  2. Geir J. Olsen sier:

    Herregud, om det var NOEN tvil om at Montages er et av de beste “filmtidskriftene” i Europa, så kommer de med en artikkel om Jean-Paul Belmondo! Og for meg har han først og fremst alltid vært actionhelt, mamma mia, den biljakten i “Le Professionnel” alene! <3

  3. Må også skyte inn at jeg langt på vei foretrekker action-Belmondo over bølge-Belmondo. Le professionnel er fantastisk. Min foreløpige Belmondo-favoritt! (Også mye pga. soundtracket)

  4. Geir J. Olsen sier:

    Ja for et soundtrack, og nydelig gjenbruk av Morricones “Chi Mai” :)

  5. Har aldri sett «Le professionnel»… Blir nesten nødt til å kjøpe filmen på DVD etter denne tråden her. Nokså rimelig på Play.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>