CallGirl_topp

Omtale

Den sleazy retrothrilleren Call Girl leker med autoriteter

Mikael Marcimains Call Girl tar utgangspunkt i den såkalte Geijer-skandalen i 1977, hvor flere samfunnstopper og politikere ble knyttet til et bordell i Stockholm og anklaget for sexkjøp. I senere tid har det dessuten kommet frem at enkelte av de prostituerte kan ha vært mindreårige.

Kontroversene som Call Girl skapte i Sverige, allerede før filmen ble lansert, viser at skandalen fortsatt er en betent sak, over 35 år senere. Men det er ikke bare filmens tematikk i seg selv som har vakt oppsikt: i fremstillingen av virkelige personer har regissør Marcimain og manusforfatter Marietta von Hausswolff von Baumgarten tatt seg friheter som er dømt til å falle enkelte tungt for brystet.

De to kvinnene som sto frem i 2007 og påsto at de bare var 14 år gamle da de hadde sex med flere høytstående politikere, er utgangspunktet for historien, og vi følger hendelsene gjennom deres øyne. Her er de naive og rebelske ungjenter (spilt av Sofia Karemyr og Josefin Asplund) som bor på et ungdomshjem, og lar seg forføre av friheten og glamouren som bordellmammaen Dagmar Glans (Pernilla August) tilbyr dem. På ingen måte gratis, skal det vise seg. Samtidig jobber den hederlige og dyktige politimannen John Sandberg (Simon J. Berger) med å avsløre bordellvirksomheten, under stadig mer krevende arbeidsforhold.

Etterforsker John Sandberg på jakt etter sannheten.
Etterforsker John Sandberg (Simon J. Berger) på jakt etter sannheten.

Call Girl tar oss med til et filmunivers som har blitt besøkt gjentatte ganger de siste årene: et 1970-tall hvor været er grått og hårfrisyrene stygge. Blant nylige filmer som har forsøkt å gjenskape 70-tallet på en så troverdig måte som mulig kan man trekke frem Operasjon Argo og i enda større grad Muldvarpen. Marcimain har da også hentet inn fotografen bak sistnevnte film, Hoyte Van Hoytema. Van Hoytema har de siste årene vist seg å være en av Skandinavias dyktigste filmfotografer, og en svært allsidig én. Her fortsetter han der han slapp i Muldvarpen og tar 70-talls-looken enda lenger, med gjentatte innzoominger og kornete bilde. Marcimain er åpenbart inspirert av 70-tallets amerikanske konspirasjonsthrillere, og har, i tillegg til det visuelle uttrykket, lånt flere konvensjoner fra disse filmene.

Den viktigste i denne sammenheng er rollefiguren John Sandberg — den ærlige mannen på jakt etter sannheten — som motarbeides av et ondsinnet maktapparat. Call Girl presenterer knapt noe nyansert bilde; sympatien ligger hos ofrene og sannhetssøkeren, mens politikerne fremstilles som korrupte skurker. Hedonisme er et av deres fremste karaktertrekk, og de utfører sine gjerninger uten et snev av tvil eller anger. Angeren kommer først når de står i fare for å bli avslørt. Blant det som gjorde bordellaffæren så problematisk var at enkelte av de prostituerte skal ha hatt kontakt med den polske ambassadens KGB-offiserer, og at sexkjøpene derfor utgjorde en sikkerhetsrisiko. Dette elementet er kraftig nedtonet i filmen, som heller velger å fokusere på det skandaløse i at politikerne hadde sex med mindreårige. Det er selvsagt et forståelig valg; selv om virkelighetens politikere kanskje utviste uvørenhet, eller til og med inkompetanse, utgjør umoralske og slibrige mørkemenn langt mer tiltalende bad guys.

Bordellmamma Dagmar Glans manipulerer den lettpåvirkelige 14-åringen Iris.
Bordellmamma Dagmar Glans manipulerer den lettpåvirkelige 14-åringen Iris.

Det er tydelig at filmens rollefigurer kun skal representere de virkelige personene de er basert på. Filmen gir seg ikke ut for å presentere noen fasit eller komme med nye avsløringer, men fremstår derimot åpen om at den er en fremstilling av hendelsesforløpet slik det potensielt utspilte seg på 70-tallet. Call Girl balanserer imidlertid på en tynn linje når den legger frem sin versjon av det som skjedde. Det som har vakt størst harnisk i Sverige er filmens klare antydninger om at daværende statsminister Olof Palme var blant dem som kjøpte sex av de mindreårige jentene. Den aktuelle scenen har visstnok blitt klippet kraftig ned, men at filmens sosialdemokratiske statsminister kjøper sex er nokså utvetydig.

Det er altså snakk om en situasjon som minner om den som oppsto med Kon-Tiki i fjor. I stedet for å likestille alle de seks hovedpersonene i manus, valgte man heller å gjøre én av dem til antagonisten til Pål Sverre Valheim Hagens helteskikkelse. Slik ble Herman Watzinger fremstilt som feig og engstelig — noe han på ingen måte skal ha vært i virkeligheten. Det er fiksjonfilmens privilegium å dikte fritt, selv rundt virkelige hendelser/personer, men så er det langt mer alvorlig å bli anklaget for sex med mindreårige enn å være feig. Mens det i Kon-Tiki er gjort i overkant enkle valg for å forenkle historien, virker Marcimain å ha tatt sine avgjørelser i den hensikt være tro mot sjangerkonvensjonene (konspirasjonen som går helt til toppen) og å skape et helhetlig uttrykk, i dette tilfellet en noe sleazy thriller.

Er filmens statsminister en sexkjøpende Olof Palme?
Er filmens statsminister en sexkjøpende Olof Palme?

Man kan argumentere — og flere har gjort det — for at diktningen i Call Girl heller over i drøye anklagelser. Men alle sexkjøperne i filmen er nødvendigvis basert på virkelige personer, så det er uunngåelig at noen fremstår som anklaget (Marcimain har flere ganger trukket frem den grundige researchen som ble gjort i forkant av innspillingen, så for alt man vet kan filmens fremstillinger ligge ganske nærme sannheten). Bordellskandalen er dessuten et glitrende utgangspunkt for en slik spenningsfilm, så i lengden er det lite fruktbart å utelukkende måle filmen opp mot de virkelige hendelsene. Marcimain lykkes dessuten svært godt med skape en tydelig alternativ virkelighet, et univers hvor makt korrumperer og sex er katalysatoren.

Call Girl kombinerer på glimrende vis formatet fra de amerikanske 70-talls-thrillerne med et skandinavisk uttrykk. Konspirasjonen får enda større effekt når den finner sted i trygge, sosialdemokratiske Sverige — lyssky typer i hatt og frakk, satt opp mot IKEA-møbler og ABBA på tv, er dessuten et besnærende bilde, og føles nærmest som en slags sjangerblanding.

Sven Nordin som den klåfingrede og truende halliken.
Sven Nordin som den klåfingrede og truende halliken.

Som jeg har vært inne på er ikke Call Girl nødvendigvis særlig nyansert. Den setter feilbarlige, men først og fremst uskyldige og hjelpeløse rollefigurer opp mot representanter for en dyster underverden, samt hensynsløse maktpersoner — mennesker som bare unntaksvis viser tegn på samvittighet. Konflikten er veldig tydelig mellom det gode og det onde, men dette byr også på noen kostelig karikerte figurer. Pernilla August er fabelaktig som den manipulative bordellmammaen, som vet nøyaktig hvordan man tilegner seg makt i en verden styrt av enfoldige, virile menn. Samtidig passer Sven Nordin perfekt i rollen som hennes forretningspartner; en slibrig mannsgris som konstant klår skamløst på egne og andres kjønnsorganer, og som ved hjelp av sin truende tilstedeværelse sørger for at jentene ikke tør annet enn å gjøre jobben sin.

Selv om den ikke er spesielt fintfølende overfor virkeligheten den portretterer, er Call Girl et herlig nikk til 70-tallets thrillerkonvensjoner og visuelle uttrykk — så gjennomført utformet at det aldri glir over i pastisjen. 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Don Panza sier:

    Hm. Hoytema har gjort ihvertfall to mini-serier med Marcimain, Lasermannen og Upp Till Kamp. At han har “hentet han inn” til Callgirl pga. hans arbeid på Tinker, Taylor…stemmer rett og slett ikke. De har sammen utviklet en særegen, dynamisk og levende måte å skyte periode på. Virkelig nydelig. Jeg anbefaler at du ser begge snarest. – Don.

    • Jeg skriver da ikke at Marcimain valgte Hoytema på grunn av Muldvarpen? Jeg kan selvsagt skjønne at det kan virke som om jeg antyder det. Med “hentet inn” mener jeg heller ikke at Marcimain “oppdaget” Hoytema, bare at han har valgt å bruke ham på denne filmen, ganske enkelt.

      Jeg har ikke sett noen av miniseriene, men kommer til å gjøre noe med det. Flere har snakket varmt om Lasermannen, og nå er det vel på tide at jeg hører etter – Call Girl levnet i hvert fall ingen tvil om at M og H utgjør en god duo :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>