La passé

Omtale

Ubehaget i familien: Asghar Farhadis Fortiden

Film fra Sør 2013: Asghar Farhadis Fortiden («Le passé») er et komplekst mesterstykke av et kammerspill, en film som tar tak i menneskets søken etter sannhet og nekter å gi slipp.

Marie Brisson (Bérénice Bejo) har flydd inn eksmannen Ahmad (Ali Mosaffa) fra Teheran for å sluttføre en skilsmisse. Bruddet skjedde fire år tilbake. I mellomtiden har hun gått inn i et forhold med Samir (Tahar Rahim), og i huset i en av de mange forstedene til Paris, bor hun med døtrene Léa (Jeanne Jestin) og Lucie (Pauline Burlet), og til dels Samirs sønn Fouad (Elyes Aguis). Léa og Lucies far bor i Brussel. Samirs kone Cécile ligger i vegetativ tilstand etter et selvmordsforsøk. Alle veves de inn i hverandre i en mosaikk av en intrige, like innfløkt som konstellasjonene menneskene imellom.

Den største prestasjonen her tilhører Asghar Farhadi, som vant Oscar for beste ikke-engelskspråklige film med Nader og Simin – et brudd. Fortiden er et ibsensk mareritt, opprivende, intens og klar i sin behandling av uklarhet og desperasjon. Alt står og faller på balansegangens kunst. Farhadi lykkes. Ja, Fortiden er sannsynligvis en av de beste filmene om sannhet – konseptet sannhet – som er laget siden mediet «overtok» etter teatret.

Allerede i første akt står det klart: Det eneste som avgjør hva som kan kalles en familie, hva familien i Fortiden er, hvem den består av, og hva den betyr, er hvem som til enhver tid oppholder seg i huset til Marie. Familien er et totalt utskiftelig og uklart fenomen, gjennomgående flyktig, i konstant forandring – i konstant usikkerhet. Hvorfor var det som en gang var en familie, nå bare et nett av radbrekkede relasjoner? Og er det i det hele tatt bare titlene – «mor», «datter», «eksmann» – som holder relasjonene kunstig i live? Hvorfor? Det sterkeste båndet er mellom Ahmad og Lucie. Når han ankommer Paris – tilsynelatende for å delta i de formelle prosessene i retten – starter en sannhetssøken. Også dét en prosess, men av en mer grunnleggende art; en helt fundamental én, hvor rollefigurenes fortellinger, deres liv, livsløgner og sannheter skal settes i søkelys.

Fortiden

Når Ahmad ankommer Paris er det også Farhadi som ankommer huset. Og han stiller dette mest ibsenske av alle spørsmål: Til hvilken pris skal sannheten frem? Fortiden er en skrekkfilm, på samme måte som Ingmar Bergmans mest opprivende kammerspill er det. Det er filmer som handler om hva som skjer når det familiære ikke bare blir uhyggelig, men når det er det familiære som nærer opp om uhyggen. Ubehaget blir ikke mindre av Farhadis universelle tilnærming til familiekonstellasjonene: Ahmad er iransk, Samir antakeligvis av nordafrikansk opprinnelse, Marie fransk, og Léa og Lucies far fra Belgia.

Det er langt fra selvskrevent at det ikke gjøres noe større poeng ut av kulturforskjellene, men Farhadi lar det ligge. Paris er også anonym, et bakteppe, ikke en gang en representasjon. Om han kanaliserer Ibsen, realisme og naturalisme i tematikken, bryr regissøren seg fint lite om det franske miljøet. Det eneste omgivelsene og de eneste omstendighetene som finnes, er huset, rommene, menneskene. Og alt de har gjort i fortiden innhenter dem alle. Fortiden våker over alle – hele tiden.

Regissøren virker kanskje viktigere enn skuespillerne, men om de har et særskilt skarpt manus å forholde seg til, presterer de likevel jevnt over strålende. Bejo vil forhåpentligvis få den rosen hun fortjener (hun fikk da også prisen for beste skuespillerinne i Cannes), og får en til å tenke at et så voldsomt talent ikke kan ødsles bort på karikaturer à la rollefiguren i The Artist. Ali Mosaffa og Tahar Rahim besitter noen av de samme kvalitetene: de forteller med uttrykksfulle ansikter, der fortiden aldri har sluttet å være fortid. De yngste skuespillerne imponerer også, alle med en intuitiv tilnærming til materialet. I det hele tatt skal skuespillerstaben berømmes for ikke å henfalle til overdreven teatralitet, hvilket passer fint overens med Farhadis visjon om å forsøke å vise noe ekte, realistisk, noe sant. Ikke minst skriver det regissøren videre inn i den realistiske teater- og litteraturtradisjonen han slekter på: gjentatte forsøk på å vise mennesker slik de er. Her er ingen fremmedgjøringseffekter, men en forfriskende tradisjonell – og, det skal sies, konservativ – streben etter det virkelige.

Fortiden

Handlingen i Fortiden utspiller seg over noen dager, men føles klaustrofobisk og tett. Dagene glir inn i hverandre, inn i en helhet fordi ingenting kan isoleres eller plukkes fra hverandre. Dessuten foregår dette egentlig ikke over «noen dager» heller – det har pågått siden disse menneskene i det hele tatt lærte hverandre å kjenne.

Fortiden fratar absolutt ingen av Nader og Simins bedrifter, og det kan være fristende å se den i lys av Farhadis forrige film: Fortiden er Nader og Simins hysteriske storebror, en film som insisterer der den andre forteller. Og det er den presserende tonen, den konstante higenen etter å få frem noe, hva dette noe enn måtte være, som får meg til å tenke at Nader og Simin, enn om hvor god en moralfabel i Kurosawas ånd den er, ikke skildrer noe så sterkt og uhemmet som den menneskelige desperasjonen i Fortiden – skreket ut med et like brutalt og desperat filmspråk. Og her blir filmen mindre litterær og mer film i all sin direktehet. Ikke minst i hvordan ansiktene filmes; det er som om de konfronteres, presses. Farhadi er en regissør som nekter å se seg tilbake, som vet at han ikke kan gå ut av huset han har gått inn i uten å vise alt.

Selvfølgelig er det hele sensasjonspreget dramaturgi fra et altfor nøysomt sammenflettet manuskript. Symbolikken er tidvis lettvint: Lys som slukkes, speil som reflekterer, flekker og skitt. Men bildene til Farhadi og den alltid fantastiske fotografen Mahmoud Kalari brenner seg fast over de skrevne ordene. Og den er bevisst manipulerende fordi den få frem det den får frem.

Det rister av denne desperasjonen i hvert bilde, av utmattelse og av tragedie. Det er dette som gjør Fortiden til et skjelvende og desperat mesterverk.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Øystein Mathiassen sier:

    Gleder meg enormt til denne filmen!

  2. Benjamin Yazdan sier:

    Det er det all grunn til å gjøre. Norsk kinopremiere (Arthaus) 25. desember. Og Fortiden bør absolutt sees på kino.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>