ragnarok1

Analysen

Gåten Ragnarok (2013)

Denne artikkelen inneholder spoilere.

Norsk-produserte sjangerfilmer er for lengst blitt vanlig kost, men Mikkel B. Sandemoses Gåten Ragnarok har fått ekstra mye oppmerksomhet på grunn av sine spesialeffekter. Ett spørsmål ønsker man imidlertid å stille seg: Klarer den å overføre de tradisjonelle eventyrkonvensjonene til en norsk setting uten at det blir kleint?

Før den norske premieren hadde filmen allerede høstet lovord på festivaler som Fantastic Fest i USA, arenaer som normalt har et forstandig øye til sjangeren. Denne forhåndsbuzzen har i sin tur bidratt til fantastiske besøkstall i Norge. I følge Filmweb har Gåten Ragnarok hatt 229.768 besøkende (i skrivende stund) siden premieren 4. oktober. Firere og femmere har trillet fra anmeldere i den kommersielle dagspressen. Hva er det med filmen som fenger? Er det forhåndsbuzz, konvensjonsrikdom eller en egen sjel grunnlagt i norsk kulturhistorie og nasjonalfølelse? Det er mange måter å angripe filmen på, men særlig tre aspekter skiller seg ut – amerikaniseringer i norsk setting, referanseflora og filmatisk håndverk.

Amerikaniseringer

Med amerikaniseringer menes her skildringer av hverdagsliv, situasjoner og karakterinteraksjon som man er mest vant med fra amerikanske filmer og tv-serier. Også kjent som «jeg elsker deg»-syndromet, der kjærlighetserklæringen føles naturlig på amerikansk, men ikke alltid på norsk. Kanskje tydeligst er dette dilemmaet i filmens begynnelse, da hobby-arkeolog Sigurd Svendsen (Pål Sverre Hagen) skal etableres. Han skal overbevise Vikingskiphusets sponsorer om vedvarende støtte til sin forskning på Osebergskipet. Om det er vanlig å legge frem sine funn for kritiske sponsorøyne i Norge på denne måten vet jeg ikke, men det presenteres veldig amerikansk med svært dramatiske reaksjoner fra benefaktørene. Dernest etableres Sigurds distré natur ved at han glemmer å plukke opp sine barn etter skoletid, igjen en narrativ hook vi er vant med fra filmer og tv-serier over Atlanteren. Dialogen i disse tidlige sekvensene føles unødvendig skrevet, oppstyltet og nesten konstruert for å ha en internasjonal appell.

Dette endrer seg imidlertid så fort Sigurd kommer hjem. Interaksjonen med barna Ragnhild (Maria Annette Tanderød Berglyd) og Brage (Julian Podolski) er fintfølt og stort sett realistisk, mye takket være Hagens reaksjoner og skuespill mellom dialogskiftene. Vanlige hverdagssituasjoner som sommerferieplaner og tannpuss beskrives nøkternt og presist. Det samme gjør familiens forhold til morens bortgang noen år tidligere. Dette er en av nøkkelkomponentene i den narrative fremdriften ettersom barna finner en slags ny morsskikkelse i Elisabeth (Sofia Helin) senere i filmen. Heldigvis unngår man de store melodramatiske vendingene her, og legger seg således nærmere opp mot en europeisk, sosialrealistisk tradisjon.

Nå må man kanskje forvente noen internasjonale standardiseringer i en sjangerfilm av denne typen, men hybridfølelsen er kanskje mest påtagelig i filmens åpning. Så fort filmen skifter gir og inntar rollen som renspikket actioneventyr, spiller det ikke så stor rolle. Da lever filmen på sitt eget tempo, nerve og ikke minst referanserikdom.

En av mange fantastiske helikopterkjøringer over Alta Canyon
En av mange fantastiske helikopterkjøringer over Alta Canyon.

Referanseflora

Det er selvsagt urettferdig å redusere Gåten Ragnarok til en referansefest, siden den har sin egen sjel og sin egen identitet, men det virker som en helt bevisst innfallsvinkel fra Sandemose og manusforfatter John Kåre Raake. La oss se på de to mest omtalte referansene – Indiana Jones og Jurassic Park.

Indiana Jones er selvsagt tilstede gjennom de arkeologiske funnene knyttet til Osebergvikingene og runene i Osebergskipet som fører dem til et bortgjemt vann med mørke hemmeligheter østenfor Finnmark, over grensen til Russland. Sigurd har flere fellestrekk med Hollywood-helten – han er drevet av sin nesten monomane nysgjerrighet, han kjemper for at gjenstandene skal plasseres i et museum og han er ikke alltid helt ovenpå situasjonen. Men han mangler Indys fysiske finesse. I stedet deles rollen i tre – Sigurd er den bevisste kulturhistorikeren, Elisabeth er den fysiske drivkraften og Allan (Nicolai Cleve Broch) er den entusiastiske eventyreren. Leif (Bjørn Sundquist) er den interne antagonisten mens de to barna fungerer som limet mellom de voksnes relasjoner. Dermed kan samtlige actiontablåer konstrueres rundt den eksisterende gruppedynamikken. Alle går gjennom sin egen rite-de-passage i løpet av filmens spilletid og når Sigurd sier han vil si opp jobben i Vikingskiphuset til fordel for en karriere som historielærer (som Indiana Jones’ alter ego Henry Jones Jr.), er sirkelen komplett.

Jurassic Park-trilogien er mer tilstede som spesifikke narrative referanser. Alle tre filmene får sin egen, lille hommage i løpet av filmen. Jurassic Park refereres når de to barna prøver å flykte fra monsteret i en nedlagt bunker. Første del kan minne om kjøkken/raptor-sekvensen der søster og bror prøver å være musestille mens ormen smyger seg forbi, andre del om sekvensen ved T-Rex-innhegningen der Jeff Goldblum distraherer dinosauren med nødbluss (i dette tilfellet Sigurd med en fakkel).

The Lost World: Jurassic Park er tilstede i den intense sekvensen der campingvognen blir dratt mot innsjøen med barna og Elisabeth innesperret. Dette minner om den fantastiske vogn-over-stupet-sekvensen i Spielbergs film, helt ned til detaljen om håndvesken – i The Lost World klamrer Sarah (Julianne Moore) seg til sin “lucky bag” i siste øyeblikk; i Gåten Ragnarok er det Brage som kaster seg etter veskestroppene. Til slutt refereres også Jurassic Park III i det narrative elementet knyttet til stjeling av egg som igjen trigger monsterets morsinstinkt.

Dette er kanskje mer mat for sjangerfansen enn det er for den gjennomsnittlige kinogjengeren. Men filmen gjør det med så mye ærbødighet og oppriktighet at det er umulig å mislike det. Potensialet til slike eventyrtablåer har alltid ligget latent i norrøn mytologi uten at noen egentlig har klart å omsette det i vellykket dramaturgi. Ikke bare har Sandemose & Co. stor forståelse for sjangerens konvensjoner; de klarer også å formidle engasjementet gjennom et sprudlende formspråk og filmatisk håndverk.

CGI-effektene for monsteret er en av filmens mest omtalte aspekter.
CGI-effektene for monsteret er en av filmens mest omtalte aspekter.

Filmatisk håndverk

Det har vært snakket mye om CGI-effektene i filmen, særlig knyttet til monsteret. Av god grunn – det er et imponerende arbeide det danske selskapet Ghost VFX har lagt ned. Som alle gode monsterthrillere ser vi ingen glimt av selve dyret før et godt stykke ut i filmen og sjelden i lange tagninger (i god hitchcocksk ånd). Men når det først dukker opp har det en tangibel råhet, hjulpet av bassdundrende lyddesign.

Allikevel er det andre audiovisuelle aspekter som imponerte meg vel så mye. Hvis Lord of the Rings-filmene var turistreklame for New Zealand, er helikopterkjøringene over Alta Canyon (som “spiller” Pasvikelven i filmen) et slag for nordnorsk natur. Det samme er tråklingen gjennom et irrgrønt skoglandskap som føles mye nærmere ekvator enn det det faktisk er. Nordnorsk jungel. Daniel Voldheims fotografi fanger sjatteringer av grønt, oransje og blått med akkurat så stor grad av metning at naturen blir både virkelig og eventyrlig på en gang.

Filmens flyt opprettholdes spesielt av to elementer – Christian Siebenherz‘ tidvis virtuose klipping og nesten Michael Kahn-aktige presisjon og Magnus Beites musikk. Det vidåpne hovedtemaet er en slags krysning mellom de lange melodilinjene i Alan Silvestris Night at the Museum (2006) og Ramin Djawadis ostinat fra Games of Thrones-temaet. Dette dyttes i forgrunnen over transportetapper og sekvenser knyttet til runenes mysterium. For action-sekvensene pulserer Beites musikk i fete kombinasjoner av elektronikk og orkester.

Ok, nok namedropping i denne omgang. Disse elementene er ment som en illustrasjon på filmens adoptering av Hollywoods fortellerteknikk, og som et forsøk på å besvare spørsmålet jeg stilte innledningsvis – fungerer det i en norsk setting? Det gjør det selvsagt. Der hvor amerikaniseringene føltes litt unaturlig i filmens begynnelse, er de ikke lenger så relevante når filmen  setter i gang med referanser og eventyrets mise-en-scène. Fortellingens driv overdøver behovet for å grunnlegge dialog og situasjoner i et sosialrealistisk norsk lynne. Hvert actiontablå glir sømløst over i det neste. Kanskje skulle man ønske at parallellhistorien fra vikingtiden var noe mer utbrodert og kanskje skulle man ønske at den klimaktiske scenen var noe mer klimaktisk, men det er ikke så viktig når selve spenningsoppbygningen er så godt realisert og når filmens univers er så godt definert.

Gåten Ragnarok seirer ikke bare i besøkstall, den seirer også som en bunnsolid eventyrfilm fra det uuttømmelige potensialet i norrøn mytologi. Den ruller uhemmet gjennom sine 96 minutter. Den puster og peser. Den leverer i det hele tatt en forfriskende kombinasjon av troverdige norske rollefigurer og pseudoamerikanske sjangerkonvensjoner. Og ikke minst en sterk søknad om oppfølger.

Gåten Ragnarok – kinoplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    “…det presenteres veldig amerikansk med svært dramatiske reaksjoner fra benefaktørene.”

    Var dette forsøk på humor, for “benefaktørene” er vel strengt tatt ikke et norsk ord, eller har jeg misset noe? 8)

    • He, he…nei, akkurat den flertallsformen er ikke et norsk ord, såvidt jeg vet. Det var mer et forsøk på å “norsk-amerikanisere” litt i tråd med det aktuelle avsnittet. Men ‘benefaktørene’ høres uansett kulere ut enn ‘velgjørerne’.

  2. Jens Strand sier:

    Det eneste positive jeg har å si om Gåten Ragnarock er at den forsøker å være en eventyrfilm. Stort lenger enn det kommer den ikke.

    At effektene er bra betyr lite når alt det andre rakner…

    Plottet i seg selv er så dårlig skrudd sammen at det like gjerne kunne vært på basert på en stil skrevet av en 12 åring fremfor et verk tastet sammen av godt voksne mennesker. Det er forunderlig hvor mye manglende intelligens som ligger bak dette.

    For det første lurer jeg på hvem disse investorene i starten av filmen er? Interesse for arkeologi kan de ikke ha siden det hovedpersonen faktisk kommer med av informasjon hadde fått en hver person med nese for arkeologi til å ofre hele formuen til videre forskning. Selv første del som blir presentert er en stor arkeologisk oppdagelse! Å finne ut at et vikingskip tidligere antatt kun brukt til korte turer har seilet mer eller mindre langs hele norskekysten er sinnssykt!

    Karakteren til Cleve Broch kan neppe ha tatt noen eksamen i arkeologi, og har han det må det ha vært stryk!
    Broch kommer sent på kvelden til hovedpersonen med en diger “rune”. Han kan fortelle at han har kjørt opp og ned samme strek i flere år uten å finne en dritt, men da han omsider skaffer seg en båt og tar sjøveien samme rute som skipet han forsker på finner han altså “superrunen”.

    Hvorfor i all verden har han kjørt bil når han leter etter spor ved vannet?

    Løsningen på gåten er ingen hemmelighet siden den avsløres i traileren! De finner en diger sjøorm! Igjen er det honnør til Cleve Broch som gjør noe helt uten formål eller mening fordi han vil tjene penger og vinne ære.

    Han hadde bare trengt å reise hjem, ta kontakt med staten og andre viktige folk og reise tilbake med et ekkolodd!

    Dermed hadde hele greia blitt en verdenssensasjon. Gratulerer heler gjengen!

  3. André sier:

    Oi oi….og når begynte man å ta eventyrfilmer, som du jo selv er enig i at den forsøker å være, SÅ bokstavlig og alvorlig? Jeg mener…. tror du unge publikummere tenker like sterkt over disse logiske bristeelementene f.eks?
    Klassiske Hollywood-filmer av liknende genre og stil har jo også i all tid kastet mye av troverdighet o.l. over bord, til fordel for ofte vel så viktige elementer innen eventyrfilmen, som spenning og avsløringer i traileren. Dette gjør da ikke nødvendigvis filmer som Jurassic Park, Indiana Jones, m.fl. dårligere for det? Eller? :)

  4. Jens Strand sier:

    Ok…

    Selvsagt har ikke et eventyr den samme logikken vi opplever i vår triste hverdag. Det skal være fantastiske fortellinger, men selv slike fortellinger krever også kløktighet.

    Det er ikke slik at snarveier og dumheter er lov siden det er for “hele familien”. Er eventyrfilmen kun for idioter???

    Jeg husker kommentarsporet på Villmark. Tidlig i filmen faller Kristoffer joner ned i en felle som helt klart burde reise noen spørsmål om det kanskje er noen i området som ikke er helt “gode” i hodet. Dette blir det ikke gjort stort med. Av en eller annen grunn.

    Joner sier på kommentarsporet at det kjøper vi for slik er sjangeren… Det er ikke helt feil så lenge man holder seg til den dårlige og ubrukelige delen av sjangeren.

    Villmark scoret også poeng siden det var den første “slasher” filmen som ble laget i dette landet. For øvrig en sannhet med modifikasjoner. Antall døde ble det heller ikke mange av til syvende og sist.

    I Evil Dead er karakterene fanget siden skogen voldtar dem og broen er vraket…

    Indiana Jones som helt klart har vært en stor inspirasjon for Gåten Ragnarock har sin egen logikk og den går langt bort fra normalen uten at den kan plukkes fra hverandre på samme måte som Gåten Ragnarock. Der henger nemlig ingenting sammen.

    På meg virker det som om gjengen bak har bestemt seg for å lage en eventyrfilm. Deretter har de sett Indiana Jones hundre ganger uten egentlig å forstå noe som helst av hvorfor den er magisk!

    The Lost Ark er en gjenstand som ikke formerer seg og svømmer rundt i et vann. Den har heller ikke spist et lass med russere som har vært stasjonert ved den gamle grensen. Er de glemt av sin egen stat?

    Indian Jones er rett og slett så langt ute at fortellingen må gå sin gang uten at det blir et hav av “hæ”, “hvorfor gjorde han/hun det?”. Slik sett er også slutten på filmen nærmest genial ved at arken bare blir plassert i et digert lager.
    De som har sett innholdet overlevde ikke.

    Sjøormen er der hele tiden og den formerer seg. Joda vannet er dypt og hadde fortellingen vært satt til 1850 så kunne det vært noe å hente. Kanskje…

    Til slutt… Jada… Indiana Jones og Jurassic Park har en og annen McGuffin, men de er plasert på riktig sted på riktig måte. De er nemlig behandlet av kompetente mennesker som har fantasi!!!

  5. chris sier:

    om den øyen fins i norge og den slangen hva feik

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>