Optimistene

Analysen

Optimistene (2013)

Hva er en «feelgood»-film? Over tid har det tydeligvis etablert seg som en genre – man kan finne et par dusin lister over «Best Feel-good Movies» på IMDB, og det er heller ikke vanskelig å finne lister over «Feel-good Documentaries».

Tidsskriftet Time Out i London bruker det som en undergenre til «romantic film». Begrepet later til å ha en noe uklar status, noen ganger brukes det lett nedsettende, andre som en entydig positiv beskrivelse.

Og hva menes egentlig med «feelgood»? Språklig slappe som vi er, har vi nøyd oss med å ta begrepet – uten å oversette det – inn i vårt eget. Alle vet vel hva en feelgood-film er? I følge Oxford English Dictionary er feelgood (eller feel-good) et relativt nytt begrep (opptrer første gang i 1972) og i all hovedsak knyttet til amerikansk kultur med definisjonen: «A feeling of well-being, confidence, or ease; contentment; euphoria.»

Kanskje vi skulle forsøke å finne et norsk begrep for dette – vi ville aldri sagt en «føle godt»-film. Hva skal vi da kalle det?  Velværefilm? Det beste uttrykket jeg kan tenke meg som en direkte oversettelse er det trønderske «goddæmtfilm», og det gjør seg ikke så godt verken på engelsk eller bokmål. Nei, vi får holde oss til engelsk. Altså: feelgood-film er en film som skaper velvære. Velværet, godfølelsen, er i dette tilfellet helt og holdent rettet mot oss som publikum. Vi skal gå ut av kinoen med et smil om munnen, men kan godt ha tørket en tåre underveis, styrket i troen på kjærligheten, fellesskapet, uegennytten, eller en annen positiv verdi som gir livet mening.

Optimistene

Som det er med mange genre, er feelgood-filmen som regel et resultat av en genremessig etterasjonalisering. Man har funnet ut at forskjellige filmer deler en del fellestrekk og gir denne typen film et navn, en merkelapp, som siden blir brukt til å karakterisere andre lignende filmer, gjerne i markedsføringssammenheng. Derfra er skrittet ikke langt til å lage en film som passer begrepet.

Det er følelsen av å ha sett en film som er bevisst produsert for feelgood-genren jeg sitter igjen med etter å ha sett Gunhild Westhagen Magnors Optimistene. Filmen forteller, over et tidsforløp på halvannen time, om en gruppe kvinner som gjennom 20 år har møttes for å spille volleyball på mosjonsnivå. Nå er de fleste i pensjonsalderen og over. Den eldste, og filmens desiderte stjerne og midtpunkt, er Goro på 98 år. Det dramatiske siktepunktet i filmen er en «landskamp» mot herrelaget Krutgubbarna i Sollentuna i Sverige, og filmen følger damene sine gjennom et år fram til og litt etter denne kampen.

Slik sett minner filmens opplegg om flere andre dokumentarfilmer med utgangspunkt i et kollektiv, som har fått merkelappen «feelgood» klistret på seg. Som den svenske Män som simmar (Dylan Williams, 2010), som følger en gjeng midtlivskriserammede menn på deres vei mot verdensmesterskapet i synkronsvømming for menn, og Å være og ha – en hyllest til livet (Nicolas Philibert 2002), som skildrer året i en skoleklasse på den franske landsbygda. Og det er ikke til å unngå sammenligninger med giganten i nyere norsk dokumentarfilmhistorie, Knut Erik Jensens mannskor fra Berlevåg i Heftig og begeistret (2001). I dette selskapet kommer Optimistene til kort, av flere årsaker.

Optimistene

En av årsakene er at individene i kollektivet blir for vagt skildret. Det blir i veldig stor grad en film om fenomenet Goro, den uforskammet oppegående 98-åringen, og selv i skildringen av henne makter ikke Westhagen Magnor å skape noen dybde. Vi savner mer bakgrunn ut over å følge henne gjennom daglige gjøremål. Selv om regissøren skal roses for ikke å la seg friste til å sentimentalisere eller overdramatisere at Goro blir diagnostisert med kreft i løpet av filmperioden, føler vi heller ikke at vi blir nærmere kjent med Goro ut over at vi – i likhet med filmteamet – lar oss imponere over vitaliteten hennes. Det etableres en ærbødig avstand som sjelden eller aldri lar oss slippe inn på personen, slik som for eksempel Knut Erik Jensen og hans fotografer Aslaug Holm og Svein Krøvel gjør i Heftig og begeistret.

Når Goro i en scene, som på redigeringsbordet må ha fortont seg som en sikker vinner, kysser bildet av sin avdøde mann god natt, virker scenen forunderlig iscenesatt, slik at vi nesten kan høre regissørens «Værsågod!» sekundet før hun går fram til fotografiet. Jeg er selvfølgelig helt sikker på at det ikke var slik, men scenen framstår forunderlig fjern i all sin implisitte intimitet. Kontrasten til Jensens karakternærbilder blir påtagelig.

Optimistene

Optimistene har også problemer med konstruksjonen av begivenheten som utgjør den dramaturgiske motoren i filmen, “landskampen” mot Krutgubbarna i Sverige. Jeg tviler på om det hadde blitt noen slik kamp hvis ikke filmteamet hadde vært inne i bildet. Til dét er rett og slett ambisjons- og nivåforskjellen mellom de to lagene for stor, noe som tydeligvis går fram etter første sett i kampen. I andre sett tar herrelaget fra Sverige pent hensyn til filmen og «legger» seg galant ned – og lar Optimistene få en settseier. Her blir kontrasten til Män som simmar, der laget vi følger faktisk går hen og vinner på ordentlig, mot alle odds, ekstra stor.

Optimistenes største problem er imidlertid formatet, den faller mellom to stoler. Det er rett og slett ikke innhold til en spillefilm i dette materialet, som lettere ville latt seg plassere som et timinutters innslag i Norge rundt, eventuelt som en seks-episoders dokusåpeserie for fjernsyn med halvtimes episoder.

Som dokumentarfilm i spillefilmformat framstår dessverre Optimistene som et ikke særlig vellykket forsøk på å lage en feelgood-film.

Optimistene

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>