Promised Land

Omtale

Tapte muligheter i Promised Land

Gus Van Sants Promised Land (2012) er et velspilt, velmenende økodrama, men mangler en fullendt estetisk visjon for å komme helt i mål.

*Denne omtalen inneholder enkelte spoilere.*

I utgangspunktet skulle hovedrolleinnehaver Matt Damon regissere Promised Land (sammen med John Krasinski har han også skrevet manuset), men fikk altså ikke tid, og Gus Van Sant steppet inn som “reserveløsning”. At filmen til slutt endte opp i indieveteranens hender er kanskje symptomatisk for hvordan filmografien hans fortoner seg; innfallsbasert, ganske ujevn, temmelig all over the place, med enkelte politiske og tematiske holdepunkter, men med et variabelt spenn i kvalitet der det strekker seg fra det fantastiske til det middelmådige til det rett ut flaue. Promised Land er sånn sett en ganske typisk Van Sant-film, all den tid uforutsigbare og tidvis spennende valg av tema har blitt et av hans kjennemerker.

Den havner imidlertid i filmografiens tryggeste segment. Promised Land skraper uredd i et vanskelig spørsmål og er på mange måter velgjort, men filmspråket lider av mangelen på dristige valg og estetisk overskridelse. Det er kanskje det mest frustrerende ved Gus Van Sants siste film – tapte muligheter.

Premisset er ikke all verden – noe det heller ikke behøver å være. Steve Butler (Damon) og Sue Thomason (Frances McDormand) er ansatte i naturgasselskapet Global, og ankommer en småby i Pennsylvania for å overbevise ”the townspeople” om at naturgass og selskapets oppkjøp av land er den rette løsningen. Heldigvis unngår Van Sant å underbygge en klassisk odd couple-tilnærming til de to, og samspillet er solid og dempet. Naturligvis – eller tilsynelatende – møter de to motgang, i form av den eldre, skolerte læreren Frank Yates (Hal Holbrook), tidligere ansatt i Boeing, aktivisten Dustin Noble (Krasinski) fra miljøvernsselskapet Athena (selvfølgelig) og innbyggerne som lar seg overbevise av Athenas engasjement.

Det er også plass til en ufullendt kjærlighetshistorie for Damons karakter, og McDormands Sue gis en slags bakgrunnshistorie, gjennom å vise at hun har sporadisk kontakt med sønnen (Hvorfor? Dette tjener ingen formål, og fremstår som en dårlig unnskyldning for å smøre på detaljer rundt en heller enkel rollefigur). Heldigvis blir ikke bybeboerne utelukkende portrettert som rednecks, men er snarere bondske der de være bondske for å drive handlingen rundt Steve videre.

Promised Land

Så selv om premisset – kapitalkreftene invaderer et småbysamfunn som ønsker å bidra til USAs selvforsyning – ikke er spesielt originalt, er tematikken velkommen. At det i det hele tatt lages filmer om betent miljøproblematikk utover storslåtte katastrofefilmer er et godt tegn. Filmen har ikke overraskende blitt kritisert av Independent Petroleum Association of America for å stille industrien i et dårlig lys. Uten å hive meg på debatten, kan det nok sies at filmen problematiserer naturgasspørsmålet på en i overkant unyansert måte. Avhengighetsforholdet til Midtøsten for å garantere amerikansk energi nevnes så vidt, men mest som en kjapp kommentar i forbifarten, for å kunne tegne opp et større politisk kart. I alle tilfeller er Promised Land i bred forstand en ”viktig” film, som berører noe som påvirker mange amerikanske småby- og bygdesamfunn.

Damon leverer en mer enn godkjent prestasjon, selv om manuset ikke akkurat åpner opp for de største mulighetene til individuell utfoldelse. Dette kan imidlertid vurderes som en styrke, all den tid filmen forsøker å skildre Steves gradvise forståelse av seg selv som en annen brikke i Globals fremferd på det amerikanske naturgassmarkedet. Anonymiteten i rollefiguren kler fremmedgjøringen, men jeg savner en videre utforsking av nettopp denne anonymiseringen som er så viktig for bakteppet – for i utgangspunktet har man jo foretatt et mer originalt valg enn å utstyre Steve med innbitt moral. McDormand har heller ikke stort å jobbe med, men viser som så mange ganger før at hun er en skuespiller man alltid kan lite på, også i mindre roller. Den mest minneverdige rolleprestasjonen tilhører imidlertid John Krasinski. Til tross for at registeret hans stadig begrenser seg til komikk, blir dette et eksempel på tilnærmet perfekt rollebesetning.

Filmens åpning er ekspositorisk og konvensjonell, men kunne ha vært kledelig, hadde utførelsen vært hakket bedre. Damon gjør seg klar for et stivt middagsmøte med en høytstående figur fra Global, etter å ha vasket ansiktet i kaldt vann. Frasene er innlærte, det hviler noe kunstig og stivt over replikkvekslingene – slik det passer seg. Filmen legger raskt kortene på bordet med et av sine hovedmomenter: rovdyrkapitalismen presenteres i tall, det kvantitative er essensen og profittjaget rår i en numerisk, kaldblodig virkelighet.

Om Van Sant vil si noe spennende om hvilken innvirkning dette har på aktørene, bør forsøket være bedre enn en litt platt kommentar om sjefens vane for å møte nyforfremmede med en halvhjertet, innlært sjarmoffensiv. Allerede i begynnelsen fortoner muligheten av noe mer seg – så hvorfor ikke utforske det teatralske og selvfølgelighetene i samtalene, hvordan profittjaget tar form i et narrativ, slik det senere fortelles? Van Sant vet forhåpentligvis bedre enn å la Matt Damon vaske seg i en tom vannmetafor.

Promised Land

Noe mer interessant er bruken av Krasinskis rollefigur, og det er her filmen kommer nærmest i å utforske spillet med overflate, falskhet og identitet som oppstår når det skal innføres naturgass i et lite jordbrukssamfunn. Yates (Holbrook) blir motpolen hans, og et direkte møte mellom de to rollefigurene blir uunngåelig når ”de rake motsetningers historie” er såpass lite sofistikert. Holbrooks Yates reduseres til et banalt moralsk kompass og en representant for noe mer “ekte” enn det profittjagende teater. Ironisk nok er rollefiguren plassert i filmen for å gi et mer nyansert bilde av problemstillingene som oppstår i kjølvannet av naturgassutvinning.

Krasinskis Dustin er imidlertid spennende fordi bruken av rollefiguren leker med miljøpolitisk engasjement som estetikk, og tør å gjøre et forsøk på å utforske konseptet om autentisitet i møtet med en reell samfunnsmessig problemstilling – han er akkurat passe klisjéfylt og tom. Dustin Noble er herlig endimensjonal helt ut til navnet, og karakterutviklingen fortoner seg akkurat som den skal gjøre etter regelboken, i så stor grad at han faktisk stikker av med Damons “love interest” fra den lokale baren – en nesten like grunn småbykarakter – naturligvis med påspandert ølflaske i hånda (Steve ber bartenderen gi ham en flaske med noe ”local brew”, i tråd med hans karakteristikk av Noble som miljøhippie). Denne leken med stereotyper minner litt om den glimrende bruken av Bob Benson (James Wolk) i siste sesong av Mad Men, enn om ikke like sofistikert.

Historiefortellingen går altså sin gang til det parodisk pliktoppfyllende, og utfyller på spennende vis det raknende narrativet om naturgass som bygdas reddende engel – Steves livsløgn. Den entydige Dustin er med på å opprettholde et verdensbilde uten nyanser. Når hans falske identitet avsløres mot slutten av filmen, har fremmedgjøringen tatt overhånd, og løgnen – selskapets narrativ – avsløres i en tale for lokalsamfunnet Steve vet vil gi ham sparken. Kompleksiteten i denne historien – som mangler i filmen for øvrig – gjør det tilgivelig, og ikke minst passende, at Damons karakter på slutten står frem som en barmhjertig samaritan av en whistleblower.

Promised Land

I flere dialoger snakkes det om ”historien”, om hvem som er den stygge ulven, og her klarer filmen å ta konseptet om industriell hensynsløshet lengre, til et punkt hvor det også dreier seg om det narrative i kapitalismen. Denne selvrefleksiviteten ovenfor eget materiale – der Promised Land bygger lag på lag av intertekstualitet – uteblir i store deler av filmens spilletid, men klarer i retrospekt å sette tidligere scener i et litt annet lys. Etter den nevnte avsløringen blir Promised Land plutselig direkte ubehagelig, med sin påminnelse om det fabrikkerte i kapitaljaget. Ubehaget kunne med fordel ha blitt gjort enda mer ubehagelig, og det kommer dessuten for sent.

Kjedeligere er det med det rent visuelle. Enkeltøyeblikk, som frysbilder av Global-utsendingene, bevisst malplassert i naturen, eller kameraets blikk på motsetningsforholdet mellom det bestående i småbysamfunnet og det nyankomne, blir aldri mer enn fine glimt av hva flere spennende, estetiske valg kunne ha gjort med filmen som helhet. Om Van Sant har tiltenkt Promised Land en skarp kontrast – i tråd med overflate-leken fra narrativet rundt Noble og aktivismen, der den ellers tilbakeholdne og høyst ordinære kameraføringen settes opp mot de mer spenstige øyeblikkene – forblir grepet for uutforsket og ufullendt til å sette spor. Igjen ser vi spor av noe mer ambisiøst, en estetisk visjon, men moroa slutter med tilløpene og en vond bismak av at Van Sant egentlig har noe mer å fortelle, men at han ikke tør – eller har fått lov til – å utbrodere fortellingen.

Til å begynne med er det som om Promised Land går på autopilot, men etter hvert fortoner den seg litt som sin egen tittel; i leken med konsepter som overskrider plottet, lover den mer enn den kan holde. Filmen lider av et forsøk på å forene de kommersielle forventningene om hvordan historien skal presenteres og de kunstneriske ambisjonene, som dermed kommer til kort. Dermed havner Promised Land med én fot i begge leire.

Gus Van Sant og manusforfatterne Damon og Krasinski har åpenbart ønsket å gjøre noe mer ut av en klassisk miljøpolitisk historie, og derfor er det frustrerende at de smartere ideene ikke får utfolde seg tilstrekkelig. Da ender Promised Land dessverre opp som et ganske streit økodrama, der de tapte mulighetene til å gjøre noe mer ambisiøst overskygger alle de gode tilløpene underveis.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>