Analysen

Brev til kongen (2014)

«Jeg vil ikke være her lenger. Jeg har fått nok.» Med disse ordene starter Hisham Zamans film Brev til kongen. Det er den 83 år gamle kurderen Mirza som sier ordene. Hans tålmodighet har tatt slutt. Ventetiden er blitt for lang.

Han vil ikke lenger vente på å få oppholdstillatelse i Norge, eller sitte i asylmottakets ingenmannsland, så å si på vent fra selve livet, men han vil ha et pass for å kunne reise tilbake til Kurdistan. Derfor har han skrevet et brev til kongen. Brevet er hans siste håp når han en dag får bli med på en busstur til Oslo. Der skal han levere sitt brev og sitt håp til kongen.

Brev til kongen er en ømsint og melankolsk film. Skildringen av Mirza er bare en av flere små historier som veves sammen på en enkel og pregnant måte. Zamans film er i grunnen et lite mirakel. Så enkel og lett, men samtidig en sammensatt og komplisert mosaikk av småhistorier med en sår ømhet og tyngde. En film full av bunden energi og livsvisdom, i en form som både er poetisk og nøktern på samme tid. Det er en ny seier for Hisham Zaman og hans medarbeidere, som viser at det går an å lage film i Norge i dag som virkelig betyr noe.

Zamans film er mirakuløs i dobbel forstand. Ikke bare filmen selv, men også produksjonshistorien. Finansieringen av fjorårsfilmen Før snøen faller tok ekstra lang tid, og Zaman bestemte seg for å lage Brev til kongen i ventetiden. Manuset tok åtte uker å skrive, innspillingen tok 35 dager, og filmen kom til utenfor det statlige støtteapparatet. Det er en lavbudsjettsfilm, nærmest laget på et kortfilmbudsjett, og Zaman har selv uttalt at det var en film han måtte lage; filmen insisterte på å bli til, og det er da også noe dyptfølt og inderlig over resultatet. Brev til kongen nærmest tvang seg fram, og dette gir filmen en ekstra dimensjon og troverdighet.

Brev til kongen bærer imidlertid ikke preg av å ha blitt laget i ventetiden, mens Zaman ventet på at Før snøen faller skulle bli til. Det er en helstøpt, men også enklere film enn Før snøen faller. Både fortellerstilen og bildespråket er lavmælt og nedtonet; dens kraft ligger først og fremst i vegringen mot å gjøre hovedpersonene til ofre eller stereotyper. Zaman har alltid et eget blikk for det menneskelige, som vises i små detaljer, der dette menneskelige blir synlig bak klisjéene. Som løfter fortellingen og gjør den ektefølt og oppriktig. Brev til kongen er rett og slett en film som griper – som føles betydningsfull.

Historiemosaikk

Fortellingen om gamle Mirzas brev til kongen er en ramme om en sammensatt historiemosaikk. I bussen som tar Mirza og hans hustru til Oslo, på en utflukt og pause fra livet i det isolerte asylmottaket, finner vi også andre mennesker, og det er et knippe av disse filmen forteller om.

I Brev til kongen møter vi Miro som skryter av sin unge norske kjæreste som han skal møte i Oslo. Kvinnen han møter er imidlertid en middelaldrende og falmet skjønnhet som først og fremst er ute etter Miros yngre kropp. Når de sier farvel etter å ha vært sammen i leiligheten hennes, er det med doble følelser, og Miro vil ikke at kvinnen skal følge ham helt fram til bussen. Unge Zirek skal møte en jente han har fått kontakt med på nettet, men møtet blir annerledes enn ventet for dem begge. Stemningen punkteres når han kommer med en ydmykende kommentar om Ingrids utseende og kropp, som skaper sinne og krangel, men når en liten jente han skal passe på forsvinner i storbyen, trenger han en hjelpende hånd. Når han senere sier farvel til Ingrid er det med et forsonende ønske om at de kan treffes igjen og gå på kino sammen. Hassan er taekwondo-ekspert og håper på å få en jobb som instruktør, men ender opp i politiets varetekt fordi han hjelper Akbar, som har fått beskjed om endelig avslag på asyl og skal hente penger som tidligere arbeidsgivere skylder ham.

Den femte og siste av historiene kretser om Beritan. Hun skal bruke Oslo-turen til å oppsøke en tidligere venn som forrådte saken de begge kjempet for. Et forræderi som fikk tragiske konsekvenser. Hun oppsøker mannen som forrådte hennes venner, og skjærer strupen over på ham, før hun flykter fra landet med sin lille datter. Historien om Beritan gir Brev til kongen en annen dramatisk intensitet og alvorlig tyngde enn de andre, mer hverdagslige småhistoriene, men er fortalt på samme kjølige og distanserte måte. Her gir imidlertid Zaman historien om de ulike asylsøkerne en tragisk klangbunn og voldsom kraft, som en effektiv kontrast til de andre fortellingene.

Brev til kongen er ingen flettverkfortelling i vanlig forstand. Det er snarere en historiemosaikk der fem historier veves sammen. Historiene har det til felles at asylsøkerne ikke framstilles som ofre, og at de framstår som kompliserte mennesker med mange ulike egenskaper og holdninger. Dette skaper en historievev som går hinsides stereotyper og klisjeer, som viser oss menneskene bak alle overskrifter.

Distansert og skimrende

En av filmens kvaliteter er dens bilde av Oslo. Byen er sett med innvandrerblikket, og selv om noen scener foregår midt i sentrum, har Zaman en forkjærlighet for storbyens randsoner. Vi er på byggeplasser, i gymsalen på en skole på Tøyen, på en hamburgerbar, i et lite bakeri, eller ute i det åpne ingenmannslandet utenfor byen. Det er et annet Oslo enn det vi vanligvis møter i norsk film, som skaper en egen tone og gir fortellingen særpreg og kraft.

Oslo er skimrende og på avstand, preget av bleke høstfarger, badet i et særegent kaldt hvitt lys. Dette gir historiene en fornemmelse av uunngåelighet; en skjebnesvanger undertone kryper inn gjennom det hvite lyset og de åpne flatene i bildespråket. Alt formidlet i en ettertenksom rytme, som også framhever det lett distanserte i fortellermåten. Den kjølige stilen er en egenskap og kvalitet ved selve fortellermåten, men bidrar også til å kommentere livssituasjonen de fem asylsøkerne er i. Oslo er verken vennlig eller uvennlig, men et kaldt sted som isolerer dem enda mer. De åpne bildene, den langsomme rytmen, randsonene og det utblekede lyset bidrar til å vise hvor isolerte asylsøkerne er, og hvordan de ikke riktig passer inn eller finner en plass i miljøet. Selve stedet Oslo er like avvisende som landet Norge.

På samme tid er Brev til kongen en varm film, som viser en særegen omsorg overfor karakterene. Det er særlig i enkelte pregnante detaljer at Zaman viser hvilket filmblikk han har og hvilken ektefølt omsorg han har overfor menneskene han skildrer. Et eksempel er i skildringen av Hassan, som bare kalles Champion fordi han er kampsportmester.

Hassan er en mutt mann, som synes å bære på en voldsom, men fortrengt aggressiv energi. I begynnelsen er det vanskelig å like ham, eller ta karakteren virkelig til seg. Han er truende når han søker jobb. Forsøket på å få en av Akbars arbeidsgivere til å gi ham lønnen han har krav på gjennom trusler og vold gjør ham enda vanskeligere å like eller virkelig se. Likevel får vi plutselig et glimt av en annen Hassan når han fraktes bort av politiet.

Bak i politibilen sitter unge Glenn, som Hassan prøver å få i tale. Hassan forteller om politifolk i ulike land, om deres yrkesutøvelse og voldelige metoder. Han sier også at han har venner i alle Europas land, og at han nå har fått en norsk venn gjennom Glenn. Plutselig åpner han seg opp, og smiler også i den stotrende samtalen med Glenn på tysk, fordi han har fått en venn. Hassan kan verken finne venner på asylmottaket eller blant vanlige nordmenn. Det er i den småkriminelle outsideren Glenn at han finner en han kan like og være på likefot med. Scenen i politibilen er et typisk eksempel på Zamans måte å skildre karakterene på. Lenge ser vi dem utenfra og betrakter dem på avstand, før en liten detalj gjør oss i stand til å se dem og folder dem ut med en kompleksitet som vi ikke ante fantes. Karakterene blir mer sammensatte, mer menneskelige, og vi kan møte dem med større innlevelse og empati.

Brev til kongen skildrer en rekke møter, rammet inn av ett som ikke finner sted. Mirza treffer aldri kongen, men de andre karakterene treffer andre mennesker, og i tilfellet med Zirek og Hassan åpner møtene opp for noe helt nytt. Zamans film er som en slags slentrende vandring gjennom et ugjestmildt Oslo, der enkelte møter får eksistensiell betydning – hvilket også gjelder Beritans blodige hevn – mens andre forblir umulige og urealiserte. Dette skaper både en sår fortvilelse, og et forsiktig håp.

Poetisk realisme

Brev til kongen er et stykke moderne poetisk realisme. Det er en realistisk film gjennom sitt insisterende alvor, sin humanistiske etos – som skildrer mennesker med oppriktig varme og dermed verdighet – og gjennom sin erfaringsnære tone. Det er en film som føles ekte og betydningsfull, fordi den går hinsides klisjeene i sin skildring av asylsøkere.

For det første er det avgjørende at de fem hovedkarakterene framstilles som sammensatte – at de oppleves som enkeltindivider. I en tid da innvandrere kan skildres som lopper og lus, som Hans Rotmo gjør det i en ny sang, viser Zaman at alle asylsøkere er forskjellige, og dermed individer og mennesker. Denne menneskeliggjøringen er en av filmens viktigste egenskaper, og gjør den til et debattinnlegg – og samtidig til poetisk filmkunst.

For det andre er det viktig at alle som skildres fremstår som noe annet enn ofre. De er ikke ofre i et umenneskelig byråkratisk norsk maskineri, men snarere et knippe individer med ulike grunner for å komme til Norge og forsøke å få bli her i landet. Dette gjør at Mirza og Beritan og de andre ikke avpersonifiseres, og blir som tall og statistikk, men blir virkelige mennesker. Det er forskjellene mellom rollefigurene som er det viktigste, og som forhindrer at de enkelt bare kan settes i en og samme bås.

Realisme påkaller alltid både det erfaringsnære og det solidariske. Den virkelige realismen har blikket rettet mot de som er nederst i samfunnet, eller i samfunnets utkant, og solidariserer seg med dem ved virkelig å se dem som sammensatte individer. Hisham Zaman makter å formidle dette varme og humanistiske blikket til oss tilskuere, og det er vanskelig å ikke bli grepet av filmen, til tross for dens kjølighet og distanserte stil. Brev til kongen er nedtonet og til tider nærmest avdramatisert, men samtidig preget av en humanisme som gir oss et nytt og renset blikk på det vi trodde vi visste og kjente.

Tilbake til virkeligheten

Selv om Brev til kongen har sine svakheter, og på mange måter er en «liten film», lykkes den med noe få andre norske filmer de senere år har: Den preges av et befriende alvor. I en filmtid preget av ironiske og elegante genreøvelser, er Brev til kongen en film som umiddelbart griper fordi den vil noe. Det er en film som både har et stort hjerte og en kjølig distanse til sitt materiale. Den går hinsides alle stereotypiske bilder av asylsøkere, og insisterer på disse individenes forskjellighet. Den menneskeliggjør dem gjennom en befriende individualisering.

Brev til kongen peker på noen av norsk films svakheter i dag. Hisham Zamans film er en serie små fortellinger, som lykkes med å fortelle mye om situasjoner og mennesker på kort tid. Den handler om mennesker. Miro, Zirek, Akbar, Beritan, Mirza og Champion Hassan er ikke fikse karakterer som passer i dramaturgiske skjemaer, som løfter fram stemninger eller spenning. De er levende mennesker. De gir oss innsikt i det å leve, og det å leve i Norge i dag. De forteller om et Norge som ellers skjules bak overskrifter og dramatiske fjernsynsreportasjer. Norsk filmkultur i dag er i all hovedsak så kalkulert og veltemperert, så ironisk og dyktig, at den ikke føles virkelig betydningsfull. Mange filmer er gode, men de er stemningsrapporter fra et kunstig drama-Norge, som ikke ligner på den verden vi ser rundt oss i hverdagen.

Iram Haqs flotte Jeg er din (2013) og Hisham Zamans filmer føles derfor mer virkelige og vellykkede enn det meste annet av norsk film i dag. Disse filmene er også «flinke», men mest av alt er de viktige. De har et blikk for andre fortellinger, og for andre mennesker, som vi sårt trenger i norsk film. Zamans blikk hjelper oss å huske hva film egentlig er. En måte å finne tilbake på. Finne tilbake til virkeligheten.

Brev til kongen - plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>