sandal1

KORK spiller sandalfilmmusikk

7. november holdt Kringkastingorkesteret konsert i Universitets Aula, denne gang med fokus på såkalt sandalfilmmusikk, det vil si musikk fra filmer med et historisk og/eller religiøst tilsnitt og gjerne presentert i episk form. Montages var til stede for å dekke begivenheten.

Av en eller annen grunn er publikums gjennomsnittalder ekstra høy denne kvelden. Jeg antar at rundt to tredjedeler av de fremmøte er over 70 år. Kanskje er det fordi konserten er del av Torsdagslive-sendingene som går direkte på NRK P2, kanskje er det fordi mange av de aktuelle filmene hadde sin storhetstid på 50- og 60-tallet. Eller kanskje de ikke helt visste hva de gikk til, ettersom flere av de gråhårede holder hendene foran ørene i de mest perkusjon- og messingtunge partiene. Jeg føler meg litt som Arne Næss sr. da han som 20-åring prioriterte orgelkonserter foran fest med jevnaldrende.

Avmålt publikumsentusiasme har imidlertid ingenting å si for musikken og fremføringens kvaliteter. Dirigent Ingar Bergby kaster oss umiddelbart ut i en kort snutt fra Lawrence of Arabia (1962) som overture, mens en lengre suite fra Maurice Jarres legendariske musikk spares til senere i konserten. Deretter presenteres grunntemaene fra Elmer Bernsteins musikk til Cecil B. Demilles The Ten Commandments (1956). Musikken kjennetegnes spesielt av de mange synkoperte rytmene som Bernstein ofte benyttet, uansett sjanger (sannsynligvis en rest fra hans jazz-bakgrunn). KORK makter å holde tempoet oppe i disse noe utfordrende partiene. Dernest har deler av partituret et nesten engelsk, Britten-aktig preg – noe uvanlig for en historie om Moses, men feiringer av religiøse figurer trenger forsåvidt også sin pomp and circumstance.

Et nyere bidrag som kanskje strekker ‘sandalfilm’-definisjonen litt langt kommer i et lavmælt utdrag fra Gabriel Yareds The English Patient (1996). Vel, det er i hvert fall ørken med i bildet. Det melankolske temaet for engelsk horn bærer stykket oppe og er et velkomment avbrekk fra de voldsomme tutti-partiene forøvrig.

Et av de mest krevende stykkene på kveldens program er utdragene fra Alex Norths modernistiske Cleopatra (1963). Riktignok passer man på å unngå de mest aleatoriske stykkene i partituret, men KORK makter allikevel å fange musikkens velkjente ‘surround-effekt’, det vil si den spenstige orkestreringen som danser elegant fra den ene siden av orkesteret til den andre. Kanskje er det pragmatiske instrumentplasseringer i konsertarenaen som gjør det, men jeg antar at det også handler om en bevisst musikalsk logistikk.

Cleopatra (1963) med Elisabeth Taylor i hovedrollen.
Cleopatra (1963) med Elisabeth Taylor i hovedrollen.

Det ferskeste  valget på programmet er James Horners Troy (2004) – et partitur Horner komponerte på vanvittige 2-3 uker etter at han erstattet et refusert partitur av overnevnte Gabriel Yared. Her er kjente størrelser som 4-tonersmotivet (the danger motif) og brede melodilinjer. Det eneste jeg savner er at man kunne holdt melodilinjene litt lenger og kanskje tilført noe mer dynamikk i lydbildet forøvrig, spesielt siden begge disse elementene er varemerker hos Horner.

Etter pausen spilles kjærlighetstemaet fra Anthony Manns El Cid (1961) med musikk av Miklos Rozsa, et navn som er synonymt med de historiske og bibelske filmene fra perioden. Denne er blitt stemt frem av Torsdagslives lyttere på facebook. Spesielt imponerende fremført er de lidende strykerne som kjennetegnet den ungarske komponisten.

Så er det klart for den lange suiten fra Maurice Jarres Lawrence of Arabia, David Leans mesterverk og filmhistoriske referansepunkt. KORK har valgt å plassere den perkussive overturen  midt i suiten; jeg ville personlig valgt å åpne med den før det vidåpne strykertemaet, men intensjonen er kanskje å komme til det tematiske poenget litt fortere for maksimum gjenkjennelseseffekt. Vi hensettes umiddelbart til solstek, maktkamp og usannsynlig vakre totalinnstillinger. Jarre benyttet både sitar og Ondes Martenot i betydelige deler av musikken, men disse instrumentene har av forståelige grunner vært vanskelige å oppdrive. Det gjør egentlig ikke så mye.

Kanskje den ultimate filmen og musikken i sjangeren er Miklos Rozsas Ben Hur (1959), historien om den jødiske kjøpmannen Judah Ben Hur (Charlton Heston) som fanges opp i den romerske klappjakten på jøder og må gå gjennom sin egen rite-de-passage, akkurat som Jesus selv i filmens parallellhistorie. Rozsa infiltrerer musikken med sin slaviske bakgrunn gjennom ganske intense kromatiske partier for strykere og perkusjon. KORK er litt bakpå her og der og mangler litt av Roszas karakteriske ‘snert’. Spesielt messingblåserne sliter litt et par steder, men det er som kjent instrumentrekkens lodd i livet – det er veldig lett å merke til når det bommes.

Ben Hur (1959) og det kjente hesteløpet
Ben Hur (1959) og det kjente hesteløpet

Ellers er energien på plass, spesielt i filmens ro-sekvenser der et fast perkusjonsostinat bygger seg opp i både tempo og intensitet. Kanskje skulle jeg ønske at man også hadde valgt noen av partiturets mer nedtonede partier, spesielt de gudsbenådet vakre sporene knyttet til Kristi fødsel («Star of Bethlehem» og «Adoration of the Magicians», for eksempel), om ikke annet for å skape større variasjon i suiten. Men da burde man også skaffet et kor, selvsagt, og det er ikke gjort i en håndvending.

Endelig avsluttes konserten med temaet fra B-filmen Clash of the Titans (1981) med musikk av Laurence Rosenthal – kanskje mest kjent for sitt arbeide på TV-serien The Young Indiana Jones Chronicles (1992-1993) som han gjorde sammen med Joel McNeely. Det fremstår mer som et veldreid og lettbent eventyrtema, men fungerer utmerket som en siste episk utblåsning.

Som vanlig ledes kvelden upåklagelig av Jan-Fredrik Heyerdahl og min gode filmmusikk-kollega Håkon Heggstad. Anekdotene er gode og folkelige, så vi får tilskrive mangelen på humring det noe spesielle publikummet.

De siste årene har jeg vært på en rekke filmmusikk-konserter med Kringkastingsorkesteret (og også skrevet omtaler for flere av dem). Derfor er det ekstra oppmuntrende å høre at de blir litt og litt bedre for hver gang. De er etterhvert blitt det eneste orkesteret i Norge som kan tilskrive seg spesialiststatus på den tidvis krevende uttrykksformen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>