Mud

Omtale

Sørstatene revisited: Jeff Nichols’ Mud

Jeff Nichols’ Mud er en finstemt oppvekstskildring, men også en film som på sitt beste reflekterer over og tematiserer sitt eget forhold til sørstatslitteraturen og Sørstatene som mytisk landskap.

I en scene midtveis i filmen får Ellis (Tye Sheridan) høre sannheten av faren (Ray McKinnon): Elvemyndighetene kommer til å rive ned huset deres ved elven, og det er ingenting de kan gjøre med det. Det er slik det har blitt nå. Selv ved Mississippis elvebredd, dette mest uramerikanske landemerket av dem alle. I dette oppbruddet mellom nytt og gammelt, industri og natur, sivilisasjon og urkrefter – de klassiske motsetningene fremfor noen – står 14 år gamle Ellis og bestevennen Neckbone (Jacob Lofland).

Møtet med Matthew McConaugheys rømling Mud danner bakteppet for regissør Jeff Nichols’ utforsking av vennskap, gryende seksualitet og ungdommelig overmot i skyggen av den amerikanske sørstatsmyten. De gangene han lykkes, er Mud noe mer enn tilbakeskuende romantikk, et nostalgisk throwback til Huckleberry Finn – den er i seg selv et verdig bidrag til sørstatskanon.

Heldigvis forholder ikke Mud seg til sjangeren den skriver seg inn i med påtakelig distanse. Nichols tar de to unge guttenes eventyr langs elvebredden på alvor, som en moderne fabel mer enn en fortelling hvor gammel sørstatslitteratur forblir anakronismer i bakgrunnen. Når Ellis og Neckbone (med Fugazi-trøye) for første gang treffer på Mud er han rollefiguren som umiddelbart tar filmen inn i sin tradisjon. McConaughey gestalter Mud med akkurat den nødvendige presisjonen; nyansert nok til ikke å bli en patetisk karikatur av den sjarmerende sørstatsbanditten, men hele tiden typisk nok til å bli et bilde på en litt forjettet sjanger.

Mud

Rolleprestasjonen er nok karrierebeste for McConaughey, og hele filmen sirkler rundt hans Mud. I det hele tatt har rollefiguren et utstudert og litterært preg over seg – han er gammelmodig romantisk, med en hang til overtro. Eventyret Mud setter i gang når de to guttene begynner å ta med seg mat til ham, blir slik en påminnelse om hans egen fiksjonalitet – noe mystisk og fascinerende. Det tjener som en virkelighetsflukt for Ellis fra sin litt brokete familie, og fra det moderne, tilbake til naturen og den maskuline urmannen. Så er det også noe litt uvirkelig over Mud, denne mytologiske farsfiguren.

Men han er langt fra noe fantasifoster, og konflikten som oppstår når Muds historie gradvis avdekkes, er både høyst levende og en påminnelse om en brutal virkelighet. Når det kommer for en dag at han er etterlyst – for drap – blir idyllen fra guttenes første oppdagelsesferd erstattet med alvorstung, mer plotdrevet dramaturgi. Og her klarer ikke Nichols å balansere filmen helt.

Alle de løse trådene skal knyttes sammen i siste akt, med dét resultat at den klare tonen som vokser ut av en litt sjarmerende enkelthet i filmens første halvdel går seg vekk. For denne enkeltheten er et interessant moment, hvor overtydelig symbolikk – Mud som den nye farsfiguren – bidrar til en følelse av at det er grunnfortellinger Nichols utbroderer, og at han ikke forsøker å bryte ned bakteppet han er så avhengig av.

Mud

Det er imidlertid noe herlig, Southern Gothic-aktig over en scene hvor en rekke menn som jakter på Mud samler seg i et motellrom for å be til Gud om at han skal dø; det dystre, makabre motivet har en større eim av Flannery O’Connor og William Faulkner over seg enn Huckleberry Finn. Og mer No Country for Old Men enn inderlig coming-of-age. Om overgangen fra elvebreddsmagien til hevnfortellingen var mer sømløs og omslaget mer utbrodert, ville Muds siste akt også kunne ha fungert som nesten intertekstuell, litteraturhistorisk metafiksjon: overgangen fra Mark Twain til sørstatsgotikk og den makabre fortellingen med ubehagelige, moralske overtoner.

Det er altså første del av filmen som skinner – godt hjulpet av de to guttenes rolleprestasjoner. Tye Sheridan følger opp The Tree of Life og gjør en strålende figur, og Jacob Lofland imponerer med overraskende letthet i sin første skuespillerrolle. De beste scenene er de pittoreske utsnittene fra naturen rundt Mississippi, med Ellis og Neckbone trålende rundt, hvor kameraet glir rundt i omgivelsene og lar eventyrlysten tale for seg. Det søker samtidig etter en poesi i bildene, og finner den der den allerede ligger tilgjengelig; i tablåene hvor menneskene ikke fremmedgjøres fra naturen, der de – lik Mud – er en levende antikvitet, finner noe som en motvekt til flyktig urbanitet. Det er som om Nichols finner et evig motiv i naturen i Mud – at han virkelig gir seg hen til Sørstatene.

Litt mer eksess fra disse motivene hadde ikke skadet, men enn så lenge er Mud nok en bekreftelse på Jeff Nichols’ talent, og at nyskapning nødvendigvis ikke er synonymt med en konstant higen etter noe nytt. Noen ganger er det nok med de gamle fortellingene.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>