Only God Forgives

Omtale

Refn leker mørkegjemsel i Only God Forgives

Stjernelaget vender hjem. Premiss: Nicolas Winding Refn og Ryan Gosling er tilbake i Cannes etter triumfen med Drive. Jeg minnes at man kunne lukte begeistringen fra svette pingvindresser under gallavisningen en usannsynlig varm maikveld, og publikums trampeklapp ville ingen ende ta når A Real Hero dundret i høyttalerne, ut i salen og inn i horisonten på det enorme lerretet. Resultat: Thailandsk karaokesang og buing.

I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å nedprioritere Only God Forgives i Cannes, ettersom den norske premieren var såpass nært forestående. Men ved en tilfeldighet oppdaget jeg og min kollega at det skulle avholdes en markedsvisning helt på tampen av festivalen, og etter litt rask gange endte vi opp med respektable plasser bare fem minutter før annonsert starttidspunkt.

Med justerte forventninger er det vanskelig å bli regelrett skuffet over Only God Forgives. Til dét er den for mye seg selv, på en måte som gjør krav og betingelser fånyttes. Drive er et rosa kyss som smeller på kinnet, en tyv om natten som smyger seg inn på tilskueren, bevisst om sin egen uimotståelighet, glupsk etter kjærlig respons. Fortellingen er verken spesielt original eller spennende, men selve filmskapingen syder av passion. En fargesprakende kosefilm.

Malingspannet er slettes ikke tomt, men penselføringen en ganske annen i Only God Forgives, som utspiller seg i tropiske Thailand, nærmere bestemt Bangkok. Overraskelsen for undertegnede var i så måte hvor tvers igjennom thailandsk filmen er i hele sitt vesen. Det er innlysende at Refn har blitt trukket mot et uttrykk som skiller seg skarpt fra både hardkokt dansk krimdrama (Pusher-trilogien), punkete britisk postmodernisme (Bronson) og amerikansk metropolpoesi (Drive). Only God Forgives er fortalt i et meditativt og slepende filmspråk, som kan minne om blant annet Apichatpong Weerasethakul; ubevegelige totalinnstillinger, få klipp, dempet og autentisk koloritt i eksteriørscenene, sirisser som spiller fiolin i lydbildet.

Only God Forgives

Filmens tematiske orientering knytter den likevel til Refns oeuvre, men Only God Forgives kan bare skape resonans om man yter den særdeles stor velvilje. Er kultregissørens selvelskende stil nok til å bringe helheten i havn? Er visualiteten kompleks og megetsigende eller enkel og innholdsløs? Refn gjør meg usikker på min egen vurderingsevne, for vedkommende bedriver en posørvirksomhet som er enerverende og pulserende på en og samme tid. Only God Forgives kaster et sort teppe over tilskueren, hvorpå man simpelthen blir nødt til å gjemme seg under denne veldige overflaten – bli med på leken. Suggesjonskraften er vanskelig å avskrive, men der inne i tussmørket kaver jeg rundt, svært velvillig til å kaste meg etter fortellingens nervebaner, men ute av stand til å finne dem. Jeg etterlyser ikke dybde – det har aldri vært Refns “greie” – men brodd. Hvor skal filmen stikke?

Det er mye vold å se, men jeg kjenner aldri smerten; ei heller den pubertalt nerdeaktige, men akk så deilige gleden ved å se at blod og kjøtt spruter hemningsløst mellom veggene. Only God Forgives vil simpelthen ikke gi – den er forunderlig lite generøs. Hvilket er vanskelig å tilgi (pun intended), når man forventer B-film på høygir med relativt solide produksjonsbetingelser. I seg selv et magert ønske. Trailere har, lik all markedsføring, som mål å selge inn et mer eller mindre definert produkt til en utvalgt målgruppe. I tilfellet Only God Forgives snakker vi primært om Drive-fansen (i ytterste konsekvens hele Gosling-generasjonen). Snutten er fylt med neonbelyste tablåer, dødelig vakre demonstrasjoner av Refns sensibilitet for pop art, men sannheten er en ganske annen.

Only God Forgives består av et knippe spektakulære kjernescener, men desto flere blasse mellomrom. Jeg tok meg i å vente på gledesdryppende forløsninger, men fikk problemer med opphisselsen. Det gruoppvekkende anslaget, der ansikter smadres til de ligner gryteretter på et skummelt bordell, oser av helvetesangst. Scenene der den “ødipale” moren, spilt av Kristin Scott Thomas, ruver over sønnen Julian (Gosling), er kostelig karikert. En sekvens på strippeklubben, som utgjør et slags nav i filmen, er virkelig vakker, der den omslutter Julian med Blade Runner-aktig lys og komponist Cliff Martinez‘ gnagende synther på lydsporet – lyden av påtrengende masse i den brutale tomheten. Julians avsondrede vesen blir endelig tilstedeværende for oss. Det endelige oppgjøret er derimot forunderlig konvensjonelt skildret, og helt uten elektrisiteten vi husker fra lignende scenarier i Drive.

Etter hele ni spillefilmer har jeg fortsatt problemer med å gripe fatt i hva som egentlig er Nicolas Winding Refns kunstneriske prosjekt. Filmene hans er mørke og melankolske, som oftest ekstraordinært voldelige, men samtidig preget av en heller ukritisk fascinasjon for overflatisk popkultur og mote. Dette gjør filmene problematiske – og ikke i den forstand at de vekker frem sterke følelser eller motiverer til debatt. Snarere blir de såpass motsetningsfylte at det er vanskelig å ta stilling til om de må vurderes som ren formalisme (da av ganske enkel sort), subversive dekonstruksjoner av lavstatus-sjangere (eventuelt kjærlig kultfilm-pastisj) eller litt patetiske forsøk på å formidle noe om menn i eksistensiell krise.

Only God Forgives

Det er noe umodent over helheten. I et ferskt intervju med The Playlist forteller Refn: «I can only go off my own needs and wants. All my films represent my own needs and wants.» Mitt inntrykk er likevel at mennesket Refn er ukjent med de forstyrrende stemningene han forsøker å skape, at han ikke henter kunsten ut fra seg selv. Den poserer, dens mørke er forstått som “mørke på film” – mørket i kjellerstuen fra åttitallet med VHS-spiller og innestengt luft.

Men selv om Refns auteur-galakse bare unntaksvis står i relasjon til virkeligheten, er rollefigurene og konfliktene like fullt symptomatiske for noe. Mangt og meget er skrevet og sagt om maskulinitetsproblematikk de siste femten årene. Menn som sliter med å oppfylle tradisjonelle idealer om maskulinitet, som selvkontroll, uavhengighet, kroppslig styrke og utholdenhet. Menn som forvirres av stadig mer udefinerbare kjønnsroller. Menn som har trukket seg tilbake, eller som kjemper for å markere sitt revir. Menn uten fedre, som selv svikter sine barn. Som i Drive og Derek Cianfrances The Place Beyond the Pines, er Ryan Gosling et velegnet medium for å formidle denne tilstanden; hans milde, nesten androgyne fremtoning, antyder en resignert mykmann, men små gester avslører en skarpkantet Clintern-side. På et nanosekund kan Gosling gå fra å være ordknapp familiefar til å bli en iskald drapsmaskin.

Sønnene arver fedrenes synder, og en sirkel av vold skal sluttes og forsegles i Only God Forgives, slik at Scott Thomas’ matriark kan bringe sitt eneste overlevende avkom hjem til Amerika – vekk fra de farlige tropene som har overmannet ham. En tidvis oppslukende, men også rettlinjet og forutsigbar ferd.

Det er i grunnen både mye og svært lite å si om Only God Forgives. Filmen er sitt eget kompromissløse jeg. Nicolas Winding Refn er eksentrisk og introvert, men makter å narre oss inn under teppet sitt. Tiden vil vise om alt sammen er et billig triks eller viktig filmkunst.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

  1. Det virker som du leter veldig hardt etter noe, uten at du egentlig vet hva du leter etter, noe som heller ikke gir resultater. Spørsmålet er da om det er noe poeng å lete?

    Min opplevelse av filmen var mer en nytelse av en stilisert og visuell karakter. Vakre komponerte bilder satt i kontrast med et helvete på jord. Trenger det å være så mye mer? Kan det ikke bare få lov til å være en stilisert skildring? Eller ikke det engang?

    Bordwell sier jo “Making Meaning” – jeg sier at man ikke alltid trenger å gjøre det. Len deg heller tilbake å nyt det som er litt annerledes. Let gjerne etter mening, men ikke la det overskygge nytelsen av filmopplevelsen!

    Min enkle anmeldelse av filmen: http://laivaren.blogspot.no/2013/06/anmeldelse-av-only-god-forgives_4.html

    • Du har helt rett – og det bød på en og annen frustrasjon når jeg skulle skrive om filmen. Noen vil jo si at denne frustrasjonen i seg selv er en kvalitet. Man skal jo ikke alltid tro at man kan “mestre” en film.

      Er generelt helt enig i at man ikke trenger å lete etter noe bakenforliggende hvis formspråket er tilstrekkelig sterkt. Mitt problem i så måte er nok at jeg synes Refn kunne flesket til enda mer. På sitt mest virtuose er filmen dødelig vakker, men mellom disse høydepunktene er den – slik jeg ser det – forbausende nøktern.

      Men en fascinerende film er det uansett.

  2. Det er vel ikke så viktig å kunne kartlegge en regissørs hensikter etter x antall filmer, men det virker som at Refn er på en konstant søk etter noe – som kun kan betraktes som positivt. Så får tiden (og filmene) vise om hvorvidt han er inne på noe.

    Men for meg virker det sånn: OGF føles umiddelbart som en nødvendig film. Den har uten tvil narrative svakheter, men filmen er så visuell fengslende/drømmende/rå at jeg er veldig glad for at den finnes.

    Kjempebra omtale!

  3. Daniel Flyum Neira sier:

    *Spoilere her*

    Wow. Denne filmen traff meg rett i hjertet.

    Julian har tydeligvis store samvittighetsproblemer etter å ha drept sin far og mest sannsynlig masse annet faenskap. Han blir dratt frem og tilbake mellom rett og galt av moren sin som representerer djevelen og Chang som representerer Gud. Hendene hans er en tydelig greie i filmen og det er i de angeren ligger. Den siste scenen i filmen hvor Chang symbolsk kutter av han hendene for å befri og tilgi han gjorde det for meg. Julian er tross alt en fyr som bare vil gjøre gode ting. Sjeldent ser jeg så VAKKER poesi på film.

    Brodden i filmen er Julians søke etter renselse og tilgivelse. Refn gjør en rolletolkning av dimensjoner her. Det er sterkt å se hvordan han klarer å skildre sånn anger og hjelpesløshet uten å si noe som helst.

    En annen “brodd” i filmen er helt klart Vithaya Pansringarm rolletolkning av Chang/Gud. Snakk om tilstedeværelse. Til tross for at dette er en veldig lavmælt karakter har jeg ikke sett noen stjele showet på denne måten siden Christoph Waltz i Inglourious Basterds. For en fryktinngytende, autoritær og helt rå fyr.

    Handlingen i filmen er kanskje ikke så stor men den har en bred historie som utfolder seg bak all symbolikken. Jeg vet ikke hva andre så men jeg så en kamp mellom Gud og Djevelen og et sårbart menneske som står i midten. Helt klart Refns beste film og den beste filmen jeg har sett på Oslo Kino siden jeg så The Dark Knight.

    Til tross for all sadismen og brutaliteten i filmen er det den vakreste filmen jeg har sett på lenge.

    • Takk for en særdeles opplysende kommentar! Du har åpenbart fått mer ut av filmen enn meg, selv om jeg også ble fanget av helheten – som forhåpentligvis fremkommer av teksten, selv om jeg ser at den legger vel mye fokus på innvendingene. Din gjennomgang gjorde meg uansett svært nysgjerrig på et gjensyn!

    • Bra analyse. Det første jeg tenkte på da jeg så OGF var Matteus 10,34: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.»

      Det jeg lurer på at hvorfor broren til Julian sa: «Time to meet the Devil». Han snakket ikke om moren sin, men kanskje sin pedofili og sitt ekstreme kvinnehat?

    • Daniel Flyum Neira sier:

      Jeg mener han refererte til moren sin med “Devil”.

  4. Geir J. Olsen sier:

    Det kan jo godt være mulig at Refn selv 1) fortsatt er på leting etter å “finne sæ’ sjæl” eller sitt kunstneriske prosjekt eller 2) egentlig bare har lyst å lage det han lager, på måten han selv føler for det ved hvert prosjekt, uten at han bevisst er ute etter et større sammenhengende “uttrykk”? 8)

  5. Geir J. Olsen sier:

    P.S. I så fall utgjør han det verst tenkelige mareritt for svært tenkende filmskribenter. :D

  6. Winding Refn har sagt at han ville skape en karakter som både var dommer, jury og bøddel på en gang – en mann med evnen til å avgjøre hva som er rett og hva som er galt, med evnen til å kontrollere en slags karmisk rettferdighet. Chang blir derfor født av behovet for å skape en amoralsk karakter som kan reagere basert på sine ønsker, uten å tenke på konsekvensene.

    Bare en gudeskikkelse kan utøve sin makt på denne måten, og selve tittelen på filmen blir da veldig ironisk: Changs (les:Guds) barmhjertighet er alltid grusom.

    Den som faktisk skåner liv er hans kastrerte alter ego – Julian. Siden denne kastreringen er på grunn av djevelen, så er det vel djevelens innflytelse den mest positive, mens gud er den grusomme.

  7. Mitt hovedproblem med Refns avtrykk, som særlig er synlig i «Only God Forgives», er en forstyrrende hinne av noe uekte og poserende som ligger over filmene hans f.o.m. «Bronson». Paradoksalt nok er dette sløret såpass elegant og forseggjort penslet ut (særlig i «Drive») at det har en slags underholdsningsverdi i seg selv.

    Men det gjør at Refn aldri helt vil kunne dra meg inn. Hans filmer får altså ikke en reell effekt på meg mens jeg ser dem; de forblir påståtte filmatiske univers som svever rundt som ufarlige trash-ikoner på lerretet, og i «Only God Forgives» er pappfigurinnfallsvinkelen til mennesker (rollefigurer) såpass at ingen av de melankolske ansiktsuttrykkene eller de opphakkede hudflengene er i nærheten av å påvirke meg når jeg ser dem illustrert av Refn. Det blir som barnetegninger av krig/voldshandlinger; jeg blir mer bekymret for hvorfor de har blitt tegnet av barnet enn at tegningene i seg selv er forstyrrende.

    «Drive» er min foreløpige favoritt i denne refnske illustrasjonsvirksomheten, med «Only God Forgives» på en god andreplass. Likevel står tomhetsfølelsen etterpå mer som en målestokk enn den eventuelle “wow”-effekten i selve filmopplevelsen.

  8. Robin sier:

    Må bare si meg enig i hva Karsten Meinich skriver ovenfor. Jeg er på ingen måte fan av at filmer på død og liv må være så innmari “menneskelig” eller handle om “viktig”, men Only God Forgives var bare utrolig uinspirert og kjedelig.

    Drive var en kul pastisj, men resten av filmografien skriker keiserens nye klær.

  9. Robin sier:

    At filmen er så utrolig vakker er jeg heller ikke enig i. Kan nesten ikke forestille meg noe mindre kreativt enn å filme samtlige scener i forskjellig neon lys når man er i Bangkok. Herre min hatt – å filme en restaurant scene ala “Mean Streets” er jo ikke akkurat så voldsomt spennende i 2013.

    Bare den korte neon-fight-sekvensen i Skyfall (og jeg er ingen fan av den filmen heller) ser flottere ut enn noe i OGF.

  10. Sverre Aune sier:

    Jeg burde nok se filmen minst en gang til før jeg kan si noe ordentlig fornuftig om den, men gjør et forsøk nå uansett.

    *Spoilers*

    Min tolkning av replikken “Time to meet the Devil” var at broren var lei av å leve, og gikk ut for å provosere på seg Chang. Han mener altså at Chang er djevelen. Etter at han har sakt det er statuen i rommet veldig tydelig. En kompis av meg mener at statuen er av Chang. Når han senere ankommer kampsportsenteret svirrer unger rundt han og bøyer hodet i respekt, som om han er en tidligere mester. Dette stemmer bra med kampferdighetene han viser filmen igjennom, og kan forklare statuen. Så ikke ansiktet hans i statuen selv, men kompisen min var skrå sikker på at det var han. Får se etter neste gang.

    Det visuelle i filmen føltes ikke like fullkomment som i Drive. Mer ujevn, men tidvis veldig vakker. Stilen er vanskelig å plassere. Noe av det minte også meg om Apichatpong Weerasethakul, mens andre ting, som “drømmesekvensen” i røde ganger, ligner ikke i det heletatt. Stor forskjell på smug og gater om natten, stilistisk opplyste hotellganger og åpne gater og hus på høylys dag. Den visuelle miksen er veldig interessant, men litt fremmedgjørende, og gjør det vanskelig for meg å leve med ordentlig inn i filmen. Ble for eksempel tatt skikkelig ut av det når Julian og Chang skulle sloss, sirkler rundt hverandre, og musikk kicker inn, musikk som skriker old school boss-musikk fra et plattformspill. Mange slike morsomme detaljer. Lett å like, men vanskelig å elske. Volden gikk heller ikke spesielt inn på meg. Man blir sittende distansert og iaktta det nøytralt. Liker egentlig slike voldsscener, som når Chang banker dritten ut av den mislykkede leiemorderen. En innstilling, total, distansert fra handlingen, som ikke brytes opp med klipp. Men her gjorde den ikke noe for meg. Følte egentlig svært lite under hele filmen.

    Jeg tolket ikke Julians oppførsel som bare anger over å ha drept faren sin, men en generelt ødeleggende barndom. Han hadde nok en grunn til å drepe faren, hvem vet hva han gjorde med sønnen og etter oppførselen til moren og dømme har nok ikke livet med henne vært helt enkelt heller. Også broren hans var helt ødelagt, og ødela seg selv med viten og vilje, helt i begynnelsen av filmen. Julian er en ødelagt mann, og har vært ødelagt siden barndommen av. Jeg tolket slutten som Julians måte å ta et oppgjør med fortiden på. Når han stikker hånden sin inn i magen til moren “gjenfødes” han. Han går tilbake til den eneste plassen han har vært ren og uskyldig. Deretter, etter gjenfødelsen, tar han imot sin straff fra Chang, tar ansvar for sine handlinger, og frelser seg selv.

    “Det er i grunnen både mye og svært lite å si om Only God Forgives.” veldig enig i dette. Jeg liker filmen. Liker karakterene. Liker foto. Liker musikken. Men føler meg likevel litt tom etterpå. Ble ikke skuffet, men heller aldri revet ordentlig med. Det er en fascinerende film, vel verdt en “re-watch”, men blir aldri blant mine favoritter. Når kommer neste Gaspar Noé-film a?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>