Detektiv Downs

Analysen

Detektiv Downs (2013)

Den som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt
Han og hun har faktisk fattet begge dele dårlig
– Piet Hein

Vi ser det med en gang, i møte med den fine tittelsekvensen. Her skal vi leke, med genre, forventninger og stereotypier. Bård Breiens Detektiv Downs er ved første øyenkast først og fremst en genrelek, og noe så sjeldent som en norsk film-noir-komedie.

Fortellingen settes opp etter malen fra blant andre Malteserfalken (John Huston, 1941): vakker kvinne oppsøker detektiv på kontoret, forteller en løgnaktig forsvinningshistorie, detektiv tar oppdraget mot bedre vitende. Detektiven ser ut som Bogart og heter Robert Bogerud (Svein André Hofsø Myhre). Men genrestrikken tøyes raskt; femme fatalen er gammel, kjeltringen er transe og detektiven har Downs syndrom.

Film noir er jo bokstavlig talt den mørke filmen, med handlinger lagt til samfunnets skyggesider, både tematisk og stilistisk. Og den er en genre, som med sine mørke bakgater i natt og tåke, ikke umiddelbart synes flyttbar til dagens norske virkelighet. I sin avhandling «Losing Streak Stories: Mapping Norwegian Film Noir» fra 2006 diskuterer filmforsker Audun Engelstad om det finnes en norsk film noir. Gjennom næranalyser av Døden er et kjærtegn (Edith Carlmar, 1949), Bortreist på ubestemt tid (Pål Bang Hansen, 1974), Brun bitter (Sølve Skagen, 1988) og Insomnia (Erik Skjoldbjærg, 1997) konkluderer han med et ja. I dag har nordic noir blitt betegnelsen på den nordiske krimbølgen i litteratur, fjernsynsserier og film, og på det mørket som omslutter for eksempel Sarah Lund i Forbrytelsen.

Detektiv Downs

Detektiv Downs skriver seg ikke inn i dette mørket, den oppleves verken som særlig hardkokt eller som særlig norsk, innspilt som den er i Tsjekkia. Få genre har vel blitt offer for like mange pastisjer og parodier som film noir, jf. alt fra norske Blackout (Erik Gustavson, 1986) til Play it again, Sam (Herbert Ross, 1972). Detektiv Downs plasserer seg et sted mellom disse parafraseringene av genren. Mørk og leken på samme tid, både i rødt, svart og pastell.

I tråd med genrekonvensjonen rammer Robert Bogeruds fortellerstemme fortellingen inn med et retrospektiv perspektiv: På den tiden hadde han det ikke så bra, forretningen gikk ikke så godt til tross annonsering av detektivbyrået i lokalavisen. Han forteller oss at fordi møtene på kontoret vanligvis ikke var noen suksess, brukte han «å legge møter så langt unna kontoret som mulig, midt i den tøffe virkeligheten», i «horestrøket». Men virkeligheten er tøff nok inne på «kontoret», det vil si Roberts rom på Marihøna, et senter for beboere med Downs syndrom. Enda mer enn kunder er det besøk Robert savner, forgjeves må han vente på besøk av faren Eddy (Per Schaaning), politimann og enkemann, som har mistet evnen til å vise omsorg for sønnen.

Filmens tema og form introduseres kompakt og elegant i den lekne og lekre animerte tittelsekvensen produsert av Qvisten animasjon. Den fullanimerte åpningen gir assosiasjoner både til designmesterens Saul Bass‘ elegante tittelsekvenser for Otto Premingers Anatomy of a Murder (1959) og The Man with the Golden Arm (1955) så vel som Pink Panter-filmene. Jazzmelodien setter tonen perfekt (et fint soundtrack fra danske Chris Minh Doky), før en stiliserte kjede av detektivfortellingenes ikonografi introduseres: forstørrelsesglasset, fotavtrykk, sigaretter og alkohol. Detektivens egen kjerne er imidlertid et rødt og bankende hjerte, i et ellers hvitt og svart univers, og etter å ha manøvrert seg gjennom et landskap av trapper, dører, lys og mørke faller vår anti-helt ned i et stort og altoppslukende hjerte til sist i tittelsekvensen.

Detektiv Downs

Opp går teppet, eller rettere sagt persiennene, for fortellingen om en alternativ anti-helt. Den virkelige Robert introduseres nemlig gjennom et liten sprekk i det tegnede bildet, som om vi publikummere står og kikker ut gjennom persiennene våre. Dette særegne blikket på å være innenfor og utenfor er både et fint visuelt anslag (av fotograf Gaute Gunnari), og et enkelt bilde på filmens tematikk. Slike fine detaljer som (boktavlig talt) skiftene mellom lys og mørke er blant filmens styrker. Når lyset i Roberts rom er av ser vi et mørkt og mystisk detektivkontor, når en fra personalet slår lyset på er det samme rommet sterilt institusjonshvitt. Å synliggjøre den fremmedgjøringen som for eksempel det adskilte livet på institusjon innebærer er filmens kanskje viktigste kommentar til dagens norske virkelighet.

For hva vil det si å leve i skyggene i dagens Norge? Spørsmålet virker kanskje litt stort for en liten stilisert genrefilm som Detektiv Downs, men oppleves samtidig som et påtrengende viktig spørsmål i møte med filmens tema om utenforskap. Når politifolkene harselerer over Downs som en liksom-dektektiv peker latteren deres utover filmen selv. Hvordan snakker vi om utviklingshemmede bak deres rygg? Tror vi at de føler og tenker annerledes enn «oss andre»? Valget av en detektiv, og med det også en skuespiller med Downs syndrom, har fortjent fått mye oppmerksomhet, både hjemme og ute. Gjennom sitt fremragende skuespill demonstrerer Svein André Hofsø Myhre at han ikke bare er en liksom-skuespiller. Og ved å putte ham i uvante roller, som drikkende detektiv, som elskeren som gir modne kvinner orgasme og gjennom å iføre ham kjole, utfordres ikke bare genrestereotypiene, men også våre fordommer.

Kan vi le av ham nå, og kan en mannlig idrettshelt få lov til å gå i kjole? Den forsvunnede ektemannen (Olav Stjernen, spilt av Sven Nordin), har nemlig behov for å skjule seg, sitt liv og sine ekte følelser, fordi han som transseksuell ikke ligner de bildene av idrettshelter eller bedriftsledere som kan henges opp på veggen. Detektiv Downs har et litt lett, men like fullt alvorlig blikk på utfordringer knyttet «gender-bending», og gir et skeivt blikk på livet for de som ikke passer inn i perfekte bokser, enten de heter Downs syndrom, detektiv, ektemann, eller bedriftsleder.

Detektiv Downs

Disse historiene om to ulike menn som ikke hører hjemme i livene sine, som ikke blir sett, forstått, eller elsket av sine nærmeste er den fine mørke klangbunnen til en film som med sine grunne karakterer og enkle fortelling litt for ofte blir hengende i overflaten. Bård Breien er en regissør som dytter grensene for hva vi kan le av, slik han også gjorde med funksjonshemming i den litt undervurderte Kunsten å tenke negativt (2006). Den direkte, om enn lite eksplisitte, sex-scenen mellom detektiven og en femme fatale i femtiårene (Liv Osa), satte kanskje latteren i halsen på flere enn undertegnede. Detektivens metode er å bokstavlig talt gå inn i den savnedes ektemannens rolle, noe som etter hvert betyr at han også må kle seg i drag, hvilket skaper bilder vi også kan bli usikre på om vi kan/skal le av. Men selv de mørkeste temaer, som ensomhet, savnet av kjærlighet og mangelen på egenverdi, bør vi kanskje, i Piet Heins og Bård Breiens ånd, også le av. Slik syntes jeg faktisk filmen fikk sagt noe om respekt for andres væremåter, og at den innunder det litt enkle plotet og den litt revy-aktige humoren gav nye innsikter.

Noen av stereotypiene som tegnes opp mangler imidlertid den lille twisten som gjør dem interessante eller nye, som whiskey-drikkingen og strippeklubben, og oppleves derfor som litt for klisjeaktige til å være morsomme eller gi innsikt. Noen ganger blir det litt for plumpt, enkelt og reduserende. Og litt for sjelden går humoren så langt at vi utfordres. I mine øyne reduseres for eksempel den flotte sekvensen der Robert bryter ut i dans i parken av at to jenter i bikini får være det altfor typiske blikkfang i stedet for den dansende detektiven. Men både dans og musikk, ikke minst fine jazzversjoner av «Livin La Vida Loca» og «Like a virgin» drar opp inntrykket.

Filmens slutt er søtt som et drops og skal kanskje ikke tas helt på alvor, for som Robert sier underveis i filmen «Dette blir ikke bra på grunn av et drops». Filmen er tilsynelatende lett, litt treg og overtydelig: Vi ser og forstår at Robert blir lurt og vi blir i klartekst fortalt at vi skal forstå at filmen forteller oss noe viktig om utenforskap. Likevel ble jeg både underholdt og berørt.

Detektiv Downs er ikke fantastisk, men den er fin, og det er fantastisk fint at norske filmskapere dytter på hvordan vi lager film, flytter grenser for hva vi kan le av, og endrer blikket vi ser oss selv og andre med. En film som handler om at ingen er perfekte kan vel egentlig slippe å være helt perfekt selv.

Detektiv Downs plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>