Side Effects

Omtale

Doktoren og de dødes liv: Steven Soderberghs Side Effects

Side Effects utgir seg selv for å være en tema-thriller. Den skal diskutere noe. Men det er bare tilsynelatende, mest for show. Filmen vet å forlede tilskueren, lik rollefigurene bytter masker for å narre hverandre, som om livet var en dyster farse, et spill som skal spilles.

For å oppleve at man “har lykkes” i den febrile verdenen Steven Soderbergh tegner opp her, kan man ikke bare la seg drive med av tilfeldigheter, tilværelsens selvfølgelige opp- og nedturer. Man blir nødt til å manipulere dem for sitt eget forgodtbefinnende. Med litt list kan en tragedie omvendes til lykksalighet. Når sykdom inntreffer – eller snarere ideen om sykdom – kan den kultiveres til å bli et usynlig våpen. En kime til å starte på nytt.

Alle medikamentene i filmen er et effektivt symbol på slik manipulering, der de svømmer rundt i blodbanene, og former kropp og sinn. Som Dr. Jonathan Banks (Jude Law) forteller sin desillusjonerte pasient Emily (Rooney Mara): «De forteller hjernen din at du er glad». Sykdommen kan imidlertid fortelle menneskene rundt deg at du er ulykkelig, selv om du egentlig har kontroll på situasjonen og vet hva du skal bruke den til.

Tidlig i filmen møter vi psykiateren og kona hans (Vinessa Shaw) under en forhastet lunsj, hvor hun søker oppbacking i forkant av et viktig jobbintervju. Jonathan er stresset og blir avbrutt av en hissig mobiltelefon, men Doktor Trille-pille vet likevel råd. Han anbefaler såkalte betablokkere, som «gjør det enklere å være den du er» og er populære blant skuespillere, musikere og andre som er nødt til å prestere i øyeblikket. Pillene skal med andre ord hjelpe mennesker til å erkjenne og akseptere realitetene; innse at det ikke kan skje dem noe fryktelig, selv om enkelte situasjoner oppleves som intenst nervøse og ubehagelige. De har med andre ord en rasjonaliserende effekt, som en slags kjemisk utgave av kognitiv eksponeringsterapi.

Side Effects

Når Dr. Banks veileder Emily, som har forsøkt å ta sitt eget liv, forteller han at depresjon dypest sett er et uttrykk for manglende evne til å skape en fremtid. Man snakker om at alt er mørkt, at man ikke ser lyset i tunnelen. Emily selv beskriver lidelsen som «en giftig tåkebanke som ruller inn i hjernen.»

Emily har nettopp blitt gjenforent med ektemannen Martin (Channing Tatum), som har sittet i fengsel for økonomisk svindel, men på tross av at ting ser lysere ut enn på lenge, er hun plutselig frarøvet all glede og lyst. Når hun med viten og vilje setter klampen i bånn og krasjer bilen i en betongvegg, får hun omsider oppmerksomhet rundt tilstanden sin. Dr. Banks har stor tro på at Emily skal finne tilbake til hverdagen, men innser at hun trenger et dytt på veien. De første antidepressivaene gjør at Emily blir sliten, likeglad og mister sexlysten, hvorpå hun blir anbefalt å teste ut det nye medikamentet Ablixa. De positive resultatene er merkbare, og den eneste bivirkningen er vilkårlig somnambulisme, bedre kjent som søvngjengeri.

Når Emily danser rundt på kjøkkenet til cheesy arabisk-inspirert musikk og heller melk utover bordet etter at de har hatt sex (scenen er som snytt ut av busenesen til Polanskis Bitter Moon!), uten kontakt med omverdenen, kjenner Martin at noe er riktig galt. Noen dager senere blir han stukket til døde av en grønnsakskniv. Plutselig er Emily en morder. Men kan hun klandres for en handling som ble begått i bevisstløs tilstand? Må medikamentet ta ansvar? Og hvilke følger vil dette få for Ablixa-produksjonen og ikke minst Dr. Banks, som skal finansiere et nytt og bedre liv med penger han tjener på å distribuere produktet?

Side Effects

Dette er premisset for Side Effects, og forunderlig nok er det vanskelig å ta stilling til hvem man skal sympatisere med, ettersom alle representerer noe tvetydig. Ingen er det gode eller det onde – uten å røpe for mye. Hvis Soderberghs målsetning er å vise oss en speiling av samtiden, har han skrudd ned temperaturen til et så kjølig punkt på gradestokken at filmens tone butter mot den potensielle identifikasjonen som kan oppstå mellom film og tilskuer når et tema behandles på en levende måte. Tankegodset som ligger bak plotkonstruksjonen i Side Effects – som hovedsakelig innebærer spørsmålene som stilles rundt farmasøytindustrien, og hvordan denne er et symptom på en altomfattende samfunnsholdning – kan virke selvbevisst og kynisk, og i lys av at filmen til syvende og sist setter selve sjangerøvelsen foran tematikken, kan det vel også sies å være spekulativt.

For som sagt er Side Effects bare tilsynelatende en film om et viktig tema. Bak det samfunnskritiske skallet finner vi en åttitallsaktig dramathriller av beste merke, så innsåpet i skjematiske intriger og reklameestetikk at den går Adrian Lynes filmografi i næringen (morsomt nok har Soderbergh selv fremhevet Lynes Fatal Attraction [1987] som en inspirasjonskilde).

Det urinfargede filteret Soderbergh har for vane å stenke filmene sine i, har imidlertid aldri hatt større resonans som et ekspressivt virkemiddel. I snedig samspill med lyssettingen, bidrar det til å skape en atmosfære med både antiseptiske linoleumsgulv og yrende bakterieflora. Noen ganger er lyset så blendende hvitt og miljøene så sterile at innstillingene ligner arkitekttegninger som er ment å illustrere “myldrearealer” – befolket av strekfigurer, tegnet slik at skyggene gir inntrykk av “mennesker i bevegelse”. De sparsommelige glimtene av natur er til forveksling lik de offentlige parkområdene i en hvilken som helst Windows-desktop. I andre scener gir utpreget rød- eller bronsjeaktig lyssetting, forvrengede kameravinkler og optiske triks fornemmelsen av desorientering og kjøtt og blod, som i en erotisk noir. Formspråket uttrykker i så måte filmens dialektikk mellom tematikk og sjangertilhørighet.

Side Effects

Side Effects er et distinkt auteur-verk, i den grad man kan si at Soderberghs eklektiske filmografi tilhører en sådan – det kommer an på hvor konservativ man er i dette henseende, men Soderberghs avtrykk er umiskjennelig, all den tid han både klipper og fotograferer sine egne filmer, under pseudonymene Mary Ann Bernard og Peter Andrews – og kan omtales som en søsterfilm til Contagion (2011).

Sistnevnte handlet om epidemier og hvordan mennesker går en slik fiende i møte. Denne frykten er rasjonell; de fleste ville nok ikledd seg plasthansker og munnbind hvis det virvlet kjøttetende virus i luften rundt oss. I Side Effects er sykdommen vanskeligere å definere. Den er en uhåndgripelig fiende, både for dem som opplever den på innsiden og fra utsiden. Hva er det egentlig som rører seg bak masken? Er lidelsen reell eller en forestilling som forsøker å konkretisere en ubestemmelig følelse av utilhørighet og sorg? Er den et strategisk atferdsmønster? Og hvor går skillelinjene mellom dem som gjør syke handlinger i bevissthet og i såkalt utilregnelig tilstand? Det er vel her rettspsykologene strides i vanskelige tilfeller. Og det er i dette skismaet at vi som tilskuere kontinuerlig er nødt til å måle rollefigurenes troverdighet opp mot hverandre. Hvem kan egentlig definere hvor syk Emily er, eller på hvilken måte?

Dette får meg til å tenke på Todd HaynesSafe (1995), der Julianne Moores rollefigur utvikler den ene allergien etter den andre, som åpenbart er kroppslige manifestasjoner av en voldsom depresjon. Som i sin tur er et uttrykk for en lammende fremmedgjorthet, et liv som levende død; svært synlig for oss som ser filmen, men ignorert av fiksjonsuniverset filmen skildrer – nettopp fordi det ikke kan tillate spørsmålene en slik tilstand stiller i et gjennomdekorert og “vellykket” middelklassesamfunn.

Side Effects

Hva er det som definerer Emilys lykke? Hvilke muligheter er hun frarøvet ved å leve som “en kvinne som venter på at mannen skal slippe ut av fengsel”? Har hun opparbeidet seg selvstendighet, som blir avbrutt etter alle disse årene, idet Martin vender hjem?

En kan spore feministiske anstrøk i Side Effects. I en samtale med Dr. Banks, forteller Emily historien om hvordan hun og Martin fant hverandre. Som ung student jobbet Emily som bartender, og kveld etter kveld kom det en kjekk mann som bestilte kompliserte drinker hun ikke klarte å mikse, før han plutselig kastet seg over bardisken for å lære henne oppskriftene. Han forførte henne ved å «stirre på meg som om jeg var et maleri», og imponerte med en flott seilbåt og skiferie. Bryllupet stod våren etter. Anekdotene formidles med en ettertenksom og angrende, nesten flau tone. I tillegg fremkommer det at Emily har slitt med en fraværende far, og når mannen hun trodde var perfekt viste seg å være en svindler, er det rimelig å si at hun har levd et liv der mennene hun har kjent og elsket har endt opp med å svikte eller skuffe henne. Hvilket skaper en potensiell motivasjon for drapshandlingen, som ikke nødvendigvis kan knyttes opp mot medisineringen.

Samtidig dyrker Soderbergh alle tenkelige klisjeer fra både noir- og skrekkfilm om at kvinnen er det monstrøse og farlige, hvis mystiske og urovekkende krefter er koblet til seksualitet. I et slikt perspektiv er det vanskelig å omgå at Emily begår drapet på ektemannen kort tid etter at hun har gjenerobret seksualiteten sin gjennom det uforutsigbare Ablixa-medikamentet. Da blir man også nødt til å kommentere Dr. Banks’ autoritære fremtreden, som hele tiden forsøker å sivilisere og mestre dette kvinnemennesket som sitter på den andre siden av bordet. Han ser dessuten ut til å kjempe en økonomisk kamp på hjemmebane, hvilket fremstilles som en direkte konsekvens av konas arbeidsledighet. Hun orker ikke engang å pakke ut flyttelasset fra pappeskene, som får leiligheten til å ligne et abstrakt fjellandskap av midlertidige løsninger. På samme tid virker Jonathan underkuet av forventningene som stilles til ham som familieforsørger; kona og stesønnen heller sannsynligvis mot å velge et overdådig shopping-liv fremfor mannens nærvær i hjemmet.

Side Effects

Igjen må vi snakke om filmens dialektikk. Når de motsetningsfylte elementene i Side Effects sees i lys av hverandre, sitter man igjen med en frustrerende og sammensatt skildring av et dehydrert, avlivet samfunn, der menneskene lever som døde i troen på en bedre tilværelse på den andre siden. En side som på ingen måte er åndelig ladet, men snarere representerer en verdslig belønning for alle som er villige til å bryte ut av betingelsene som omslutter dem. Paradoksalt nok ser alle ut til å gjennomskue lykkepillens forføreriske midlertidighet. De vet at den bare er et vaklende ledd – enten som kjemisk tornado eller kommersiell jackpot – mellom dem og ønskedrømmen.

Som i filmene til Brian De Palma (Dressed to Kill) og Alfred Hitchcock (Marnie) – og Lars von Trier – er kvinnen en kilde til uro, som må temmes og straffes for å passe inn i et forestilt, men alltid problematisert “mannlig blikk”. Og som hos disse filmskaperne er også kvinnen den som igangsetter bevegelse og bryter med stasis. Hun blir aldri et redskap for mannens patetiske realiseringsprosjekt – i alle fall ikke før den problematiske slutten.

For Side Effects fornekter seg ikke, og ofrer deler av sitt “tematiske ansvar” for å oppfylle sjangerkonvensjoner. Men her blir den også – muligens ufrivillig – et bilde på samfunnet som ikke er i stand til å se enkeltmennesket. Samfunnskritikken er altså både en slu avledningsmanøver for å vekke tilskuerens engasjement og en ufravikelig bestanddel.

Side Effects er, på tross av sin forutsigbare sjangertilhørighet og enkelte skjematiske plotvendinger, en av de mest tankevekkende filmene i 2013. Og en av de mest underholdende.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Geir J. Olsen sier:

    Er en stund siden jeg så den nå, men dette var filmen som ga meg trua tilbake på Soderbergh gjen, etter bl.a. Contagion som jeg fant gudsjammerlig kjedelig. Eneste ankepunktet mitt i Side Effects var mangel på sympatiske karakterer, men ELSKET Hitchcock-vibbene i plottet. :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>