Søsken til evig tid

Analysen

Søsken til evig tid (2013)

Fremskritt er ikke det at vi kan kjøre fortere på veiene. Fremskritt er menneskets trivsel. Ved et sitat av Knut Hamsun innledes Frode Fimlands dokumentarfilm med dette budskapet. Magnar og Oddny Kleiva kjører definitivt ikke fortest på veiene her i landet, men virker å trives godt med sin rolige og primitive tilværelse i pakt med naturen og familietradisjonen. Søsken til evig tid gir oss et glimt av en livsstil som sannsynligvis er utdøende i vårt lille land.

Besøket på Kleiva-gården i naturskjønne Sunnfjord, i Sogn og Fjordane, kunne like gjerne vært utgangspunkt for et innslag på Norge rundt eller en episode av Der ingen kunne tru at nokon kunne bu (eller mer som: Der ingen kunne tru at de kunne bu), men Fimland har fulgt søsknene Kleiva over flere år og strukket bekjentskapet ut til en fullengdes kinodokumentar. Det gir filmen muligheten til bli fortalt i et tålmodig tempo, som skaper en helhetlig opplevelse. Filmen føyer seg inn i en populær norsk tradisjon ved å skildre tøffe livsstiler i utkant-Norge, og i likhet med den lignende kinosuksessen Folk ved fjorden ser også Søsken til evig tid ut til å være overraskende populær blant det norske kinopublikummet, med over 27 000 solgte billetter de fire første ukene på kino. Det er tydeligvis noe som fascinerer nordmenn med disse historiene. Samtidig er jo såkalt «sakte-TV» i vinden, og Søsken til evig tid kan på noen måter sammenlignes med et slikt konsept: Magnar og Oddny – minutt for minutt.

Søsken til evig tid følger Magnar og Oddny over halvannet år, men spilletiden er ikke lenger enn drøye 75 minutter. Likevel holder filmen et svært langsomt tempo; her er det ikke mye som skjer og et fravær av dramatikk. Vi observerer deres dagligdagse gjøremål, med enkelte kommentarer fra dem selv. «Det er jo ei herleg oppleving å sjå at våren har komme i år og», konstaterer Magnar mens de sår gresset og setter poteter. Fraværet av en fortellerstemme gjør at svært mye hviler på de to menneskene som skildres, deres «bidrag» foran kameraet og på bildenes kraft. På en måte kommer vi nærmere Magnar og Oddny, men samtidig svekkes muligheten for å bringe informasjon til seeren.

gammelgaard1_1083129i

Filmens formspråk er svært konvensjonelt, som en observerende dokumentar som ikke «griper inn» på annet vis enn at dokumentarobjektene snakker inn i kamera (som en mellomting mellom det filmteoretikeren Bill Nichols kaller observerende og deltagende modus). Kameraet er som våre øyne, om vi stilltiende skulle fulgt dem på gården. Både visuelt og narrativt holder Søsken til evig tid innenfor rammer – den bringer ikke med seg noe nytt.

Filmens kvalitet ligger i det faktum at Magnar og Oddny er interessante å se på, og appellen handler om at de er mennesker som ikke er påvirket av det moderne samfunnets utvikling. De lever som i gode «gamledager», og Søsken til evig tid er nærmest som en tidsreise. I løpet av filmen forsøker Magnar og Oddny riktignok å reise litt frem i tid, og møtet mellom Magnar og elektronikkbutikken Expert er et av filmens mest fornøyelige øyeblikk. Møtet skaper også et svært tydelig og konkret bilde på møtet mellom gamledager og nåtiden – en rød tråd i filmen.

«I 1960, da var det mykje poteter.»

Det var riktignok enda flere poteter i 1963, da var det så mye poteter at søskenparet fylte opp begge potetbingene. Magnar og Oddny driver gården slik den alltid har blitt drevet og har stålkontroll på hvordan avlingene har vært fra år til år. Det er en lun undertone i hvordan filmen skildrer disse snedige menneskene, og Fimlands film spiller helt tydelig på den smått komiske effekten av de to søsknenes svært så krokete rygger. Når de tusler over åkeren og arbeider med ryggen til værs, fremstår de nesten som en egen rase. Man blir både fascinert og riktig så imponert. Hadde Magnar og Oddny levd mer i tilknytning til sivilisasjonen ville de nok henfalt til rullator for lenge siden.

Det er rett og slett ikke til å komme bort fra at søsknenes krokete rygger blir en stor del av filmen – både innholdsmessig og visuelt. Men noe særlig dypere inn i Magnar og Oddny som mennesker kommer vi i grunnen aldri. Vi får vite at de fikk slåmaskinen i 1960 og at sommeren i 1964 var den kaldeste de har opplevd, med snøbyger hele juli. I all hovedsak observerer vi to krokryggete mennesker som lever et gammeldags liv på gården. Vi lærer blant annet om deres tradisjon med å reise til Stølen (et lite tun lenger opp i fjellet) hver sommer. De tar med kyrne opp dit på beite og omtaler det som ferie, hvor de slipper bort fra hverdagens kjas og mas. For oss utenforstående et morsomt sitat, ettersom de lever et bemerkelsesverdig rolig og bedagelig hverdagsliv. Ikke ulikt norske hyttefantasier elsker de å komme opp til Stølen hvor de har enda mer primitive kår enn på gården. I 1968 kom de seg derimot ikke ned igjen før 14. september, på grunn av tørken.

M&O-2

Er det noe som kommer tydelig frem om Magnar og Oddny som mennesker, så er det deres oppsiktsvekkende nære forhold til dyrene. De driver fedrift på gården med en fire-fem kyr som behandles mer som kjæledyr enn husdyr. De har enorm respekt for kyrnes intelligens og koser med dem så ofte de kan, og lar seg slikke over hele hodet. Når kyrne skal slaktes sendes de ikke til slakteriet. Nei, Magnar vil helst at kyrne skal slippe å møte folk de ikke kjenner, så han slakter de like gjerne på gården. Det kryr også av katter på gården, og en hjorteflokk har nærmest flyttet inn. Magnar gremmes riktignok litt over at hjorten ødelegger plommetrærne hans, men han tar det selvsagt med godt mot og gjerder inn trærne. Hjorten mater han i stedet med høy.

Det er lett å bli glad i dette søskenparet, deres varme og tilfredshet med tilværelsen er smittende. I dét som kan tegne seg som et ensomt og ensformig liv, finner de små gleder og virker aldri bitre eller misfornøyde. En rørende scene oppstår når de to får post som forteller at det åpner en ny Joker-butikk i nærområdet. Magnar leser høyt for Oddny om åpningen, og når dagen kommer tar de på seg finstasen og ankommer butikkens åpningsfest i traktor. Selv om butikken bare hadde tre kartonger med kulturmjølk igjen, er de fornøyde og høytidsstemte når de stiller seg i kassakøen. Et av filmens gylne øyeblikk.

Magnar og Oddny skildres på en forholdsvis distansert måte, som fokuserer på hvordan søskenparet lever i dag – filmen graver ikke i fortiden for å finne ut av hvem de «egentlig» er. Sånn sett er det ikke menneskene Magnar og Oddny som er filmens sentrum, men selve livsstilen deres. Det er jo i seg selv helt greit, men Søsken til evig tid bygger opp enkelte forventninger som aldri innfris. Filmens tittel fokuserer på at Magnar og Oddny er søsken og det til evig tid. Men filmen setter aldri fokus på selve søskenforholdet. Det fremkommer tydelig at de to har et nært og godt forhold, men det snakkes aldri om temaet – ei heller om noen omstendigheter som kan lade bruken av ”til evig tid” i tittelen. Hvorfor er det til evig tid? Fordi de er gamle og sannsynligvis vil leve sammen til en av dem går bort? Hadde jeg sett filmen uten å vite om tittelen er sjansen stor for at jeg ville oppfattet dem som et ektepar.

Tidlig i filmen drar de frem fotoalbumet og mimrer over gamle bilder, hvorpå det skapes forventninger om at vi skal dykke ned i familiehistorien. Men det blir med at vi ser et bilde fra da Magnar kommer hjem på perm fra militæret og et bilde av Oddny sammen med søstrene sine. Altså var de flere søsken, men det får vi heller ikke vite noe mer om. Det hadde opplagt vært interessant å få vite mer om disse menneskene, men filmen gir oss bare lillefingeren. Når Søsken til evig tid heller ikke beveger seg i en mer poetisk retning, blir ikke filmen noe mer enn en lun og billedskjønn skildring av to snedige mennesker som mimrer om potetavlingene på 60-tallet. Det er passe koselig, men ikke spesielt interessant.

9844b9627db9c5fd8cacbfe54d090a55

«Isn’t that amazing?»

På et tidspunkt får Magnar og Oddny besøk av noen amerikanske slektinger. Det bringer inn et perspektiv som langt på vei forklarer filmens appell. Mange amerikanerne er av naturlige årsaker veldig opptatt av røttene sine – hvordan opphavet kan ha formet dem som mennesker. På den måten blir reisen over Atlanteren også en reise tilbake i tid, til forfedrenes land. Barnebarnet i den amerikanske familien jobber på en melkegård hvor de melker 315 kuer to ganger om dagen, og kontrasten er enorm til det familiære forholdet Magnar og Oddny har til de fire-fem kyrne på de norske gården. «Isn’t that amazing» utbryter de når de ser Oddny kose og kommunisere med kyrne. Søsknene har videreført en gammeldags livsstil, og gir den amerikanske familien en unik mulighet til å se hvordan forfedrene levde i gamlelandet.

Denne verdien har også filmen for oss nordmenn. Søsken til evig tid dokumenterer mennesker som lever slik de fleste nordmenn gjorde før industrialiseringen. Livsstilen ligner det vi egentlig stammer fra; menneskene som skildres virker å være fra en annen tid. Sånn sett blir Frode Fimlands film et vesentlig tidsdokument, ettersom man neppe kommer til å finne «mennesker fra fortiden» som Magnar og Oddny i fremtiden. Samtidig er det litt pussig at vi som norske tilskuere også synes dette er eksotisk og «amazing», ettersom disse to lever på samme måte som nordmenn har gjort i århundrer. De krokete ryggene gjør nok sitt.

Magnar og Oddnys livsstil er utdøende. De er nok blant dem som er mest «ut» her i landet. Samtidig er levemåten deres i vinden om dagen. Det å finne tilbake til noe «ekte» – ved å leve i pakt med naturen og spise økologisk mat – er jo idealer blant dem som er mest «in». «Kule» folk nå til dags skaffer seg gjerne egne småbruk, og i så måte er nok Magnar og Oddnys levemåte en våt drøm for mange hippe Oslo-folk – hvor merkelig det enn høres ut. Sannheten er vel at ytterst få mennesker i vårt moderne samfunn vil klare å leve så isolert over lengre tid. Ja, selv Magnar går til anskaffelse av en mobiltelefon etterhvert.

Søsken til evig tid

«Eg har no hvertfall ikkje skuld.»

Jeg gikk til Søsken til evig tid med forventninger om en enestående søskenhistorie. At vi skulle få vite noe om hvorfor Magnar og Oddny har levd sammen på gården i alle år; om spesielle omstendigheter, familiens historie, hvem de er. Dette var åpenbart ikke filmens intensjon, men i etterkant tar jeg meg likevel i å kjenne på en litt hul og overflatisk opplevelse, preget av et nøkternt formspråk som ikke makter å mane frem stemninger jeg kan ta og føle på. Sånn sett blir Søsken til evig tid lite annet enn et passe sjarmerende møte med et søskenpar fra Sunnfjord som lever «som i gamle dager».

Søsken til evig tid er likevel en film som forsøker å si noe om en bestemt levemåte. Om hva som er meningen med livet. Vi mennesker er sosiale vesener og vurderer egen lykke ved å sammenligne oss med andre. Så lenge man har det bedre (les: opplever mer/tjener mer) enn «naboen» er man fornøyd.

Magnar og Oddny sammenligner ikke seg selv med noen andre enn generasjonene som har drevet gården før dem, og klarer således å være fornøyd med det enkle livet de lever. «Eg har no hvertfall ikkje skuld» sier Magnar når han ser tilbake på livet sitt. Han er fornøyd.

Søsken til evig tid (plakat)

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Jeg ikke legge skjul på at det svirret en rekke spørsmål rundt i hodet mitt etter å ha sett denne filmen på kino. Hvorfor har ingen av dem giftet seg? Var det noen friere? Savner de noe? Allikevel hadde jeg en fullverdig filmopplevelse bare med å være med på dagliglivet til hovedpersonene. Til tross for mine spørsmål klarer jeg ikke å fri meg fra tanken at Magnar og Oddny har alt uansett hva som har kommet deres vei som kunne satt dem i en mer vanlig situasjon. Filmen har ingen egentlig drivende handling uten at det er kjedelig av den grunn. Faktisk hadde jeg trolig klart en halvtime til. Det virkelig fine med denne historien er nemlig detaljene. Eksempelvis når Magnar setter på kassettspilleren, og Oddny diskret fjerner en tåre. Slike ting er det mye av i denne filmen. Det gjør den varm…

  2. daniel sier:

    Men hvorfor i alle dager har de den knekken i ryggen? Det er det store spørsmålet jeg vil ha svar på.

  3. Helene sier:

    De har visst morbus cheuerman syndrom. En arvelig ryggsykdom som gir pukkelrygg.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>