Denne artikkelen inneholder spoilere.
Norsk-produserte sjangerfilmer er for lengst blitt vanlig kost, men Mikkel Brænne Sandemoses Gåten Ragnarok har fått ekstra mye oppmerksomhet på grunn av sine spesialeffekter. Ett spørsmål ønsker man imidlertid å stille seg: Klarer den å overføre de tradisjonelle eventyrkonvensjonene til en norsk setting uten at det blir kleint?
Før den norske premieren hadde filmen allerede høstet lovord på festivaler som Fantastic Fest i USA, arenaer som normalt har et forstandig øye til sjangeren. Denne forhåndsbuzzen har i sin tur bidratt til fantastiske besøkstall i Norge. I følge Filmweb har Gåten Ragnarok hatt 229.768 besøkende (i skrivende stund) siden premieren 4. oktober. Firere og femmere har trillet fra anmeldere i den kommersielle dagspressen. Hva er det med filmen som fenger? Er det forhåndsbuzz, konvensjonsrikdom eller en egen sjel grunnlagt i norsk kulturhistorie og nasjonalfølelse? Det er mange måter å angripe filmen på, men særlig tre aspekter skiller seg ut – amerikaniseringer i norsk setting, referanseflora og filmatisk håndverk.
Amerikaniseringer
Med amerikaniseringer menes her skildringer av hverdagsliv, situasjoner og karakterinteraksjon som man er mest vant med fra amerikanske filmer og tv-serier. Også kjent som «jeg elsker deg»-syndromet, der kjærlighetserklæringen føles naturlig på amerikansk, men ikke alltid på norsk. Kanskje tydeligst er dette dilemmaet i filmens begynnelse, da hobby-arkeolog Sigurd Svendsen (Pål Sverre Hagen) skal etableres. Han skal overbevise Vikingskiphusets sponsorer om vedvarende støtte til sin forskning på Osebergskipet. Om det er vanlig å legge frem sine funn for kritiske sponsorøyne i Norge på denne måten vet jeg ikke, men det presenteres veldig amerikansk med svært dramatiske reaksjoner fra benefaktørene. Dernest etableres Sigurds distré natur ved at han glemmer å plukke opp sine barn etter skoletid, igjen en narrativ hook vi er vant med fra filmer og tv-serier over Atlanteren. Dialogen i disse tidlige sekvensene føles unødvendig skrevet, oppstyltet og nesten konstruert for å ha en internasjonal appell.
Dette endrer seg imidlertid så fort Sigurd kommer hjem. Interaksjonen med barna Ragnhild (Maria Annette Tanderød Berglyd) og Brage (Julian Podolski) er fintfølt og stort sett realistisk, mye takket være Hagens reaksjoner og skuespill mellom dialogskiftene. Vanlige hverdagssituasjoner som sommerferieplaner og tannpuss beskrives nøkternt og presist. Det samme gjør familiens forhold til morens bortgang noen år tidligere. Dette er en av nøkkelkomponentene i den narrative fremdriften ettersom barna finner en slags ny morsskikkelse i Elisabeth (Sofia Helin) senere i filmen. Heldigvis unngår man de store melodramatiske vendingene her, og legger seg således nærmere opp mot en europeisk, sosialrealistisk tradisjon.
Nå må man kanskje forvente noen internasjonale standardiseringer i en sjangerfilm av denne typen, men hybridfølelsen er kanskje mest påtagelig i filmens åpning. Så fort filmen skifter gir og inntar rollen som renspikket actioneventyr, spiller det ikke så stor rolle. Da lever filmen på sitt eget tempo, nerve og ikke minst referanserikdom.
Referanseflora
Det er selvsagt urettferdig å redusere Gåten Ragnarok til en referansefest, siden den har sin egen sjel og sin egen identitet, men det virker som en helt bevisst innfallsvinkel fra Sandemose og manusforfatter John Kåre Raake. La oss se på de to mest omtalte referansene – Indiana Jones og Jurassic Park.
Indiana Jones er selvsagt tilstede gjennom de arkeologiske funnene knyttet til Osebergvikingene og runene i Osebergskipet som fører dem til et bortgjemt vann med mørke hemmeligheter østenfor Finnmark, over grensen til Russland. Sigurd har flere fellestrekk med Hollywood-helten – han er drevet av sin nesten monomane nysgjerrighet, han kjemper for at gjenstandene skal plasseres i et museum og han er ikke alltid helt ovenpå situasjonen. Men han mangler Indys fysiske finesse. I stedet deles rollen i tre – Sigurd er den bevisste kulturhistorikeren, Elisabeth er den fysiske drivkraften og Allan (Nicolai Cleve Broch) er den entusiastiske eventyreren. Leif (Bjørn Sundquist) er den interne antagonisten mens de to barna fungerer som limet mellom de voksnes relasjoner. Dermed kan samtlige actiontablåer konstrueres rundt den eksisterende gruppedynamikken. Alle går gjennom sin egen rite-de-passage i løpet av filmens spilletid og når Sigurd sier han vil si opp jobben i Vikingskiphuset til fordel for en karriere som historielærer (som Indiana Jones’ alter ego Henry Jones Jr.), er sirkelen komplett.
Jurassic Park-trilogien er mer tilstede som spesifikke narrative referanser. Alle tre filmene får sin egen, lille hommage i løpet av filmen. Jurassic Park refereres når de to barna prøver å flykte fra monsteret i en nedlagt bunker. Første del kan minne om kjøkken/raptor-sekvensen der søster og bror prøver å være musestille mens ormen smyger seg forbi, andre del om sekvensen ved T-Rex-innhegningen der Jeff Goldblum distraherer dinosauren med nødbluss (i dette tilfellet Sigurd med en fakkel).
The Lost World: Jurassic Park er tilstede i den intense sekvensen der campingvognen blir dratt mot innsjøen med barna og Elisabeth innesperret. Dette minner om den fantastiske vogn-over-stupet-sekvensen i Spielbergs film, helt ned til detaljen om håndvesken – i The Lost World klamrer Sarah (Julianne Moore) seg til sin «lucky bag» i siste øyeblikk; i Gåten Ragnarok er det Brage som kaster seg etter veskestroppene. Til slutt refereres også Jurassic Park III i det narrative elementet knyttet til stjeling av egg som igjen trigger monsterets morsinstinkt.
Dette er kanskje mer mat for sjangerfansen enn det er for den gjennomsnittlige kinogjengeren. Men filmen gjør det med så mye ærbødighet og oppriktighet at det er umulig å mislike det. Potensialet til slike eventyrtablåer har alltid ligget latent i norrøn mytologi uten at noen egentlig har klart å omsette det i vellykket dramaturgi. Ikke bare har Sandemose & Co. stor forståelse for sjangerens konvensjoner; de klarer også å formidle engasjementet gjennom et sprudlende formspråk og filmatisk håndverk.
Filmatisk håndverk
Det har vært snakket mye om CGI-effektene i filmen, særlig knyttet til monsteret. Av god grunn – det er et imponerende arbeide det danske selskapet Ghost VFX har lagt ned. Som alle gode monsterthrillere ser vi ingen glimt av selve dyret før et godt stykke ut i filmen og sjelden i lange tagninger (i god hitchcocksk ånd). Men når det først dukker opp har det en tangibel råhet, hjulpet av bassdundrende lyddesign.
Allikevel er det andre audiovisuelle aspekter som imponerte meg vel så mye. Hvis Lord of the Rings-filmene var turistreklame for New Zealand, er helikopterkjøringene over Alta Canyon (som «spiller» Pasvikelven i filmen) et slag for nordnorsk natur. Det samme er tråklingen gjennom et irrgrønt skoglandskap som føles mye nærmere ekvator enn det det faktisk er. Nordnorsk jungel. Daniel Voldheims fotografi fanger sjatteringer av grønt, oransje og blått med akkurat så stor grad av metning at naturen blir både virkelig og eventyrlig på en gang.
Filmens flyt opprettholdes spesielt av to elementer – Christian Siebenherz‘ tidvis virtuose klipping og nesten Michael Kahn-aktige presisjon og Magnus Beites musikk. Det vidåpne hovedtemaet er en slags krysning mellom de lange melodilinjene i Alan Silvestris Night at the Museum (2006) og Ramin Djawadis ostinat fra Games of Thrones-temaet. Dette dyttes i forgrunnen over transportetapper og sekvenser knyttet til runenes mysterium. For action-sekvensene pulserer Beites musikk i fete kombinasjoner av elektronikk og orkester.
Ok, nok namedropping i denne omgang. Disse elementene er ment som en illustrasjon på filmens adoptering av Hollywoods fortellerteknikk, og som et forsøk på å besvare spørsmålet jeg stilte innledningsvis – fungerer det i en norsk setting? Det gjør det selvsagt. Der hvor amerikaniseringene føltes litt unaturlig i filmens begynnelse, er de ikke lenger så relevante når filmen setter i gang med referanser og eventyrets mise-en-scène. Fortellingens driv overdøver behovet for å grunnlegge dialog og situasjoner i et sosialrealistisk norsk lynne. Hvert actiontablå glir sømløst over i det neste. Kanskje skulle man ønske at parallellhistorien fra vikingtiden var noe mer utbrodert og kanskje skulle man ønske at den klimaktiske scenen var noe mer klimaktisk, men det er ikke så viktig når selve spenningsoppbygningen er så godt realisert og når filmens univers er så godt definert.
Gåten Ragnarok seirer ikke bare i besøkstall, den seirer også som en bunnsolid eventyrfilm fra det uuttømmelige potensialet i norrøn mytologi. Den ruller uhemmet gjennom sine 96 minutter. Den puster og peser. Den leverer i det hele tatt en forfriskende kombinasjon av troverdige norske rollefigurer og pseudoamerikanske sjangerkonvensjoner. Og ikke minst en sterk søknad om oppfølger.
