"Det er meg du vil ha"

TIFF 2014

Det er meg du vil ha – et problematiserende perspektiv på kjærlighet

TIFF 2014: Det er meg du vil ha er først og fremst Andrea Bræin Hovigs film, som med sin usedvanlig autentiske rolletolkning innbyr til refleksjon rundt et enkeltmenneskes perspektiv. Med kropp og stemme forteller hun åpenhjertig sin historie — klokt og reflektert, men ikke uten problemer.

Med sin monolog retter læreren Henriette (Bræin Hovig) seg til en fiktiv intervjuer, vel vitende om at kamera er til stede, som hun tidvis kikker inn i. Det er meg du vil ha var opprinnelig tiltenkt for scene som en enakter, basert på et manus av Sonja Evang. Store deler av manuset består visstnok av en transkripsjon fra et virkelig intervju gjort av forfatteren. Da er det kanskje ikke så rart at monologen oppleves så autentisk, men dette handler altså vel så mye om Bræin Hovigs enormt overbevisende fremføring.

Ettersom Det er meg du vil ha er en kortfilm (53 minutter lang) der historiefortellingen står i ensomt fokus, er det best å ikke vite for mye på forhånd om det Henriette har å fortelle. Filmen er nok først og fremst en enkeltstående filmopplevelse, men en sterk en, der Bræin Hovig i halvnært utsnitt på kjøkkenet fyller lerretet i få innstillinger. I korte trekk handler monologen om en problematisk tiltrekning som oppstår mellom lærer og elev, som utvikler seg og får store konsekvenser for Henriette. Det er meg du vil ha er i hovedsak en personlig fortelling, men beveger seg inn mot bredere, moralske problemstillinger.

Publikum vil nok reagere litt forskjellig på Henriettes historie. På papiret er ikke følelsene hennes for eleven akseptable i vårt samfunn, både fordi eleven er under seksuell lavalder og fordi det ikke sømmer seg med et lærer/elev-forhold. Men det kommer frem at disse følelsene heller ikke er akseptable for Henriette selv, som forteller om sine mislykkede forsøk på å tvinge dem i senk. Det blir raskt tydelig at læreren er et ærlig menneske som ikke liker å holde ting skjult, og hennes oppriktighet og kloke refleksjoner rundt hva som har skjedd gjør det vanskelig å avfeie henne som et umoralsk menneske. Hun har ikke bare god selvinnsikt, men også god innsikt i kjærlighetens vesen, som hun tar på alvor i sitt eget tilfelle, til tross for at gutten hun forelsket seg i er i yngste laget. Gjennom hennes monolog dannes også et bilde av gutten som en spesiell person, og det er troverdig — det oppleves ikke som Henriettes subjektive oppfatning i forelskelsens rus.

Likevel er det ikke til å komme fra at Henriettes forklaring er hennes perspektiv, som får stå uimotsagt gjennom hele filmen. Hun har klokketro på kjærligheten, som blir et slags bakenforliggende argument for alt hun gjør, og selv om dette er forståelig: er det ikke også en lettvint unnskyldning? Det er som om hennes forelskelse ikke kan ignoreres, til tross for at hun også fremstår som et rasjonelt menneske som er bevisst sine overtramp. Selv om det hun forteller om gutten virker troverdig, kan vi ikke vite om det er sant; at han virkelig sa alle de voksne og fine tingene, eller om han var utelukkende komfortabel med hele affæren. Henriette — og dermed også filmens — drøftende tone gjør det vanskelig å trekke noen moralske slutninger. Dette er en voldsom styrke ved filmen som gjør den interessant og klok, men det er også en svakhet, fordi den tar så mange forbehold. Som en velartikulert paneldeltager står dermed filmen i fare for å destruere sin egen debatt, fordi et hvert «men» eller «hva med» kan møtes med et «jo, men hun sa jo at…». Dette gjelder ikke minst i filmens avslutningsfase, der det gjøres oppmerksom på et faktum som på et vis avfeier all kritikk.

Jeg håper at filmen også sees av mennesker som ikke aksepterer, for med en slik tematikk må den jo være ment å utfordre litt? Selvsagt er det formålstjenlig også med diskusjoner som ikke ender i et endelig standpunkt, men jeg savner norske filmstemmer som virkelig tør å klaske et utropstegn på bordet. Aksept og toleranse er ikke i alle tilfeller synonymt med noe godt, og selv om jeg ikke synes Det er meg du vil ha er en pyse, er den ikke så utfordrende som den kunne ha vært.

Dag Johan Haugeruds regi er begrenset, men effektiv. Under fortellerstemmen byttes av og til Henriettes ansikt ut med tilfeldige bilder av rolig byliv, som får en verdi som scener fra offentligheten utenfor fortellerens blottlagte verden. Slike statiske observasjonsbilder har blitt et lite, men fint gjennomgangstema i flere Motlys-produksjoner, der byrommet spiller en taus, men toneangivende rolle. Et annet sted ser man Henriette ta en matpause, fortsatt i det samme bildeutsnittet, mens stemmen hennes fortsetter betroelsen. Nå og da blir skjermen svart mellom snakket. I et kort øyeblikk hører man regissør gi klarsignal for ny tagning. Disse små grepene skaper pusterom i den innstendige monologen, selv om det sikkert hadde fungert helt ypperlig også med Bræin Hovigs levende tolkning alene i kameralinsen.

I Det er meg du vil has aller første scene følger vi Henriettes reaksjoner på en sang hun hører i hodetelefonene sine, som vi som tilskuere får høre utfolde seg på filmens lydspor. I løpet av sangens lengde skifter Bræin Hovigs humør raskt, men sømløst — følelser og assossiasjoner oppstår, trekker seg tilbake, lar nye få slippe frem. Åpningen gir en indikasjon på hva slags menneske vi snart skal få møte — her uten tale, før den lengre monologen utfyller hennes fascinerende ansikt.

*

Les et intervju med Dag Johan Haugerud om filmen her.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>