Red. anm: Montages-redaktør Karsten Meinich er en av tre klippere som har vært involvert i arbeidet med filmen Å begrave en hund, som denne artikkelen handler om. Han har i inneværende periode hatt permisjon fra redaksjonelt arbeid, og denne artikkelen er skrevet av en bidragsyter som ikke tidligere har vært involvert med redaksjonen eller hatt noen øvrig forbindelse til Montages.

*

Han kunde som barn i en fotbollsmatch känna sig radikalt ensam.
Stig Larsson, Nyår (1984).

Jeg legger ’a på senga, eller rettere sagt, jeg slenger ’a.
TT (Min vennegjengs Oral Bee/Pimp Smestad, sent 1990-tall)

*

Jeg hadde jo egentlig slått opp med norsk film. En nær gjennomgang av 46 norske fiksjonsfilmer fra 2010/2011 – som forberedelse til foredraget «Norwegian Cinema Now» på Nasjonalbiblioteket i august 2011 – tok nærmest knekken på meg. Det var vår «vennskapsbånn». Jeg fant norske filmer druknende midtatlanters; unge, umodne og lavpannete, fantasiløse i fortelling og stil. Tematisk tålte noen få barne- og ungdomsfilmer, Oslo, 31. august ^[1], Fjellet ^[2] og Kanskje i morgen ^[3] det overveldende 22. juli-traumet. Fiksjonene falt under tyngden av fakta.

Men Som du ser meg ^[4], Mer eller mindre mann ^[5] og En som deg ^[6] vekket gamle følelser. Og Blind ^[7] og Verden venter ^[8] er på vei. Akkurat da jeg trodde jeg var ute, ble jeg dratt tilbake, med «oppdragsforskning»: næranalysere Å begrave en hund. Ja, hvorfor ikke? Det er juli, det er allværsdager – ingen tid for å hytte med neven. Eller?

Kjærlighet er næranalyse

Film er jo i seg selv beskrivelse og diskusjon. Man kan derfor spørre seg: Hvilken verdi har næranalysen av film? Spørsmålet ble gjentatt på konferansen til Society for Cinema and Media Studies i Chicago i mars 2013, i panelet «Surface Tension. The Stakes and Fates of Close Analysis», med Victor Perkins, Mary Ann Doane og Lesley Stern blant debattantene.

Sterns bidrag ^[9] er også del av nettidsskriftet The Cine-Files ^[10]’ lesverdige spesialnummer om close reading. Der undrer han om den fremvoksende videoessayformen – eller videografiske filmstudier – vil gjøre filmanalytikerens ekfratiske impuls mindre retorisk interessant. Girish Shambu ^[11] vektlegger analytikerens posisjon: Hvor er hun situert i forhold til filmen? Roger Rawlings ^[12] beskriver nærlesingens lange tradisjon, med særlig gjennomslag etter annen verdenskrig. I dag finner han ”a kind of funky hybridization of external and internal, cultural studies contextualization meets the close reading of mise-en-scéne”. Den kontekstuelle næranalysen råder grunnen.

Kristin Thompson skrev nylig et blogginnlegg om temaet, basert på intervjuet gjort med The Cine-Files. Sammen med mannen David Bordwell har hun oppdratt generasjoner i det analytiske essayet under akronymet TREE: «Thesis supported by Reasons that rest upon Evidence and Examples». Når jeg foreleser om filmanalyse for mine studenter, bruker jeg i tillegg regelen Begrens-Begrunn-Besvar – til sammen kreves at man begrenser analysen i en tydelig avgrenset og begrunnet problemstilling, som besvares gjennom eksempler og argumenter.

^[13]

Men hvordan begrense seg? Jeg er ikke like streng mot meg selv i denne næranalysen, som har en ekfratisk fremfor kontekstuell impuls. Den interessante tittelen på Thompsons blogginnlegg ^[14] utgjør utgangspunktet for mitt møte med Å begrave en hund:

“Good, old-fashioned love (i.e., close analysis) of film”.

Hun sidestiller en næranalyse av med en kjærlighet for film. Eller mer presist, næranalyse er en variant av kjærlighet. Det ligner et credo for Cahiers du cinéma, Montages’ cinefile bestefar. I ytterste konsekvens har selv den svakeste film én sekvens, én scene eller ett utsnitt av varig verdi. Disse holder for en filmopplevelse – og en filmanalyse: hvordan hun snudde seg, hvordan kjøringen langsomt bremset, hvordan lyset trakk seg tilbake. Brad Pitts bare mage, Sharon Stones skritt. Man kan velge en scene og vise kjærlighet overfor den.

Et cinemant møte med Å begrave en hund

Faren for en slik cinefil er å bli cineman. Man finner noe å forsvare i enhver film. Men det er nettopp denne cinemane gesten jeg ønsker å øve i denne næranalysen. Samtidig vil jeg ikke glemme at uten ærlighet blir kjærlighet bare kj. Jeg vil begrense analysen til én enkelt rollefigur og diskutere enkelte scener i lys av tematikken. Særlig fokus rettes derfor mot utdypingen av karakteren Lasse (spilt av Simen Aurstad Gjernes) gjennom filmen, samt de sammenhengende brennball- og brytescenene, sett i vennskapslys.

^[15]

Et fellesskaps forvitring er et interessant utgangspunkt for en film: “Det er true story, det er det som er greia”, som Lasse sier. Å begrave en hund er utviklet under studier på Westerdals. Følgende analyse kan leses som en slags veiledning post filmum. Egenfinansiert film er som U21-fotball. Man får anledning til å vise seg fram, med begrenset fallhøyde. Derfor plages jeg lite av ujevnt spill, umusikalsk toneblanding og ufrivillig flaue scener, der undertekst blir overtekst. Mange slike innvendinger er fremført av kritikerne, som plasserte filmen midt på treer’n. Som manusforfattere har Julian Hagemann og Torkild Jarnholt kanskje lest Aristoteles’ tanker om drama, men hva med hans tanker om vennskap? Og som directors, retningsgivere savner jeg flere pek fra Hagemann og Andreas Lisberg. Skuespillerne må tidvis famle seg fram i sine relasjoner. Det kler Aurstad Gjernes best.

Å begrave en hund mates ut av en lang tradisjon kompisfilmer, en norsk pai et sted mellom bromatiske komedier som Porky’s ^[16](Clark, 1982), American Pie ^[17] (Weitz, 1999) og Superbad ^[18] (Mottola, 2007), og dramaer som I vitteloni ^[19] (Fellini, 1953), Diner ^[20](Levinson, 1982), Låt dom andra sköta kärleken ^[21] (Östlund, 2001), Farvel Falkenberg ^[22] (Ganslandt, 2005), Reprise ^[23] (Trier, 2006), og De ufrivillige ^[24] (Östlund, 2008). Særlig Ruben Östlund ^[25]s skildringer av guttegjenger treffer, hardt. De ler til de griner, og griner til de ler – og: glidningene skjer naturlig. Der ligger lista, gutter.

Herlig hets

”Hva skal du egentlig med barndomsvenner?” spør traileren. Dette poengterte premisset skal bære filmen. Lik mennesker, funkler og fomler filmer ofte i etableringsfasen. Å begrave en hund åpner med en slags bakomvideo; «Hyttefilmen», der vi hører Lasse bak kamera intervjue Jo (Trygdekontorets Øivind Vogt i rollen som Michael Cera ^[26]) ironisk og oppriktig med rammen «Tett på Jo». På spørsmål om hvem som er Jos beste venn, svarer han kjæresten Ane. Gutta er på utur allerede før fortekstene.

De følgende scenene med karakterpresentasjon – av keitete Jo, med hund, hjelm og sykkel; tøffe Lasse, som bor med mor og bror; kjedelige Mikkel, med tulleboksende far i sykkelshorts; og megler-junior Kristoffer, lenket til sin iPhone – gir gode riss av guttenes vennskap og dets innvikling i familie- og arbeidsliv. Etter fortekstenes sykkeltur, går de som et entourage uten leder i sakte film mot brygga, kløende på balla, med hund i hendene.

^[27]

Første antagonist forstyrrer allerede etter sju minutter – Jos underlige øysommervenn Fritz, som synes å spille i sin egen film, med corny grimaser og utsagn som “leirskolen.no” og “oj, du snakker som en bavian, bravo”. Filmen spiller slik tidlig ambisiøst på flere strenger, men de ulike tonene som slås samtidig an gjør klangen tidvis sur. Utover Fritz-karakteren gjelder dette særlig digresjonene til naboparet Larsen og Berner, hvis interne homohumor og kampløse klovneri nær imploderer resten av filmen. Disse fisene kunne gjerne vært påtent.

Karakteren Lasse tar heldigvis kommando i scenen hvor han deler ut gule t-skjorter med «sitater», først til Jo og Stoffern, før kompis Mikkel avspises med en svart singlet og må tåle hva min vennegjeng kaller «herlig hets». Lasse sier: “Det står ikke noe på den. Du sier jo aldri noe morsomt, Mikkel. Ta et hint, lissom. Nå får du ikke hytte-t-skjorte. Kanskje du får det neste år hvis du finner på noe sprell på den hytteturen her”. Selv er Lasse i følge seg selv “all in”, siden han alltid “går inn i ting med huet først”. Alle gjenger har en «Lasse». Gjengens andre ytterkant utgjør Jo, som alltid går fra ting med hjelmen først, som en leder av den mer dominerende Flight Club.

^[28]

^[29]

Aurstad Gjernes gestalter tidlig rollen med overbevisning, og åpningsscenen på brygga sår kimer til karakterens sårbare brodd. Han ligner ordboksdefinisjonene av gutt: «barn av hankjønn», «spøkefugl, slyngel», gjóta, «gyte, tømme ut», gauta, «skryte, snakke», og gaut, «en som buser ut med alt, som er uforsiktig med hva han sier» (Bjorvand og Lindeman 2007: Våre arveord). Lasse er definitivt en gutt.

Neste kleine situasjon oppstår etter ankomst hytta, der Jos mat nytes med stillhet, “mmm” og klirring i tallerkenene: “Ruccola?/Mmm/Veldig lett og fin den derre tomatsausen du hadde i midten her, Jo, er det egen oppskrift, eller?/Nei, jeg har lært den av… av dama, hehe/Den var helt perfekt, da”. Tankene henledes til signifikante smaksreferanser som «bruschetta» i Oslo, 31. august og «kesam» i En som deg. Lasse ser spørrende på dem før han tilter: “Seriøst? Nå er det nok. Hør på dere selv, da”. Han gjør sugebevegelser og gliser bredt. Herlig hets. Høy takhøyde gjør at det er langt til gulvet.

^[30]

^[31]

Aurstad Gjernes’ nyanserte ansiktsuttrykk og gestikulerende håndbevegelser utvider spennvidden fra forrige scene, til en utvikling fra en åpen og sårbar observasjon til en selvsikker og humoristisk brodd. Le smerten vekk. Hvis det ekte er hva man ikke kan noe for, er Aurstad Gjernes’ spill det mest autentiske i filmen. I samspill med enda strammere personinstruksjon øynes et betydelig talent. Hans spill vil stråle i mer drevne regihender (som med øvelse kan tilhøre Hagemann og Lisberg). Ellers har Øivind Vogts unnvikende manøvre god komisk timing.

Brennball og brytingens bromantikk

Til lyden av dialogen fra en ny “Tett på Jo” spretter de senere på kvelden en brennende tennisball. De poetiske bildene over en samtale om Jos far forestiller en slags fremtidig nostalgi, som dessverre altfor raskt punkteres av at ballen forsvinner ut av bilderammen og svir hunden.

Igjen synes et stemningsskift i filmen uforløst. Såkalte dramakomedier er jo sjelden verken/eller. Det tas ikke tydelige valg, og en eventuelt tilsiktet tvetydighet er ubegrunnet. Slik møter en slags Farvel Falkenberg-dramatikk Helt perfekt ^[32]-komikk. Det er synd, siden bildene av den brennende ballen sier så mye i seg selv.

^[33]

Gira Lasse foreslår så å bombe golfbanen under parolen “man blir aldri for gammel for tradisjoner”, men Stoffern er tydeligvis blitt eldre og vil legge seg. Det fortsetter å være «en sånn tur». Og så ringer Lasses mor. Han (med mammadalt Cartman på t-skjorta) snakker med mor: “Jada, mamma, det er bare å ringe.” Stemmeleiet er dempet og tilbakeholdent. Han formidler presist noe. Slike skift fra humor til alvor klinger bedre enn motsatt. Det er vanskelig å ta med humor hva man akkurat har tatt på alvor. Mens brennende-ball-og-hund-gag’en punkterer en poetisk stemning, gir mamma-telefonsamtalen ytterligere dybde til følelsene fra Stofferns avvisning. Lasse tenker litt. Noe må gjøres.

Det klippes så direkte til lekeslåsskamp inne i hytta, der Lasse, Jo og Mikkel ligger kveilet i filleryen på stuegulvet, før de flytter fighten til Stofferns 90-seng. Brytingens bromantikk er en ofte skildret klisjé, for eksempel i garderobescenene i Mer eller mindre mann eller Helt perfekt. Men her gjøres det sterkt troverdig og like krampaktig som det jo faktisk er, at voksne barn av hankjønn i 20-årene leker knutefar. Scenen er filmet med nærhet og klippet med intensitet. Den er oppriktig morsom.

^[34]

^[35]

Aurstad Gjernes leder igjen an, og havner til sist nederst i klynga. Til slutt er kun han og Stoffern tilbake, med blad og telefon. Den store energiutblåsningen avsluttes med at de sårer hverandres stolthet: ”Nå har jeg kanskje litt mer ansvar på jobben min enn du har på jobben din, da” sier Stoffern. Lasse svarer: ”Det synes jeg er så… jeg gidder ikke… pikksuger”.

Aurstad Gjernes’ ansikt viser sår forakt. Her tenker nok Lasse som oss: hvorfor er disse guttene fortsatt venner? De er ikke der for hverandre. De gjør ikke noe for hverandre. Her hviler filmen ustøtt på sitt eget vaklende premiss.

True Bromance

Dagen etter spiller gutta badminton i underbuksa da Jos kjæreste Ane kommer. Guttas umodne kvinnesyn spretter opp av overflaten når de kaller Anes venninne Kristine «Badeballen» (filmens arbeidstittel, kanskje mer salgbar enn den valgte, som like godt kunne vært «Elefanten i rommet»?). Nye kleine måltider gir stadige stemningsskift, og dagen ender i nattbad, bryting, gitarspill og øl i rompa til Kristine. Fritz treffer godt for en gangs skyld: “dere er meg en interessant vennegjeng”. Aurstad Gjernes bærer også mange av disse scenene, med en stadig fordypning inn i rollefiguren Lasse. Han synes å være den eneste som fortsatt tar gjengen på alvor, og som forstår at noe står på spill. “All in” betyr derfor ofte «nådeløs» og «brutal». Han hopper i det med huet først. Ansvarsløshet kan også være å ta et slags ansvar.

^[36]

Dagen derpå er det naturlig nok dårlig morgenstemning. Lufta er gått ut av badeballen, og stemningen går om mulig fra vond til verre. “Livet, ass”, som Mikkel sier mens han jekker en øl. Dramaturgisk er filmen en berg-og-dal-bane uten manusmanualmani, hvilket er bra. At ting flyter er ikke nødvendigvis en innvending. Men det som man kan kalle filmens vendepunkt, vender dessverre lite. Det gir likevel Aurstad Gjernes ytterligere spillerom, famlende mellom flere slags avslutninger på filmen. Alt i alt gir Å begrave en hund for meg først og fremst et nytt ansikt. Jeg tror vi vil se det igjen.

Voksenvennskap

”Livet, ass.” Livet må man venne seg til. Kjærlighet og vennskap er en slags næranalyse. En venn er en «person man har et nært, fortrolig forhold til», med von, «håp, forventning» (Bjorvand og Lindeman, 2007: Våre arveord). At venner er viktig er en gjengs oppfatning. Men er venner viktig? Hvorfor? Karakteren Fritz sier sent i filmen: “Det er en norsk sykdom at det er om å gjøre å ha en masse venner hele tiden.” Hva er en venn? Hva gjør en venn? En venn er. Venn er noe man gjør.

Barn har (hvis de er heldige) barndomsvenner. Voksne har (hvis de er heldige) venner. Men har vi færre venner enn før? I USA er over halvparten single, og tre nære venner per person på 1980-tallet har nå blitt til to. I Norge sier én av tre barn og unge at de er ensomme. Og Facebook graver ned begrepet. Denne filmen viser på sitt beste – særlig gjennom karakteren Lasse – fellesskapets tvetydighet, der vi som Flode er helt alene, sammen med de andre. Veien ut av vennskapet kan være vanskeligere enn veien inn.

Så, hva kan denne næranalysen av denne norske filmen si om konteksten «norsk film»? Det er «10 000 besøk»-spørsmålet. Kan mangfoldet av filmer gi varig verdi – filmer vi ser og husker – ikke bare en mengde filmer vi ikke en gang glemmer? Før var norsk film en hytteguttetur, nå er det en tur for alle. Flere filmer gir forhåpentlig flere høydepunkter, og fra Hamer, Trier/Vogt eller Halle kommer storverket snart. Men flesteparten gjentar altfor ofte Lars Saabye «Norsk Film» Christensens fryktelig fine spørsmål: ”hvor er det blitt av alle gutta?”. Vi må heller tørre stille spørsmålet: hvor er det blitt av alle voksne?