"Kvinnen i buret"

Formelen følges og fungerer i den danske kriminalfilmen Kvinnen i buret

OIFF 2013: Danskene fortsetter sin triumferende ferd gjennom den nordiske noir-bølgen, med Kvinnen i buret — en kriminalfilm som ser ut til å bli den første i en serie på flere. Filmen får premiere på norske kinoer i januar, og bør kunne tiltrekke seg den etablerte tilhengerskaren til danske tv-serier som Broen og Forbrytelsen. Kvinnen i buret er basert på Jussi Adler-Olsens krimroman ved samme navn.

Som seg hør og bør i moderne etterforskningsthrillere  av dette slaget, spilles det på publikums erfaringer med sjangeren. Lite er nytt, mye er brukt og fortellingen driver fremover etter formelen. Men Kvinnen i buret holder på spenningen, det viktigste i en film som denne, med et skuespillerlag som overbeviser innenfor sine karikerte rammer.

Visekriminalkommissær Carl Mørck (Nikolaj Lie Kaas) tropper opp på sjefens kontor etter endt permisjon, som kom som en følge av en skuddveksling som ikke endte godt, særlig ikke for hans partnere. Politisjefen stoler ikke helt på at Mørck er klar for å vende tilbake til drapsavsnittet, og plasserer ham i nye Avdeling Q, der han skal rydde opp i henlagte saker. For Mørck er «å rydde opp» noe som strekker seg lenger enn det rent bokstavelige — han nekter å ta til takke med sortering av papirer. I stedet allierer han seg med sin nye assistent Assad (Fares Fares) i jakten på hva som egentlig skjedde med Merete Lynggaard; en politiker som forsvant fra en ferge, etter angivelig å ha tatt sitt eget liv. Mørck er ikke fornøyd med vitneforklaringene. Var det egentlig snakk om et selvmord?

"Kvinnen i buret"

Mørck og Assad kommer (naturligvis) dårlig overens i begynnelsen, men blir etter hvert gode venner i løpet av jakten på sannheten. Det gjøres et poeng ut av den dårlige kaffen de drikker, Mørck er skilt og har en usjarmerende sønn, og den sure politisjefen på kontoret stikker kjepper i hjulene for hovedpersonenes nokså private etterforskning. Klisjeene kastes altså oppi den boblende suppa uten tegn til nøling, og man aksepterer det, fordi Kvinnen i buret er en så renskåren og spennende fortelling. Allerede i filmens åpningssekvens — rett før de fatale skuddene sender Mørck ut av drapsavsnittet og inn i permisjon — går tankene til filmer som Se7en og Zodiac i måten kameraet skaper og fanger intensitet på. Men Kvinnen i buret prøver aldri å være noe mer enn straight up krim, noe den lykkes med, i et befriende avmålt tempo.

Det gis en nokså konkret forklaring på gjerningsmannens handlinger i Kvinnen i buret, men den er plausibel, og til gjengjeld også den mest visuelt betagende delen av filmen. Over en lengre montasjesekvens med lite dialog nøstes livsløpet hans opp — en rekke hendelser formidler elegant hva som førte til at han gikk over streken.

Kvinnen i buret er en solid sjangerfilm som aldri renner over sine bredder; i stedet holder den seg innenfor sine stoiske, skandinaviske og spennende rammer. Et nytt, sterkt bidrag til den populære «nordiske noir-en».

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>