2013: Årest beste filmer

Siverts topp 20, 2013

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2013

Hopp rett til

Neste:  Sveinungs topp 20, 2013»

For meg ble The Master den mest interessante filmen på lenge, med skuespillerprestasjoner som burde tatovere seg inn i sinnet på kommende filmskuespillere for all fremtid. Paul Thomas Andersons lette harselas over L. Ron Hubbards gryende sekteriske trekk er nesten som en stilistisk og narrativ oppsummering alle Andersons tidlige filmer. Kameraføringen er uhyre elegant og forførende – enda mer påtagelig enn i There Will Be Blood.

Samspillet mellom Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffman er energisk og samtidig truende. For vi får aldri helt grepet på hva det er som trekker disse to sammen. De er nesten som magnetiske poler som hele tiden veksler mellom å være fiender, kompanjonger eller kolleger og bestevenner. Jeg er hele tiden urolig for hva som skje i The Master, som om en ballong fylles opp mot bristepunktet. En perfekt film.

Jeg har sansen for at Kathryn Bigelows film har skapt en del interessante samtaler om hvordan torturen portretteres. Zero Dark Thirty gir oss et unikt perspektiv på hvordan det kunne ha vært å være med i prosessen som endte i amerikanernes angrep på Bin Ladens hus, og hans endelikt. Diskusjonene jeg har sett på nettet har nesten vært binære. En leir hevder merkelig nok at filmen forherliger tortur, mens den andre mener Bigelow viser hvor tafatt og lite effektivt det er, og i stedet demonstrerer viktigheten av informasjonsinnhenting. Zero Dark Thirty er like tankevekkende som den er intenst spennende fra begynnelse til slutt.

Å se dokumentarfilmer er ofte en grufull pine – i alle fall for meg. Altfor mange interessante og viktige temaer drukner i platt visualitet og fantasiløs filmskaping. Talking heads, skjelvende håndholdte bilder og «naturlig» lyssetting. Room 237 er imidlertid et godt eksempel på hvor suggererende en dokumentarfilm kan bli med snedig bruk av bilder og lyd – og ikke minst et herlig musikkspor. Dette er en kompilasjonsfilm, der regissør Rodney Ascher forsyner seg grovt i Stanley Kubricks filmografi, men likevel klarer han å gjøre uttrykket til sitt eget. Og for alle som er over gjennomsnittet interessert i The Shining er dette obligatorisk underholdning.

The Place Beyond the Pines er en interessant og ukonvensjonell utforskning av sosial arv, som hele tiden gjør uventede ting med rollefigurene. Til å begynne med blir man overbevist om at filmen skal handle om ett bestemt tema, men så snur fortellingen helt plutselig, i en scene som er underspilt og lite prangende. Publikum blir sittende igjen som et spørsmålstegn og tvinges til å måtte omjustere seg til fortellingen. Ryan Gosling og Bradley Cooper gjør noen av sine mest minneverdige rolleprestasjoner, og møtet mellom de to rollefigurene er skjebnesvangert – ikke bare for dem selv.

Godt å se Quentin Tarantino endelig er tilbake i form! Han har levert nokså gode filmer i de siste årene også, men med Django Unchained er det nok en gang fortryllende å overvære de fantastiske dialogene hans, spekket av hans særegne vri på postmodernismen vi alle elsker fra 90-tallsfilmene Reservoir Dogs, Pulp Fiction og Jackie Brown. Dessuten er det overraskende sterkt å se den brutale behandlingen av slavene, og Tarantino har pådratt seg vrede spesielt fra Spike Lee, som ikke synes at «de svartes holocaust» er passende for det store lerretet innenfor rammene av en underholdningsfilm.

06Wrong

wrong
Regi: Mr. Oizo
Frankrike, USA, 2012

Vår helt våkner opp kl 07.60 (nei, ikke skrivefeil). Han setter i gang med å lage frokost til seg selv og hunden Paul. Alt virker som en helt vanlig dag, før Paul oppdager at han er borte (trolig kidnappet). Det kjære palmetreet hans har forvandlet seg til en gran, og logoen til en pizzasjappe gir ikke lenger mening. Det er fryktelig vanskelig å beskrive denne filmen på en overbevisende måte, men de som har sett Quentin Dupieuxs Rubber har vel en viss idé om hva de har i vente.

Dette er rett og slett en skikkelig god spenningsfilm med konspiratoriske elementer, som tegner et bilde av dagens USA, som har vært gjennom – og kanskje er midt i – en gigantisk økonomisk krise. Andre land som Kina har gått forbi som økonomisk stormakt, og har store interesser i USA. The Zec, spilt av Werner Herzog, er et bilde på akkurat denne situasjonen. Han er den fremmede som med store økonomiske interesser gjør alt for å ødelegge den amerikanske drømmen. Den ensomme helten, Jack Reacher, må ordne opp når det offentlige ikke lenger strekker til. Dette er konsentrert amerikansk individualisme. Tom Cruises rollefigur er både overbevisende og artig, og historiefortellingen byr på interessante tvister som gjør at man aldri helt får tak i hva som skal skje. Jeg får flashbacks til spion-thrillere fra 1990-tallet med Harrison Ford!

08Only God Forgives

only-god-forgives
Danmark, Frankrike, Thailand, USA, 2013

Det hevdes at Lars von Trier er den mest interessante og viktigste filmskaperen fra Danmark, men jeg mener at den tittelen må gå til Nicolas Winding Refn. Refn har utviklet en sober, personlig stil, og blir en mer spennende og distinkt regissør for hver eneste film. I Only God Forgives fortsetter han sin bromance med Ryan Gosling, preget av en nokså annerledes tone enn tidligere. Her er vi tilbake til kunstfilmstilen Refn begynte å utvikle i Bronson og Valhalla Rising, der volden har en sentral plass. Den skaper en viss sjokkeffekt, men samtidig avsky – slik Kubrick og Michael Haneke er i stand til.

Prisoners er en filosofisk lek med tanken «hva ville du gjort i en slik situasjon?». Premisset er latterlig enkelt, men Denis Villeneuve løser filmfortellingen på en kompleks og uforutsigbar måte, slik at man hele tiden klorer seg fast i stolkanten for å ikke falle av. Samtidig er fortellingen sober, kjølig og langsom, og kaster et pessimistisk blikk på menneskeheten. Vi liker å se på oss selv som moralske og gode, men Villeneuve drar denne historien så langt ned i helvete at man blir usikker på om man selv ville gjort det rette under slike omstendigheter; disse rollefigurene rokker ved våre aller mest grunnleggende følelser og mørkeste drifter.

Mange vil nok forbinde Michael Bay med attraksjonsfilmer som Armageddon og Transformers-serien, og med unntak av The Rock er han ikke akkurat kjent for å være en spesielt god forteller, men i lavbudsjettsfilmen Pain and Gain overrasker han stort. Fotoet er klassisk «Bayesisk»; alt er i gultoner og kameraet er i konstant bevegelse. Humoren er platt, men effektiv. Mark Wahlberg og Dwayne Johnson gjør interessante rollefigurer som knapt klarer å tenke fire sekunder frem i tid. Forviklingene som skjer er magerøskende morsomme, men med en bittersøt ettersmak – det er ganske utrolig at dette faktisk er basert på en sann historie.

11. Silver Linings Playbook (Russell)
12. The Wolverine (Mangold)
13. The Paperboy (Daniels)
14. Stoker (Park)
15. The Iceman (Vromen)
16. The Act of Killing (Oppenheimer)
17. Star Trek Into Darkness (Abrams)
18. Mud (Nichols)
19. Blackfish (Cowperthwaite)
20. Gravity (Cuarón)

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2013

Hopp rett til

Neste:  Sveinungs topp 20, 2013»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>