Kon-Tiki

Fra besatt einstøing til visjonær pionér – den norske og den amerikanske versjonen av Kon-Tiki

Etter at den originale Kon-Tiki-dokumentaren til Thor Heyerdahl og Olle Nordemar hadde hatt premiere i Frankrike i 1951, skrev den kjente kritikeren og essayisten André Bazin at filmens storhet lå i at den ikke var en film. For Bazin var dette noe positivt. Det amatørmessige og virkelighetsnære ved scenene på flåten gjorde at filmen nærmest var skåret rett ut av virkeligheten. Den var ikke blitt ødelagt av ønsket om å forme bildene til en veltemperert, profesjonell og virkelighetsfjern fortelling. «Kon-Tiki lykkes i å være den vakreste av alle filmer», skrev Bazin, «uten å være en riktig film».

Joachim Rønning og Espen Sandbergs dramaversjon Kon-Tiki fra 2012 er det motsatte tilfelle. Det er langt fra noen dårlig eller uinteressant film, men den har et stort problem. Den er rett og slett for mye film. I motsetning til dokumentaren, er den nye Kon-Tiki i for stor grad formet til en forutsigbar formelfortelling. Den blir for veltemperert og velmodulert. Den beveger seg riktignok rastløst mellom flere ulike fasttømrede genrer, men blir til syvende og sist altfor mye konvensjonelt genredrama. Den blir for mye film.

Mye har vært skrevet om hvordan filmen tar seg friheter i forhold til den sanne historien den er basert på, og spesielt i skildringen av Herman Watzinger, men alle slike diskusjoner skal få ligge. I denne teksten er jeg ikke interessert i å måle drama opp mot virkeligheten. Formålet er heller ikke å nok en gang vurdere og veie filmens ulike dramatiske og estetiske løsninger og komme med en kritisk evaluering.

I denne artikkelen har jeg et annet mål. Jeg skal se nærmere på likheter og forskjeller mellom den norske originalfilmen og den amerikanske versjonen. De to versjonene ble spilt inn samtidig, og den engelskspråklige varianten har gjennomgått endringer i klipperommet, med Harvey ‘Scissorhands’ Weinstein i ryggen, for å tilpasses et amerikansk publikum. Etter å ha studert de to DVD-utgavene nøye fra sofakroken, kan jeg rapportere om flere interessante funn. Mye er likt i de to versjonene, men mye er også forskjellig.

To versjoner, én fortelling

Selv om lite er lagt til i den amerikanske versjonen av Rønning og Sandbergs Kon-Tiki, er det likevel to svært forskjellige fortellinger norske og amerikanske tilskuere fikk servert. En utfordring for filmskaperne i forbindelse med den norske originalen var å blåse nytt liv i en historie de aller fleste kjente til, og lage en spennende fortelling ut av et forløp de fleste kjente til og visste hvordan endte. Med den amerikanske versjonen var utgangspunktet snarere det motsatte. Man måtte ta for gitt at de aller fleste ikke kjente til Kon-Tiki ekspedisjonen, og ikke visste noe særlig om Thor Heyerdahl. Dermed har man med utgangspunkt i den norske originalen forsøkt å skape en annerledes fortelling, og et annerledes bilde av Thor Heyerdahl.

Ifølge telleverket pKon-Tikiå DVD-spilleren min er den amerikanske versjonen omtrent 21 minutter kortere enn den norske originalen. Bortsett fra i ett tilfelle kan jeg ikke se at noe er lagt til i den amerikanske versjonen, så arbeidet med å tilpasse filmen for et amerikansk marked har først og fremst gått ut på å forkorte og komprimere materialet. Resultatet har likevel blitt at filmen er helt annerledes. Spesielt hva gjelder skildringen av Thor Heyerdahl.

Den amerikanske versjonen ble laget parallelt med den norske, og en interessant detalj som slår en er at Heyerdahls dårlige engelsk er blitt kraftig forbedret i førstnevnte. Det ser ut som om tagningene så å si er de samme, at man bare har laget én norsk tagning av en scene med tale, og så en engelskspråklig versjon etterpå, men den veltalende Heyerdahl man møter i den amerikanske versjonen er bemerkelsesverdig fremmed for en som har vokst opp med Heyerdahls spesielle talemåte.

Kon-Tiki er en klassisk filmfortelling. Det er en konservativ og litt gammeldags historie, der Heyerdahl i begge versjonene framstår som en Stor Mann som utfører en Bragd. Hva slags bragd, og hvem Heyerdahl er, er imidlertid ganske forskjellig. Kon-Tiki er en blanding av filmbiografi og ekspedisjonsfilm, men de 21 minuttene som er klippet bort i den amerikanske versjonen har stor betydning for bildet av Thor Heyerdahl. Langt på vei går han fra å være en besatt einstøing i den norske versjonen, til å bli en visjonær romalderpioner i den amerikanske versjonen.

Komprimeringsarbeidet har, slik jeg tolker det, først og fremst rammet begynnelsen og slutten av filmen. Det er her man virkelig har tatt fram saksen og frisert fortellingen. Filmens midtparti er i det store og det hele det samme i begge versjonene. Tilpasningen til det amerikanske publikummet har dermed foregått i to faser: først har man gjort filmen mindre tung på labben i anslaget og i presentasjonen av Heyerdahl og hans prosjekt, og deretter har man endret filmens avslutning.

Kon-Tiki

Første del: besettelsen

Begge versjonene har den samme åpningen. Fortellingen starter i Larvik i 1920. Thor Heyerdahl begir seg til en åpen råk på en innsjø hvor man sager is til bruk i isbokser, og han hopper ut på et firkantet isflak – et frampek til den firkantede flåte han i framtiden skal tilbringe så lang tid på – men faller ned i det iskalde vannet. Han er nære ved å drukne, men reddes av vennen Erik, som senere skal dukke opp som en av deltagerne på Kon-Tiki-ekspedisjonen. Det eneste den amerikanske versjonen har klippet bort her er den dirrende kommentaren til lille Thor om hvor kaldt det er når han ligger på isen. Ellers er åpningen den samme.

Neste del av filmens innledning er også tilnærmet identisk i de to versjonene. Sekvensen med hustruen Liv på Fatu Hiva i Polynesia er omtrent den samme. Fram til Heyerdahl møter Watzinger i New York i desember 1946 er relativt lite klippet bort. Totalt dreier det seg om tre minutter spilletid. En kort sekvens er imidlertid tatt bort i den amerikanske versjonen. Det er scenen der Thor ligger i sitt kjølige rom i Brooklyn, tenker på den usikre framtiden, går ut på hustaket og ser på byen og solen. Her er en kort kamerabevegelse over veggen i Heyerdahls lille husvære viktig. Han har satt opp forskjellige utklipp og bilder på veggen, og blant disse gjenkjenner vi både Darwin og Amundsen. Det er Heyerdahls forbilder, og i den norske versjonen filmes Heyerdahl inn i en tradisjon av berømte Store Menn som enten fravristet naturens store hemmeligheter eller reiste på strabasiøse ekspedisjoner.

Denne lille scenen er også viktig for å peke på hvilken utsatt situasjon Heyerdahl er i. Riktignok ser vi i begge versjonene hvordan han avvises av det vitenskapelige etablissementet, som ikke vil publisere hans avhandling eller finansiere ekspedisjonen, men i sekvensen fra værelset understrekes både hans utholdenhet, besettelse og visjonære oversikt. Dramaturgisk sett er dette en viktig scene i skildringen av Heyerdahl som en besatt einstøing. En som oppfyller det løfte selve anslaget har lovet oss: en mann som ikke lover å slutte med å gjøre noe dumdristig og farlig. En mann som følger sin visjon helt til siste slutt.

Når Heyerdahl og Watzinger møter resten av ekspedisjonsmedlemmene i Callao i Peru i februar 1947, er avviket mellom de to versjonene kommet opp i fem minutter. I tre skisseaktige glimt presenteres vi for Heyerdahl og prosjektet hans: i barndommens iskalde Larvik, den tropiske paradisdrømmen i Polynesia og motstanden i etterkrigstidens New York. Her er den amerikanske versjonen kjappere og mer kontant. Heyerdahl er litt flatere som karakter, hvilket skal kjennetegne de fleste av klippene i den amerikanske versjonen. Der originalen gjør alt for å gjøre Heyerdahl til en rund, sammensatt og komplisert karakter, flater klippene i den amerikanske versjonen ut skikkelsen, samtidig som de gjør handlingskurven brattere.

Delen som forteller om bakgrunnen for at Perus president involverer seg i ekspedisjonen er så å si helt klippet bort. Her finner vi scenen der Heyerdahl ikke kan betale hotellregningen sin, fordi han ennå ikke har finansiert ekspedisjonen, hvorpå han betones som en folkelig karakter i møtet med presidentens palass. Nok en gang er det karakterens strabaser og vanskeligheter som friseres bort (samt den komiske avvekslingen som viser vedkommendes hjelpeløshet i det store presidentpalasset).

Kon-Tiki

Når Kon-Tiki-ferden virkelig starter har det gått 36 minutter i den norske versjonen. Den amerikanske versjonen er på dette tidspunktet ti minutter kortere. Først og fremst har komprimeringen gått ut over rollefiguren Heyerdahl. Riktignok er også scenen der ekspedisjonsmedlemmene befinner seg under bordet på et utested, for å finne ut hvor liten plass de har til å boltre seg på og sove sammen på flåten, klippet bort. Scenen utdyper karakterene, og er samtidig en komisk avveksling. Mennene blir som lekne gutter et øyeblikk, før det store alvorlige dramaet begynner, og utelatelsen av scenen endrer dermed ikke bare rytmen og hastigheten i fortellingen, men også tonen og karakteriseringen av hovedkarakteren.

Bildet som tegnes av Thor Heyerdahl i den norske versjonen – som en trassig einstøing som lider for sin idé, og som trosser motgang, kulde, fattigdom og mistro for å få realisert sin drøm – er erstattet av en mer fjern og unyansert Stor Mann. I den norske versjonen er han mer fysisk og kroppslig, en utsatt og besatt skikkelse, som ofrer hustru og barn for å følge en drøm så å si ingen andre tror på. Han er også til tider en nokså komisk figur. Bildet av en helt med stor H er tonet ned, filtrert gjennom strabaser og lek. I den amerikanske versjonen er begynnelsen mer fartsfylt, samtidig som den tegner en tydeligere helteskikkelse. Opphøyet og fjern, og ikke sliten og besatt. En helt med stor H.

Andre del: skilsmissen

Fortellingen gjøres også slankere og kjappere etter at selve ferden har begynt. Når de diskuterer malstrømmen på Galapagos, dit de tror de er på vei med flåten, har den amerikanske versjonen blitt hele 14 minutter kortere enn den norske. Etter dette er det imidlertid få forkortninger å spore, og disse er småting, som at scenen der det kommer fram at papegøyen Lorita er en gave er forkortet litt. Mellom scenen med malstrømmen og scenen der Heyerdahl kan vasse i land på en Polynesisk strand nesten femti minutter senere, er det bare tre minutter som er klippet bort. I dette øyeblikket er den amerikanske versjonen 17 minutter kortere enn den norske.

En sekvens som er fjernet her er Heyerdahls tilbakeblikk til Fatu Hiva i 1937, da hustruen Liv er syk og de med nød og neppe rekker en båt. Utelatelsen er symptomatisk for retningen den amerikanske versjonen tar, og peker fram mot en alternativ slutt i den amerikanske versjonen.

De to versjonene slutter nemlig på svært forskjellige måter. I den norske originalen tar fortellingen slutt i en komplisert sekvens der Thor åpner et brev fra Liv som forteller at hun ikke kan leve med en mann som ham. Vi hører stemmen til Agnes Kittelsen som Liv i voice-over, og det klippes mellom Thor på stranden i Polynesia og hustruen i Lillehammer. På et tidspunkt er det som om blikkene deres møtes, tvers over kloden, ettersom de begge ser mot solen, men det er ikke bare fysisk avstand som skiller de to, men også livsholdninger og verdier.

Kon-Tiki

Slutten gir en bittersøt ettersmak til Heyerdahls store seier. Den ender da også i skilsmisse, og skilsmissen befester bildet av en mann så besatt av sin egen visjon at han ikke tenker på andre omkring seg, og dermed sårer familien og sine nærmeste, selv om han kanskje ikke ønsker det. Han er en besatt einstøing, lukket inne i seg selv, ute av stand til virkelig å se andre (spesielt hustruen og barna), og denne slutten forsegler bildet vi har fått av privatpersonen Thor Heyerdahl. Han er en virkelig leder på ekspedisjonen, som aldri hever stemmen, og som tror på sin visjon og teori mot alle odds, men han er også et menneske som forsaker familien og sine nærmeste for en vill guttedrøm.

I den amerikanske versjonen er imidlertid Liv fjernet fra denne delen av historien. Heyerdahl åpner ikke noe brev. Hans blikk møter ikke hustruens over all avstand. I stedet står han og stirrer mot solen i kontemplativ seiersrus, etter å ha bevist teoriene sine. Han ser mot solen, som i en visjonær hyllest til solguden Tiki, som har ført ham i sikkerhet over havet fra Peru til Polynesia.

Dermed kan man trygt si at de to versjonene avsluttes med diamentralt forskjellige fremstillinger av Thor Heyerdahl. I den amerikanske filmen framstår Thor Heyerdahl som en klarere og mer renskåret Helt, og hans privatliv og problematiske forhold til hustru og familie anses som irrelevant for den virkelige historien. I likhet med endringene i filmens begynnelse gjør dette Thor Heyerdahl til en flatere og mindre kompleks karakter, samtidig som de personlige omkostningene ved ekspedisjonen er tonet ned og avslutningsvis tatt helt bort. Der den norske versjonen også er en bittersøt historie om en mann som er så besatt av sin vitenskapelige teori at han nærmest ofrer hustru og barn for å bevise at han har rett, er den amerikanske versjonen en mer renskåren hyllest til Den Store Mannen. Dette forsterkes av filmenes sluttekster.

Et tillegg: tekstplakatene

Så vidt jeg har kunnet observere er det ikke lagt til annet i den amerikanske versjonen enn noen avsluttende tekstplakater. Disse er imidlertid svært interessante, og fullfører forvandlingen av Thor Heyerdahl, fra en person med et vanskelig privatliv til en visjonær Helt, og fra en besatt einstøing til visjonær romalder-pionér.

Begge versjonene avsluttes med korte mini-biografier som forteller hvordan det gikk med besetningsmedlemmene. I den norske originalen forteller tekstene også at Liv og Thor ble skilt, og at guttene de hadde sammen bodde med Liv, som senere flyttet til USA, der hun døde i 1969. Hun skrives inn i fortellingen om Thor Heyerdahl og Kon-Tiki-ekspedisjonen. Manusforfatter Petter Skavlan og de to regissørene viderefører en tradisjon som innebærer å vise at Store Menn er sammensatte – at de også er privatpersoner. En tradisjon som for alvor startet her i Norge i 1974 da Kåre Holt skrev den kritiske romanen Kappløpet om Roald Amundsen.

Denne revisjonistiske impulsen er ikke å finne i den amerikanske versjonen. Her er bildet av Heyerdahl etter Kon-Tiki-ekspedisjonen annerledes. Fire tekster bidrar til å skape et annet bilde av Heyerdahl enn i den norske originalen. Den første er relativt nøytral og skisserer en rolle og et ettermæle som inspirator: «Thor Heyerdahl has been credited with inspiring a new generation of adventurers after the tragedy of World War II».

Kon-Tiki

Deretter følger imidlertid en tekst som gir et helt annet bilde av Heyerdahl enn de norske tekstene, som nøkternt presenterer ham som «eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer». Teksten knytter Heyerdahl og ekspedisjonen eksplisitt til den amerikanske romalder-drømmen i etterkrigstiden: «He and the Kon-Tiki crew has been cited as giving rise to future pioneers. Including the test pilots who first led the way into space.»

Ytterligere to tekstplakater bidrar til å tegne et bilde av Heyerdahl som mer innflytelsesrik og betydningsfull. Den første er relativt nøytral, og peker på ekspedisjonen hans til Påskeøya: «Thor Heyerdahl went on to lead the first expedition to Easter Island». Den neste er kort, men fylt av patos og ærbødighet: «He continued to better mankind through science and exploration up until his death at the age of 87».

På denne måten skaper sluttekstene i den amerikanske versjonen en Heyerdahl som er større enn i den norske. I tråd med amerikansk populærkultur blir han til og med langt på vei larger than life. I en slik fremstilling passer et trøblete privatliv, en skilsmisse midt i seiersøyeblikket og en sterkere revisjonistisk impuls dårlig inn.

To versjoner, to fortellinger

Kon-Tiki er både et spennende ekspedisjonsdrama og en skildring av Thor Heyerdahl. Han er filmens hovedperson, og det er hans liv som er bakteppet til ferden fra Peru til Polynesia. Langt på vei er Kon-Tiki en biografisk film. Som biopic starter den med Thors barndom, fokuserer på hans største bragd, men fullfører livsskildringen gjennom et knippe sluttekster som forteller om årene etter ekspedisjonen.

Den norske versjonen gir som sagt et mer sammensatt og utfyllende bilde av Heyerdahl. Her fremstår han som en betydelig rundere karakter, med flere egenskaper enn i den amerikanske versjonen. Han er en sta optimist, med urokkelig tro på seg selv og sin teori. Han er også en helt spesiell lederskikkelse, med en helt stoisk ro. Den norske versjonen blander imidlertid helteeposet med et antydet relasjonsdrama. Forholdet til hustruen Liv, omkostningene ved hans ubendige tro på sitt prosjekt, blir en ramme om selve ekspedisjonen, i et svakt revisjonistisk bilde av en nasjonalhelt.

De 21 minuttene som er klippet bort i den amerikanske versjonen skaper ikke bare en strammere og mer effektiv fortelling, spesielt i anslaget og mot slutten, men fjerner langt på vei relasjonsdramaet som gir heltebildet dybde og kompleksitet. Da blir den amerikanske utgaven av Kon-Tiki en ganske annerledes fortelling. Den ligner i større grad en gammeldags helteskildring. En «offisiell» fortelling om Den Store Mannen og hans Bragd.

Versjonene har forskjellige styrker og svakheter. Sammenligningen byr på overraskende resultater, og forteller kanskje mest av alt noe om forskjellene mellom den norske og den amerikanske filmkulturen. Diskusjonene om frihetene de norske filmskaperne tok med materialet og dramaets virkelige personer, sier oss mye om hvordan et virkelighetsmateriale kan formes til noe annet enn virkeligheten selv. Forskjellene mellom den norske og den amerikanske versjonen forteller oss at det meste kan gjøres med virkeligheten, og at dette kan resultere i svært ulike fremstillinger. Det man velger å vise, og det man klipper bort, viser seg å ha en helt avgjørende betydning.

Imidlertid bærer både den norske og den amerikanske versjonen, til syvende og sist, preg av å være en formelaktig fortelling. For mye film, for å bruke André Bazins metafor fra artikkelen om dokumentaren fra 1950. Kanskje hadde fortellingene blitt enda vakrere om de hadde vært litt mindre riktige filmer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Håvard sier:

    Veldig interessant lesning. Var ikke klar over forskjellene.

  2. Geir J. Olsen sier:

    Gøy å endelig få høre om forskjellene.

    Takk til herr Iversen for møysommelig arbeid :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>