2013: Årest beste filmer

Magnus’ topp 20, 2013

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2013

Hopp rett til

Neste:  Martins topp 20, 2013»

Montages’ delegasjon i Cannes hauset denne filmen voldsomt opp, så forventningene mine kunne ikke unngå å bli skyhøye. Da er det en desto bedre følelse når man umiddelbart merker at dette ikke er en type film som står og faller på forventninger. Abdellati Kechiches film er i det hele tatt ikke av typen som kan bli en skuffelse; på den ene siden fordi den føles så vanlig, uten fremtredende formgrep man skal imponeres av, og på den andre siden fordi filmen er så direkte og håndgripelig – den føles ekte fra første stund. Opplevelsen ligner på dét å bli kjent med et menneske.

Det er sjelden jeg lar meg engasjere så sterkt i en rollefigur som i Blå er den varmeste fargen. Kvaliteten i alle ledd av produksjonen, og da ikke minst de fantastiske skuespillerprestasjonene, løfter filmen til et nivå der distansen mellom film og tilskuer føles minimal. Alle sekvenser i filmen føles mesterlige og vesentlige, og filmens lange spilletid raser av gårde. Blå er den varmeste fargen er sannsynligvis den beste filmen om overgangen fra å være ungdom til å bli voksen jeg har sett noen gang, og samtidig er den også så mye mer en bare dét.

Det finnes knapt noe flottere enn italiensk film på sitt beste, og Paolo Sorrentinos mesterstykke kunne like gjerne toppet denne listen. Så vakker, leken og sprudelende i formidlingen og samtidig så treffende og interessant i sin tematikk. Filmen kan leses som en satirisk refleksjon over hva som er viktig i livet og hva som dypest sett gjør en lykkelig. Samtidig er Den store skjønnheten et nydelig portrett av Roma, selv om hovedstaden slettes ikke snakkes så varmt om blant filmens rollefigurer, og bringer tankene over på vidt forskjellige storheter som Federico Fellini, Terrence Malick og Baz Luhrmann. Jeg gleder meg til mange gjensyn med denne.

Holy Motors var min introduksjon til Leos Carax, og det var nesegrus beundring og fascinasjon ved første blikk (i ettertid har hans De elskende ved Pont Neuf blitt en av mine store favoritter). Uten særlig kjennskap til regissøren var Holy Motors en utrolig forfriskende filmopplevelse; den har en voldsom energi og kreativitet, og er mildt sagt bisarr. I all sin eksentrisitet byr også filmen på tankegods, med hovedrollens skiftende identitet og stadige iscenesettelse – imponerende spilt av den alltid fantastiske Denis Lavant. Men mest av alt er Holy Motors en underholdende, visuell fest av en film.

04Anna Karenina

anna-karenina
Storbritannia, 2012

Leo TolstojAnna Karenina har blitt resirkulert mange ganger, så når noen først skal lage en storfilm basert på boken er det svært gledelig at det gjøres noen grep; at filmskaperne har tatt seg friheten å ikke følge «kravene» om å gjengi boken så korrekt og tydelig som mulig. Joe Wrights versjon vil nok oppleves som bedre hvis man allerede kjenner historien, for det går fort i svingene her – i en slik grad at filmen kan oppleves som overfladisk. Men tar man høyde for dette, gjør Wright en strålende tolkning. Filmen er en fryd for øyet, og har en narrativ drivkraft og et lydspor som gjør at den nærmest danser av gårde, som en musikal – selv uten musikalnumre. Anna Karenina inviterer oss inn i Tolstojs verden og har et uttrykk hentet fra teater- og sceneestetikk som fungerer utmerket. I stedet for å bare fortelle historien fra boken møter den verket både som fortelling og som et kulturelt fenomen. Joe Wright danser med Tolstoj.

Mange store regissører har mistet seg selv på veien når de skal gjøre sitt første forsøk i underholdningsfilmens hjemland. Det gjelder heldigvis ikke Park Chan-wook. At han har hatt med seg sin faste fotograf Chung Chung-hoon over havet kan ha mye med saken å gjøre, for Stoker ser rett og slett praktfull ut og viderefører et formspråk som har vært i stadig utvikling de siste ti årene – flest likhetsttrekk har nok Stoker med Thirst fra 2009. Stoker er ikke bare en estetisk fulltreffer, den er en herlig møte mellom et stilisert, kunstneriske uttrykk og skitne amerikanske slasherfilmer. Dens mange finurlige, overraskende vendinger gjør fortellingen mer og mer interessant for hver scene.

Noah BaumbachFrances Ha er kanskje det morsomste blikket på overgangsfasen mellom ung voksen og skikkelig voksen jeg har sett. Hans kjære Greta Gerwig, som har bidratt til manuset og spiller hovedrollen, skal nok ha svært mye av æren for denne sjarmbomben. Hun er den samme smarte, men vimsete skikkelsen vi har sett før, men Frances Ha er et foreløpig høydepunkt i Gerwigs karriere. Frances Ha kan på mange måter sammenlignes med Lena Dunhams tv-serie Girls, men selv om jeg liker den serien, oppleves likevel Frances Ha som langt mer realistisk og gjenkjennelig. Og langt bedre, når alt kommer til alt.

Det har vært mange gode skuespillerprestasjoner i år og Joaqiun Phoenix som Freddie Quell i Paul Thomas Andersons visjonære The Master er en av de aller sterkeste. Philip Seymour Hoffman og Amy Adams står heller ikke mye tilbake, og deres voldsomme tilstederværelse i dette tidvis saktegående dramaet gir filmen en nødvendig nerve. The Master gjorde i det hele tatt sterkt inntrykk på meg – også på grunn av dens distinkte lydspor og fantastiske foto. Filmen skildrer en krigsskadet sjel i tiden etter andre verdenskrig, men filmens menneskelige tematikk er tidløs og universell. Et interessant tilskudd til Andersons allerede imponerende filmografi.

Django Unchained er årets beste rene «underholdningsfilm» – om det går an å si noe slikt. Selv om Quentin Tarantino har laget langt bedre filmer tidligere, er dette likevel forrykende saker; kul musikk, røff action, herlig humoristisk timing og gode skuespillere. Jamie Foxx er den store stjerna her, og overbeviser i en slik grad at jeg faktisk lar meg engasjere og røre av Djangos reise – på tross av filmens postmoderne overfladiskhet.

Alfonso CuarónGravity er et imponerende verk. Regissøren mestrer virkelig å skape en «romfølelse» i rommet (no pun intended), og filmen blir en uforglemmelig, intens reise. Det audiovisuelle er både vakkert og foruroligende, slik at spenningen intensiveres. Sandra Bullock og George Clooney føles som et noe merkelig valg til denne typen film, ettersom de i lys av sin stjernestatus bringer med seg en viss kunstighet, men jeg synes de fungerer bra; Bullock kler en barsk kvinnerolle og Clooney gir filmen humør. Det eneste filmen mangler her er sterkere tematisk dybde, men samtidig skal man ikke måtte kreve det av enhver film.

Uansett hvor upopulært det ofte kan være i snobbete filmmiljøer, er jeg en stor fan av Baz Luhrmann. Ettersom jeg også liker F. Scott Fitzgeralds roman veldig godt var forventningene til denne adaptasjonen skyhøye, og selv om jeg en tredjedel ut i filmen trodde at dette skulle bli det helt store, innfridde ikke Luhrmann hundre prosent denne gangen. Siste halvdel er simpelthen for pregløs og konvensjonell, og bærer preg av å ha for stor respekt for boken. Når alt kommer til alt er dette likevel en av årets filmer for meg; jeg digger musikken, jeg digger estetikken og jeg digger energien. Og så må jeg nok erkjenne min svakhet for kombinasjonen Luhrmann/Di Caprio.

11. Spring Breakers (Korine)
12. Fortiden (Farhadi)
13. Man of Steel (Snyder)
14. The Bling Ring (Coppola)
15. Upstream Color (Carruth)
16. Rush (Howard)
17. Jakten (Vinterberg)
18. Passion (De Palma)
19. Blue Jasmine (Allen)
20. The Impossible (Bayona)

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2013

Hopp rett til

Neste:  Martins topp 20, 2013»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>