"The Act of Killing"

Omtale

På jakt etter rester av menneskelighet: Joshua Oppenheimers The Act of Killing

En morgen tidlig i juni, i en vakker sørlandsby, gikk jeg inn i en kinosal for å se The Act of Killing. Kortfilmfestivalen holdes i Grimstad – en av Sørlandets perler. Skyfri, blå himmel. Salte, varme vinder strømmet oppover gågata og inn på Hestetorget, festivalens sentrum og hjerte. Kinoen som uskyldig lå der i sin rødmalte 1980-tallsstil, med et nyvåknet festivalpublikum som fremdeles hadde rester av nachspiel i håret.

En rask kaffe og morgenvaffel på vei inn til kinosalen. Jeg hilser på den hyggelige kioskdamen, som småkurrer et sørlandsk «go’morgen» tilbake. Livet er bare deilig og jeg skal inn for å se en grusom film. Eller en viktig film, som skildrer hendelser som overgår en voksen dames fantasi.

Jeg hadde forberedt meg litt. Jeg hadde motstand i kroppen – samme type motstand som gjorde at det tok 10 år før jeg så Apocalypse Now (Francis Ford Coppola, 1979) og som har gjort at jeg enda ikke har våget å se Antichrist (Lars Von Trier, 2009). Selv Breaking The Waves (Lars von Trier, 1996) så jeg to år etter at den kom, og var rasende etter å ha latt meg manipulere av Anders Refns emosjonelle filmklipping. Film virker sterkt på meg, og det er også derfor jeg elsker film.

Verdens største øyrike består av 17 508 øyer og er det fjerde mest folkerike landet i verden. Landet heter Indonesia. Indonesia ble kolonialisert av Nederland, men oppnådde status som selvstendig republikk i 1950. Dr. Sukarno var president og satt ved roret frem til 1967. Landet slet med fattigdom, som igjen førte til diverse opprør som ble slått tilbake av hæren. I 1965 foregikk et statlig kuppforsøk, ledet an av kommunister. De ble knust av hæren, kommunistpartiet ble forbudt, og snart begynte en klappjakt på antatte kommunister. I løpet av to år ble rundt to millioner mennesker drept. Omfanget av drapene ble siden karakterisert som et folkemord. Konturene av en skrekkstat antok sine mørke former, til det befestet seg, både konstitusjonelt og i det indonesiske folks skinn og sinn. Fra 1998 er det blitt holdt frie valg i Indonesia, og landet betegnes nå som verdens tredje største demokrati. Et demokrati som aldri har tatt et oppgjør med årene da millioner av antatte kommunister ble torturert på det groveste: menn, gutter, kvinner og barn ble vilkårlig slaktet av kriminelle og sadistiske paramilitære grupper, som for en stakket stund fikk leve ut sin blodrus.

"The Act of Killing"

Og her kommer regissør Joshua Oppenheimer inn og begynner å nøste i haugen av lemlestelse, terror og frykt, for å forsøke å forstå hva som driver mennesker til å utføre de mest grusomme gjerninger. På samme måte som den tyske filosofen Hannah Arendt – som dro til Israel for å følge rettsaken mot nazisten Adolf Eichmann, og siden skrev en strålende og høyst politisk ukorrekt avhandling om ondskapens banalitet – stiller Oppenheimer disse spørsmålene i The Act of Killing. Hvordan var/er dette mulig? Hva slags mennesker kunne begå slike ugjerninger mot sin neste? Han finner noe av det samme som Arendt observerte hos Eichmann: en gammel og godslig bestefar (og hans noe yngre bestevenn), som har en stolt distanse til tidligere utførte udåder. I deres øyne gjorde de bare noe som måtte gjøres. De var ryddeguttene som utførte samfunnstjeneste for general Suharto, som kom til makten og etter hvert etablerte et av verdens største såkalte demokratier, «bygget på fjell av lik», som Oppenheimer selv har uttrykt det.

Hvem er så denne regissøren og hvordan har han klart å lage en så visuelt og tematisk sterk dokumentarfilm, hvor han makter å komme bak fasaden på den tidligere drapsmannen Anwar Congo og hans mafiavenn Herman Koto? Diskusjonen som visstnok har pågått i intellektuelle medier om vern av filmens subjekter, og om etiske retningslinjer rundt hva slags film de trodde de medvirket i, synes jeg er svært lite interessant akkurat i denne saken.

Joshua Oppenheimer fyller førti år i 2014, og er en amerikansk forfatter, akademiker og filmregissør (fra Houston, Texas). For tiden er han bosatt i Danmark. Han har laget flere dokumentarer, fiksjonsfilmer og tv-serier, hvorav flere er preget av samfunnsorientert og politisk tematikk (han har sin filmutdannelse fra Harvard, med både en BA og en Ph.d.). Oppenheimer begynte å filme The Act of Killing i 2005 og slo av kameraet i 2011. Doumentarfilmveteranene Werner Herzog og Errol Morris så en pilot av filmen, og kastet seg inn som produsenter umiddelbart. Begge så omrisset av en markant dokumentar, og magefølelsen fortalte dem at denne kunne vise seg å bli tiårets viktigste filmer. Og de fikk rett. The Act of Killing har gått seiersrunden og vunnet de viktigste prisene på festivaler verden rundt, og har tvunget publikum til å se moderne ondskap rett i hvitøyet. Nå er filmen på listen over dokumentarfilmer som kan Oscar-nomineres på nyåret. The Act of Killing har norsk og dansk medprodusent, og mye av etterarbeidet på filmen er utført i Norge. Den anonyme indoneseren som er regi-kreditert ved siden av Oppenheimer har hatt stor betydning for at filmprosjektet kom vel i havn, men er nødt til å være anonym av forståelige, politiske årsaker.

"The Act of Killing"

The Act of Killing påkaller to hovedreaksjoner. Enten går du inn i bestialitetens historie, ser skildringen av et vanvittig samfunn der alle verdier er snudd på hodet; der majoriteten av befolkningen kun ønsker å være i fred, mens styresmaktene heroiserer seg selv og sine udåder. Eller så reagerer du med bråstopp og avstand, og tenker kanskje at «når jeg går på kino vil jeg egentlig bare se noe som er hyggelig».

Det er ingenting som er hyggelig i The Act of Killing. På måter jeg ikke forstår, klarer Oppenheimer og medregissør Christine Cynn (samt den anonyme indonesisk regissøren) å få et tett tillitsforhold til Anwar Congo, Herman Koto, Syamsul Arifin og flere av de andre gamle statsmorderne. De aldrende mennene forteller villig vekk om hvordan det hele startet, før de lot seg innrullere i de paramilitære drapsstyrkene på midten av 1960-tallet. En gang var de bare småkriminelle som solgte kinobilletter på svartebørs og tynte de etniske kineserne i nærområdet på kontant mafiamanér. Utover dette hygget de seg med store mengder alkohol, muligens en voldtekt i ny og ne.

Sammen med Oppenheimer og filmteamet får «gutta» en idé om at de kan gjenskape denne gullkantede perioden i livet sitt ved å lage en film om det. Skildre det sannferdig og slik det var. Etter at ideen er født i hovedpersonenes hode, er det ikke måte på hva slags ressurser disse morderne av noen samfunnsstøtter viser seg å ha tilgang på. Det lines opp med svære tablåer – noe filmens åpningsscene er et rystende eksempel på. Gamlegutta svinger seg med kostymer, sminke og grasiøse danserinner, mens de rekonstruerer tortur, drap og andre bestialiteter, som brenning og utslettelse av hele landsbyer. De nåværende og gjenlevende beboerne må motvillig stille opp som statister i rekonstruksjonen av sitt eget øde.

"The Act of Killing"

Oppenheimer og teamet hans er blitt kritisert for gå for langt – alle veier. Noen mener filmskaperne har forrådt sine bestialske hovedpersoner, og ikke minst de skrekkslagne folkene som ble tvunget til å agere i iscenesettelsen av sadismen. Oppenheimer svarer klokt at ingen er blitt lurt, og at skildringen av de tvungne «statistene» bare tydeliggjør at det påståtte demokratiet fortsatt er et skrekkvelde. Congo alene drepte nærmere 1000 mennesker for egen hånd og har aldri reflektert over handlingene – bortsett fra oppfatningen av at han måtte gjøre det, for å rydde ut dårlige elementer i samfunnet. Det er her filmen begynner å skru seg til på en finurlig måte. Det er her filmen får sin tittel – The Act of Killing. Særlig Congo begynner å kjenne at noe rører seg der inne et sted ved hjerterota. Etter å ha spilt seg selv i timesvis i den filmen han tror Oppenheimer lager, er det som om forsvarsverket hans bryter sammen og han glimtvis får innsikt i hva han har utført av enorme lidelser.

Congo er i dag en gammel mann. Han er far og bestefar, tynn og grå i håret. På samme måte som den bestialske nazisten Albert Eichmann ved sitt blotte gammelmannsnærvær kunne påkalle en viss sympati hos Hannah Arendt, kan vi kjenne en følelse som ligner godhet når Congo lærer sitt lille barnebarn å være snill mot kyllingene, etter at barnebarnet har knekt vingen på en. I denne situasjonen er Congo så myk og pedagogisk som en ung lærerstudent i skolepraksis. Og det er her filmen hever seg opp på et genialt nivå. Med den falske filminnspillingen, med de virkelige kjeltringene som skuespillere i alle roller (både som overgripere og ofre), oppnås en terapeutisk effekt. Gjentagelsene som må til før en scene sitter, føles nokså kalkulert fra Oppenheimers side. Han vet at om det finnes noen rester av menneskelighet igjen hos disse gamle brutalistene, så vil de før eller siden begynne å reflektere over det de gjorde på midten av 1960-tallet. Slik som hos de gamle nazistene, følte også Congo og gutta i kretsen rundt ham at de var nødt til å utføre drapene, fordi noen andre sa at de skulle gjøre det. Ondskapens banalitet er ansvarsfraskrivelse. Men kroppene til gjerningsmennene husker, selv om hjernene deres ikke vil.

I en av filmens siste scener demonstrerer Congo hvordan han kvalte folk med en ståltråd. Han blir stille og sier at her er det mange som har endt sine liv. Med ett begynner hele kroppen hans å rykke i kraftige brekninger. Kroppens hukommelse tar over og velter ut sin undertrykte smerte, over å ha blitt tvunget til å utføre bestialske gjerninger som hjernen dikterte hånden til å utføre. En uforglemmelig scene som forteller og oppsummerer hele dette landets sorg og uuttalte traume.

Etter 1945 ropte verden: Det skal aldri skje igjen! Men vi glemmer så lett at ondskapens hjertevenn er likegyldigheten. Og at menneskets fremste evne kan være evnen til å fortrenge eller ikke se. Helt til en Oppenheimer kommer og banker på.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>