Per Fly er mest kjent for sin såkalte «Danmarks-trilogi», bestående av filmene Benken, Arven og Drapet. Med Monica Z tar regissøren en litt overraskende vending i karrieren – hans siste film er et oppskriftsmessig, men forseggjort bidrag til biopic-sjangeren.

Med synopsiset foran seg vil fortellingen lyde velkjent. Det er nesten nok å stryke «Monica Zetterlund» og fylle inn «Ray Charles» eller «Johnny Cash», så får man en av de senere års biografifilmer Ray eller Walk the Line. Historier om fremragende kunstnersjeler med rus- og kjærlighetsproblemer går det tretten av på dusinet – ironisk nok, siden livene deres ofte filmatiseres fordi de var ekstraordinære.

Skal man tro Monica Z var også Monica Zetterlund selv opptatt av det ekstraordinære. I filmen har hun et umettelig bekreftelsesbehov som utkrystalliserer seg parallellt med hennes streben etter å bli spesiell, og det er de unike mennene – «solistene», som hun kaller dem – som tiltrekker henne. Én av dem er Vilgot Sjöman, som hun innleder et forhold til, og vi får flere fornøyelige møter med historiske kulturpersonligheter fra Sverige. Zetterlund var både jazzsangerinne og skuespiller, uredd i sine møter med nye mennesker, selv om de hadde et navn. Men impulsiviteten hennes hadde også en høy pris, skal man tro filmatiseringen; hun får hard medfart for manglende autentisitet etter å ha sunget spontant for Ella Fitzgerald i New York, og kjærlighetsforholdene hennes er dømt til ikke å vare.

Castingen i slike biografiske filmer er alfa og omega, og det er musiker og filmdebutant Edda Magnason som har fått den avslørende oppgaven å tolke Zetterlund. Hennes rolleprestasjon er en av de bedre jeg har sett på et kinolerret i år, og med sin utstråling og sitt intuitive spill dytter hun selvsikkert denne konvensjonelle filmen opp et nivå. Balansert og troverdig viser hun både Zetterlunds selvsikre og usikre sider; som en overstrømmende kvinne full av liv, som samtidig er fryktelig sårbar og umoden. Kort sagt en kvinne man lett kan forelske seg i, noe flere menn gjør i løpet av filmen, men ikke med heldig utfall. Kontrabassisten Sture Åkerberg (Sverrir Gudnason) er Monica Zs June Carter, som forstår Monica bedre enn de fleste, og vekselvis beundrer og frustreres av henne. Zetterlund ville bli elsket av alle og samtidig ikke tilhøre noen, bortsett fra datteren, som blir mer og mer viktig for henne.

Magnason har et veldig tydelig kroppspråk, som ikke er synonymt med overspill i dette tilfellet, men som derimot fremhever dualiteten som preger filmens hovedperson. Det er i detaljene kroppspråket avslører noe om hva som foregår inne i Zetterlund, ikke i voldsomme utbrudd – selv om disse også forekommer. Når jazzsangeren forteller sine foreldre om en musikalsk bragd, kikker hun med jevne mellomrom på faren sin, i påvente av en anerkjennelse som aldri kommer. Forventningen mens hun snakker og den påfølgende skuffelsen hun ikke helt klarer å skjule… Ja, i slike undertrykte følelsesøyeblikk spiller Magnason så troverdig at jeg får smerter i brystregionen.

Debutanten viser Monica Zetterlund som et helt menneske, ikke en rollefigur som har fått påklistret motsetningsfylte personlighetstrekk i manus. Det går ikke noe skille mellom den usikre privatpersonen og den selvsikre artisten i filmen, fordi alt bare er i Edda Magnason hele tiden. Vilgot Sjöman (Oskar Thunberg) sier til henne at hun er både en iskald skjønnhet og en «skitunge från Hagfors», og slik mye av Zetterlunds appell nettopp befant seg i dette skismaet, engasjerer Magnason med en liknende blanding.

Det er Magnason selv som synger Zetterlunds låter i filmen, som hun med sin musikalske bakgrunn selvsagt behersker godt. Det skjer en utvikling når Zetterlund beveger seg bort fra de amerikanske standardlåtene, og tilnærmer seg jazzen mer lokalt, med nyskrevne, svenske tekster og nye vokalmønstre. På begynnelsen av 1960-tallet begynte svensk jazz virkelig å bli interessant, da artister som Zetterlund og Jan Johansson blant annet begynte å innlemme svenske folkemusikktradisjoner i jazzen.

Zetterlund måtte tåle flere nederlag før hun virkelig etablerte seg som kritiker- og publikumsyndling. Vi ser henne ta sjanser gang på gang, bli nedbrutt og reise seg igjen. Men på et tidspunkt, etter en mislykket deltakelse i Melodi Grand Prix og påfølgende mediepress, ble børen for tung å bære, og artistens eksessive alkoholbruk gjorde at karriere og privatliv virkelig bar utfor skrenten. Men etter å ha kommet til hektene går Zetterlund atter igjen fryktløs mot målet. Hun vil spille inn plate med jazzpianisten Bill Evans, og resultatet blir Waltz for Debby – en av jazzhistoriens største perler.

Filmens tidlige 1960-tallskoloritt er gjennomarbeidet, men uanstrengt. Dette gjelder ikke bare interiører og bylandskap, men også kostymer og sminke. På scenen har Zetterlund gjerne tettsittende kjole og oppsatt hår, men hjemme eller under øving er hun ofte ikledd ullgenser og briller. Disse utseendemessige kontrastene fremkaller følelsen av å kjenne Zetterlund personlig når hun står på scenen; at hun er mer avslappet kledd på privaten, bidrar i grunnen til å understreke hennes status som artist.

Samtidig beholder vi altså opplevelsen av at Zetterlund er et sammensatt og ikke «oppstykket» menneske. I én sekvens hoppes det nesten sømløst mellom Zetterlund i hennes to varianter; først sitter hun «i sivil» og øver stemmen på en kafé, sjarmerende nok uten å bry seg om menneskene rundt seg, før hennes melodisetting til svensk poesi plutselig utspiller seg fra en scene, med band og glamour.

Det er ikke så mange iøynefallende formgrep som foretas i løpet av filmen, men Per Fly har stø kontroll på det narrative. Filmen har et godt driv helt fra begynnelsen, der det kryssklippes mellom Zetterlunds tidlige dobbeltliv som telefonoperatør og sanger. Filmen fokuserer på Zetterlunds karriere og konsekvensene av den hele veien, også når den ikke utgjør stort annet enn en sped bigeskjeft.

Monica Z er stramt fortalt og beveger seg naturlig fra punkt til punkt, og med en så god hovedrolleinnehaver som debutant Edda Magnason, blir fortellingen om en av jazzmusikkens største sangerinner ikke så rent lite rørende.