2013: Årest beste filmer

Atlis topp 20, 2013

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2013

Hopp rett til

Neste:  Benjamins topp 20, 2013»

Siden jeg så den på OIFF i fjor høst er det fortsatt ingen film som har utmerket seg mer enn Spring Breakers – den er virkelig et unikum. Filmen er badet i den kontemporære populærkulturens estetikk, men feller likevel en hard dom over den hedonistiske og selvsentrerte mentaliteten som gjennomsyrer den. Samtidig, uten å se ignorere de grimme og mer uspiselige sidene ved den, hyller filmen denne estetikken og er et prakteksempel på hvor vakker og kul den kan være. Man kunne tenke seg å si at Spring Breakers er en rik film på tross av det hule uttrykket på overflaten, men det er umulig – det har sjelden vært et bedre eksempel på at form og innhold er det samme.

Uavhengig av hva man måtte lese ut av filmen, har Harmony Korine skapt et aldeles enestående trash-/popkunstverk. Han bombarderer lerrettet med kitsch og referanser til popkulturen, og i tillegg til neonfargene som preger hver eneste scene, får vi oppleve James Francos harrygangster spille Britney Spears-låten «Everytime» på piano, omgitt av bevæpnede tenåringsjenter. På papiret fremstår alt dette temmelig absurd, men det skaper en herlig og forfriskende original helhet.

Absurd er også The Act of Killing, dog av helt andre årsaker. Det er ikke uvanlig å si at en film får en til å måpe, men her får det bokstavelig betydning. Joshua Oppenheimers dokumentar er i utgangspunket en viktig film, i og med at den kaster lys på folkemordet i Indonesia, som generelt får lite omtale i denne delen av verden. Men den er også en usedvanlig presis og dyptpløyende behandling av fenomenet ondskap, som tvinger en til å revurdere hva man legger i dette begrepet. For det er svært relativt, hvilket filmens hovedpersoner er et forstummende bevis på. The Act of Killing er sjokkerende, urovekkende og alltid tankevekkende.

Den tre timer lange spilletiden fløy nesten umerkbart forbi. At denne karakterstudien er så fengslende, skyldes i all hovedsak hovedrolleinnehaver Adèle Exarchopoulos, i det som må sies å være årets store gjennombrudd. Hun er så fullstendig troverdig og sjarmerende at man blir fristet til å omtale denne rolleprestasjonen som perfekt (ikke for å ta noe fra motspiller Léa Seydoux, som også er veldig god). Dypest sett er dette likevel ikke en film om ett menneske, men om kjærlighet og begjær, og filmen har et forfriskende usminket blikk på både emosjonell og seksuell lidenskap.

Fra en fantastisk hovedrolle til en annen: Joaquin Phoenix som den simple og patetiske Freddie Quell er en prestasjon for historiebøkene. Han fremstår underernært og rynkete, og nesten ugjenkjennelig, som om han faktisk har krøpet under huden på rollefiguren. Paul Thomas Anderson demonsterer tydelig at han ikke har mistet koken siden mesterverket There Will Be Blood, og at han fortsatt er USAs mest spennende filmskaper. The Master inneholder den samme intensiteten som hans tidligere filmer, og det fantastiske fotoarbeidet og klippingen gjør filmen til en suggererende opplevelse. Dette er helt klart Andersons mest uhåndgripelige film, men den unngår å være så vag at den blir utilfredsstillende, og åpner istedet for flerfoldige diskusjoner og teorier.

“Overdådig” er nok det ordet som best beskriver Den store skjønnheten, både tematisk og visuelt. Den er på samme tid en bitende satire over Romas kulturelle elite og en eksistensialistisk reise for kulturkongen Jep Gambardella (Tony Servillo) — og mye, mye mer. Når jeg tenker tilbake på filmen føles den hovedsakelig som en samling fantastiske enkeltsekvenser. Her oppleves nærmest hver eneste scene som en bragd, og alle er de minneverdige. I likhet med Spring Breakers finner Den store skjønnheten både det vakre og det stygge i en klasses feiring av livet; den italienske overklassen har kanskje en litt mer sofistikert fasade enn de twerkende tenåringene i Spring Breakers, men den samme vulgariteten er tilstede. Nok en rik film om grenseløs tomhet.

Frances Ha er – etter Blå er den varmeste fargen – årets nest beste skildring av en ung kvinne på vei mot livet. Her er det indiefavoritten Greta Gerwig som står for den fantastiske hovedrollen. Frances er keitete og naiv, men med et utrettelig pågangsmot, og Gerwig og regissør Noah Baumbach skaper sammen årets aller mest sjarmerende film. Jeg har sjelden forlatt en kinosal i bedre humør. Men Frances Ha er også et relaterbart generasjonsportrett i nydelig svart/hvitt-foto (en åpenbar referanse til Woody Allens Manhattan), og signaliserer et kjærkomment skifte over til er lystigere territorium for Baumbach.

Chan-Wook Park tar steget over til statene, med alle sine visuelle triks på slep, og Stoker har blitt et overflødighetshorn av slående tablåer og bildekomposisjoner. Her er det mye av alt: gotiske omgivelser og estetikk, hitchcocksk symbolikk, for ikke å snakke om et plott som er tydelig inspirert av Shadow of a Doubt. Denne stilblandingen har Park på mesterlig vis klart å sammenføye til en glimrende helhet, et besnærende filmunivers farget av seksuelle og morderiske drifter. Dette universet kan man ta og føle på, takket være samspillet mellom det imponerende lyddesignet og de detaljrike innstillingene. Stoker er en enormt fornøyelig thriller og en regimessig bragd, løftet ytterligere av de sterke skuespillerne. Få ting er bedre enn Nicole Kidman på sitt beste.

Selv i dag utvikles filmmediet og byr på nye, banebrytende nyvinninger. I tilfellet Gravity er det snakk om gjengivelsen av verdensrommet og det å befinne seg der ute i vektløs tilstand, som fremstår tilnærmet perfekt for en jordboer med beina godt plantet på bakken. Teknisk og visuelt er filmen helt spektakulær, og utnytter – i likhet med mange romfilmer før den – følelsen av ett menneskes ubetydelighet ute i det store, overveldende intet. Denne får selvsagt en ekstra dimensjon når opplevelsen av rommet er såpass realistisk, og legger til rette for en heseblesende overlevelsesthriller.

Harmony Lessons er en usedvanlig velregissert og selvsikker debut, fra kazakhstanske Emir Baigazin. På den ene siden er filmen en sterk ungdomsskildring, men mest interessant er vår unge hovedpersons gradvise ferd over til den mørke siden, fra mobbeoffer til overgriper. Baigazin skildrer dette med en intens ro som tidvis sender tankene til Michael Haneke, og vakre, symmetriske bildekomposisjoner som ga fotograf Aziz Zhambakiyev en spesialpris under filmfestivalen i Berlin. Selv om Harmony Lessons er lavmælt i uttrykket, rommer den flere megetsigende budskap om maktmisbruk og avmakt.

Det er ingenting å si på ambisjonene i Derek Cianfrances andre film. Selv om promoteringen av filmen ga inntrykk av at dette var en relativt ortodoks krimfilm, tar den bare utgangspunkt i et slikt premiss. Deretter følger den ringvirkningene av forbrytelsene, men selv i den første akten vies størsteparten av tiden til å vise hvorfor den i det hele tatt ble begått. The Place Beyond the Pines favner langt utover filmens sentrale hendelse, og det overordnede temaet er hvordan farens synder påvirker sønnen. Filmen står hele tiden i fare for å miste fokus på grunn av omfanget av fortellingen – den spenner over 15 år og forflytter seg til stadig nye hovedkarakterer – men Cianfrance klarer likevel å holde den i tøylene, og skaper dermed et drama med virkelig tyngde. Han foretar altså en skummel balansegang, men havner på den rette siden, til full effekt.

11. Prisoners (Villeneuve)
12.
 Django Unchained (Tarantino)
13. Upstream Color (Carruth)
14. Call Girl (Marcimain)
15. Anna Karenina (Wright)
16. Jakten (Vinterberg)
17. Fremmed ved sjøen (Guiraudie)
18. Side Effects (Soderbergh)
19. Tabu (Gomes)
20. Passion (De Palma)

Hederlig omtale: Beyond the HillsHalleyI de beste hjemThe Bling RingHoly Motors

Klapp på skulderen: Trance, Cloud Atlas

Smekk på pungen: The Butler, Nåde

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2013

Hopp rett til

Neste:  Benjamins topp 20, 2013»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>