"Oh Boy"

Omtale

Oh Boy, for en intetsigende film

Oh Boy strekker seg over én dag i den stakkars hovedpersonen Nikos liv, gatelangs i et Berlin filmet i svart/hvitt. Fortellingen om den unge tyskeren og menneskene han møter på sin vei føles «i tiden»: han er student i slutten av tjueårene, vet ikke hva han vil med livet sitt, henger med folk i kreative yrker og sliter med i-landsproblemer.

Likevel klarer aldri Oh Boy å trekke seg selv opp fra middelmådighetens forglemmelige sump. Mange kritikere har forsøkt å hjelpe den opp, og det er når rett skal være rett ikke Jan-Ole Gersters skyld. Dette er Gersters eksamensfilm fra Deutsche Film- und Fernsehakademie Berlin, en skole som har fostret mange interessante filmskapere, også i nyere tid (Christian Petzold, Thomas Arslan, m.fl.). Det er med andre ord ikke noe «tysk tomrom» Gerster trenger å fylle. Likevel har hans eksamensfilm – som bærer preg av å være nettopp dét – mottatt priser under flere festivaler og generelt fått overstrømmende kritikker. Oh Boy er et interessant eksempel på at selv om ikke independent-filmer alltid lykkes i det de prøver på, kan de likevel komme helskinnet unna i møtet med publikums forventninger.

Vi får ikke vite så mye om hovedpersonen Niko (Tom Schilling), men én ting er i alle fall sikkert: han står på stedet hvil i livet for øyeblikket. Han har hoppet av jusstudiet for lenge siden, men mottar fortsatt penger til studielivet fra faren, som i løpet av filmen forteller Niko at han har oppdaget taskenspillet hans. Han lurer på hva Niko har drevet med de siste årene – det har ikke sønnen noe godt svar på. I tillegg er det slutt med kjæresten, og han er fratatt sertifikatet på grunn av fyllekjøring. Store deler av dagen går med til å henge med kompisen Matze (Marc Hosemann), som forsøker å livnære seg som skuespiller.

"Oh Boy"

Oh Boy har en hel del til felles med Frances Ha, som også går på norske kinoer for tiden, både i sine monokrome bilder, sin generasjonsskildring, den tidvis såre humoren og sitt «luntende» preg. Niko er 27 år gammel – det samme som ekvivalenten Frances. Men mens Frances Ha har en vidunderlig flyt og trekker seeren inn i New York-hverdagen, føles Oh Boys Berlin-bilde veldig skrevet og utstudert. Dette problemet blir ekstra synlig fordi filmen skal foregå i realtid, der den i stedet for å være en engasjerende slice-of-life – hvor man som tilskuer bare ønsker å forbli i nået – hele tiden peker mot neste scene i det som blir mer av en episodisk film. Fra begynnelsen av forstår man at Niko vil møte på stadig nye hindringer gjennom sin dag, og når det overordnede svaret dermed er gitt, blir spørsmålet bare «hva blir det neste?».

Mange av de forsøksvis morsomme situasjonene som Niko havner opp i, føles dessverre fryktelig uoriginale. Regissør og manusforfatter Gerster gjør seg selv en bjørnetjeneste tidlig i filmen, når han lar skuespillerspiren Matze imitere Robert de Niro i Taxi Driver. Å imitere Travis Bickle har blitt en slags utvannet meta-klisjé blant rollefigurer på film, og på denne måten avslører også Gerster at Oh Boy vil bedrive uvøren shopping fra filmhistoriens loppemarked.

I en slags variasjon over performance art-scenen i The Big Lebowski drar de to kompisene for å se en forestilling etter en bardus invitasjon, der særlig Matze sliter med å holde seg alvorlig, og de to senere må forklare seg for forestillingens regissør. Portrettet av kunstnerne backstage er noe av det mer spot-on Oh Boy har å by på, men handlingen som dytter filmen dit, føles ut av det blå og ikke akkurat «coensk».

"Oh Boy"

At filmen preges av slike innfall betyr heldigvis ikke at Oh Boy blir en fullstendig gjøglete film, der det stadig skal skje noe «crazy» som overgås av det neste. Fortellingen er nokså lavmælt, innfallene aldri spektakulære, men filmen mangler en forlokkende stemning, slik man opplever i mange «realtid-klassikere». Eksempler på dette er After Hours, Before Sunrise/Before Sunset, Cléo de 5 à 7 og Dog Day Afternoon. Eller Oslo, 31.august – en mye mer inviterende «fremmedgjort ung mann i byen»-fortelling.

Når Oh Boy ikke blir det stemningsbildet man hadde håpet på, blir det naturlig å lete etter et budskap, men det har filmen heller ikke – skjønt, den later som. Mot slutten blir Niko sittende på en bar, lekset gåtefullt opp av en eldre, alkoholisert mann med mye på hjertet. Her får filmen et sentimentalt tilsnitt, som for å forklare at vi bør lytte. Men historien til den gamle mannen er bare dørgende kjedelig. Hva er poenget? Utveien blir altfor enkel. Den unge hovedpersonen skal liksom lære noe om livet, og selv om poenget er at han ikke lærer noe som helst, løses avslutningen bare opp – den blir borte med vinden.

Følelsen av meningsløshet som Oh Boy muligens er ment å dreie seg om, forsvarer ikke en film som i seg selv blir uviktig. At den er skutt i svart/hvitt gjør ikke filmen noen tjeneste – blander man svart og hvitt, får man som kjent grått. Byskildringen av Berlin er for snever og kompakt, og som kategorisk skildring av «ung mann i storbyen» bringer Oh Boy lite nytt til bordet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 10 kommentarer

  1. Knutsvik sier:

    bullshit! oh boy er en mykje betre film enn alle supermann-filmane som hypas opp på montages.no.

    filmen er ei nærgåande skildrind av ein dag i ein ung manns liv som er vakkert fotografert og fortalt med nærleik og venleik og humor.

    eg er ueinig med både premissa og konklusjonen i denne oppsummeringa!

  2. Kim Rodden sier:

    Gjesp! Så denne på en fantastisk utekino i Berlin i sommer. Stemningen var elektrisk og folk skrattlo av alle de billige “vg-reklame punchlinesene”. En helt middelmådig film som ikke fortjente distrubisjon i Norge. Frances Ha er langt bedre. Selv om den slekter på Manhatten, så føles den frisk hele veien.

  3. Sveinung Wålengen sier:

    “VG-reklame punchlines”. Bedre kan det ikke sies.

  4. Britt Sørensen sier:

    Historien den gamle mannen forteller, er hans minne om Krystallnatten. Bare for å ha nevnt det.

  5. Sveinung Wålengen sier:

    Men hva forsøker Gerster å fortelle gjennom dette minnet? Jeg er veldig åpen for innspill!

    For meg ble det altså bare en kjedelig og billig opptakt til avslutningen – at det handler om Krystallnatten fritar ikke scenen fra kritikk, snarere tvert imot. Jeg antar at Gerster prøver å si noe om tysk historie, kanskje mer spesifikt Berlin og dens innbyggeres utvikling, der for eksempel den uanfektede bruken av naziuniformer tidligere i filmen får en alvorligere betydning.

    Men Oh Boy er og blir en lettvekter. For meg falt den bare ytterligere igjennom når den seriøse tonen virkelig tiltok på slutten. Den er ikke akkurat noen Hiroshima, mon amour, hvis man skal snakke om film, tid og krigshistorie…

  6. Viktor Pedersen sier:

    Han prøver å si noe om kollektiv underkastelse og tap av individualitet …

    Hvis Niko “trer inn i de voksnes rekker,” kommer han til å bli nødt til å frasi seg noe av den distansen som nettopp utgjør en fasett ved hans identitet.

    Den gamle mannens historie er to-sidig i så måte: På den ene siden eksemplifiserer den hva som skjer med folk når de overidentifiserer seg med sine sosiale roller og degenererer til fascisme, på den andre siden er den gamle mannen selv et eksempel på ensomhetens tragedie; noen som har trukket seg for langt unna den felles sosiale virkelighet, til punktet hvor han knapt klarer å forstå eller gjøre seg forstått uten å støte/skremme vekk andre.

  7. Viktor Pedersen sier:

    Også dør han alene.

  8. Viktor Pedersen sier:

    Som dere også kommer til å gjøre.

    (sorry gutta kunne ikke dy meg)

  9. Andreas J. Riiser sier:

    Med unntak av siste unødvendige kommentaren er jeg enig i betraktningene rundt den gamle mannens rolle til slutt. Dessuten dør han ikke alene. Han har Niko der. Og det går opp på sitt vis. Og nettopp dette er så fint: at Niko ikke føler noen tilhørighet gjennom noen av menneskemøtene i filmen før helt til slutt. Og da er det til en mann alle vi andre ville avskrevet som drukkenbolt full av svada. For meg blir han tross det meste en slags bedre og nærmere far for Niko enn hans egen far synes å være. Og jeg føler at du som ”Omtaler” gjør det samme for Niko som de fleste rundt han i filmen: du har gitt han opp fra start i stedet for å forsøke og forstå i det minste deler av komplekset hans. De beste omtalene på Montages og ellers, er når den største skeptikeren til en film likevel bretter opp ermene for å se nøyere på filmen i stedet for å bruke alle krefter på å grave den lengst mulig ned med enkle referanser til at andre har gjort det bedre.

    Jeg hadde en utrolig fin filmopplevelse på samme utvetydige måte som mine to kinomakkere. Vi var enige om at dette var en film som tok driften i limbo mellom ung og voksen på alvor i all dens meningsløshet. Det finnes selvsagt andre filmer som gjør det bedre og annerledes, men Oh Boy klarer å skape en tydelig, distinkt karakter ut av en ung mann som egentlig ikke gjør så mye – det er omgivelsene som herjer med han. Og det er en bragd i mine øyne. Derfor blir det også en sterk, men troverdig karakterutvikling til slutt når Niko blir værende over natta på sykehuset med den ukjente gamle. Det ville han ikke gjort for noen av de andre i filmen og det strider på en måte mot all vanlig fornuft. Men ikke mot hans karakter. Jeg tror på det. Og jeg tror på Niko. Og menneskene. På grunn av at han endelig viser noe han connecter med.

    Til slutt handler krystallnatt-anekdoten for meg om at barn fortsatt er barn selv om vi tolker dem med voksne øyne. Riktignok bruker drukkenbolten tid på å komme til poenget, men vendepunktet i historien er betegnende: når ”gutten i fortellingen” ser hvordan glasskår og stein dekker fortauet utenfor gården hans i krigens spede begynnelse, begynner han å gråte. Her tenkte jeg og sannsynligvis mange voksne med meg, at han gråt på grunn av de forferdelige handlingene. Men nei; det viser seg at han gråt fordi da kunne han ikke lenger sykle opp og ned på gaten som han alltid hadde gjort. Altså skal vi ikke være for raske med å presse voksenverdenen ned over hodet på de kommende generasjonene. Deres barnlige virkelighet er unik, oversatt til Nikos som ung voksen. Langt fra noe barn, men han trenger fortsatt litt tid. Og når han endelig for seg en kaffe til slutt, er det som om en ny tidsregning begynner.

    Jeg synes omtalen over er minst like rask til å tre en forsøksvis voksen verden ned over hodet til filmskaperen som har langt mer å fare med en det omtalen evner å romme.

    • Sveinung Wålengen sier:

      Hei Andreas,

      Dumt at du opplever det som at jeg raskt avskrev både hovedpersonen og filmen. Det var absolutt ikke tilfelle, for jeg gikk positivt innstilt inn i kinosalen, ga filmen en sjanse – slik vi etter min oppfatning har for vane i Montages.

      Jeg er veldig enig i at man bør være forsiktig med ikke å dynke en film i referanser, og særlig ikke dømme den ut fra filmene den kan sammenliknes med. Men når en film lener seg så på referanser og velbrukte vitser som Oh Boy gjør, blir det naturlig for meg å reagere på dette. Dessuten synes jeg man bør forvente noe ekstra når det kommer enda en film om en rotløs, ensom, ung mann. Du skriver at Gerster har mer å fare med, men det synes altså ikke jeg. Jeg synes ikke Oh Boy er elendig, men for meg ble det en unødvendig film.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>