Broken

Omtale

Når barndommen brister – kampen mot ugly crying i møte med Broken

Rufus Norris sin debutfilm synker inn i deg som en varm blykule i kram snø. En tilstandsbeskrivelse: Jeg er på en filmfestival i mai og føler at jeg egentlig burde vært på et filmfaglig seminar og lært enda flere kloke ting om film, og hilse på enda flere smarte mennesker (som jeg av og til lurer på om ser noen filmer i det hele tatt når de er på filmfestival). Det er møter og seminarer.

Alle hilser så pent i hånden, nipper til vinglasset og haster videre til neste møte, neste seminar, hvor det skal oppleses og understrekes, powerpointer skal vises og man skal gispe litt “waw – er det dét som er mote innen powerpointpresentasjon nå”. Slik fortsetter det. Og så har man kanskje vært på filmfestivalen på tredje dagen, begynner å få kløe, småangst, orker ikke hilse på flere mennesker; man har bare lyst til å dukke inn i kinomørket, i lengselen etter å se den beste filmen, bli minnet om at film er både kunst, fortelling, terapi og åpninger inn til fantastiske virkeligheter og mennesker man aldri kommer til å møte eller kanskje heller ikke kommer til å forstå. Men det gjør ikke noe. For det er likevel fantastisk.

Jeg lister meg ut av seminaret på høflige føtter og sniker meg et hakk lengre inn i lokalet der kinosalen ligger. Setter meg ned, midt i salen, for å se Broken. Noen ungdommer kommer inn litt for sent, etter at lyset er slukket og hoier på ungdomsvis. Jeg tenker at de er vakre og fulle av trygt, norsk ungdomsliv og at det er vår og at de kanskje er russ. Jentene har langt hår og gutta spiller opp mot dem, det er latter og flørting, og jeg tenker at de har livet foran seg og masse å glede seg til i helgen. Så starter filmen. Det blir fort dørgende stille i salen. Omtrent en tredjedel ute i filmen er det noen som begynner å snufse bak meg. Noen av disse vakre unge forlater rommet. Så går noen til. Etter hvert som filmen tetter seg til, merker jeg at det muligens bare er meg og en til, som sitter noen rader bak meg, som er igjen.

Filmen går mot slutten. Hulkingen bak meg tiltar. Jeg får problemer med synet. Tårene renner og jeg har vondt i brystet av undertrykket gråt. Jeg synes ikke det er så kult å grine på kino – normalt har jeg lagt meg til en slags “stille silen” av tårer – men her kjenner jeg at krampegråten,”The Ugly Crying”, vil ut. Med ett er det over. Filmen toner ut og ettertekstene kommer. Forundret observerer jeg at den ekstremt talentfulle og unge hovedrolleinnehaveren (Eloise Laurence) også synger på musikksporet i filmen. Jeg klarer nesten ikke reise meg, snur meg rundt og ser en annen skikkelse som lett sammenkrøpet forlater salen. Ute i det skarpe vårlyset står vi helt stille med hvert vårt papirlommetørkle og ser på hverandre med røde øyne.

Broken

“Hulkeren” er en kjent mediepersonlighet som i denne sammenhengen skal få lov til å være anonym. Vi står der og “etterhulker” noen minutter, før vi rister på hodet og går hvert til vårt. Vi hadde ingen ord å dele. Ingen floskler som “dette var jammen meg en god film” – eller “å, så sterkt”. Nei. Ord var overflødige. Vi visste begge at vi hadde sett en film som for alltid kommer til å ligge inni oss, kanskje bare helt ordløst og full av emosjoner.

Hva er det med denne fortellingen som griper noen av oss så voldsomt? Er dette en film som appellerer mest til “oss” som har levd en stund? Som har store deler av livet inni oss, retrospektivt? Som fremdeles husker den sårbare overgangen fra barn til tenåring, fra tenåring til voksen? Som har blitt foreldre, og som til og med er i den fasen der barna har klort og slåss seg ut av redet, der de ikke trenger deg lenger, der du har måttet slippe dem og overlate dem til verdens uunngåelige kaos av tilfeldigheter, skjønnhet, opplevelser, kjærlighet, hat, tap, misforståelser, ulykker og ondskap?

Eller snakker filmen til den unge tilskueren, som forsker på mellommenneskelige relasjoner, som er oppdagelsesreisende i sitt eget liv, som tror på det vidunderlige, som enda ikke har fått sitt første kyss på munnen? Som liker å ligge i sengen og se på hvordan lyset og skyggene beveger seg gjennom det trygge soverommet, som ligger og lytter til ingenting, strekker foten og studerer tærne, som bare er? Og alt ligger foran der, i en endeløs, sitrende og uendelig flyt av evig liv. Vil filmen skremme dem? Blir det for nådeløst å se hvordan denne nydelige, til dels harmoniske og optimistiske unge jenta går rake veien, med stor uskyldighet, inn i malstrømmen av verdens uunngåelige, men tilfeldige ondskap? Jeg vet ikke. Jeg vet bare hvordan jeg opplevde filmen, med min livserfaring og referanseramme.

Å beskrive filmen Broken kan gjøres kort eller veldig langt. Jeg velger den korte for å skrive om hvilke tanker og følelser filmen igangsetter. Broken handler om ungjenta som kalles Skunk (Eloise Laurence), som lever sammen med broren Jed (Bill Milner) og faren Archie (Tim Roth). Mor har forlatt familien. Skunk er 11 år. Hun har diabetes. Her bor også en østeuropeisk au pair, Kaisa (Zana Marjanovic), som passer på Skunk og broren, og som har et komplisert forhold til Skunks elskede lærer. Den noe tilbakestående nabogutten Rick (Robert Emms) blir slått ned av naboen Bob (Rory Kinnear), som tror at Rick har voldtatt den eldste datteren hans. Bob er en desperat, enslig far til tre unge døtre som han er livredd skal havne i “uløkka”. Den mishandlede Rick går inn i en slags depressiv psykose og blir innlagt på lukket avdeling. Overfallssaken blir etterforsket av Skunks far Archie, som er advokat. Da Rick kommer hjem fra oppholdet på psykiatrisk avdeling er han fylt med angst, som trigges av de tre unge nabojentene (Bobs døtre), hvorpå han begår grusomme handlinger i ren redselsaffekt. Skunk blir intetanende og naivt blandet inn i dette dramaet, hvor det dreier seg om liv og død. For Skunk.

Broken

Broken er en adapsjon av Daniel Clays roman med samme navn. Regissør Rufus Norris er en anerkjent britisk teater- og musikalinstruktør, og Broken er hans første spillefilm, som vant prisen for beste uavhengige britiske film i 2012 og åpnet Kritikeruken i Cannes samme år. Senere er filmen vist på en rekke internasjonale filmfestivaler – inkludert Trondheims Kosmorama, der den vant publikumsprisen.

Stilistisk og tematisk plasserer Norris seg i den realistiske tradisjonen vi gjerne forbinder med britisk film, og dramaturgisk er fortellingen nærmest holistisk; historien beveger rundt, forlengs og baklengs og avdekker mange lag. Rammehistorien og de interne mellomfortellingene løper både parallelt og horisontalt. Det veves dessuten inn et drømmelag som kan virke forvirrende, men som samler alle trådene til slutt, på en avgjørende måte.

Når alt kommer til alt synes jeg nok ikke at det er spesielt interessant å tolke eller analysere denne filmen, men desto mer spennende å finne årsaken til at en garvet filmseer som meg bryter fullstendig sammen og mister de kjølige analyseøynene. Som nevnt er jeg ikke alene; det satt en annen ringrev av en filmseer og “medieforståsegpåer” bak meg i kinosalen, som hulket enda høyere enn meg. Er det fordi historien vekker kroppslige minner i oss om den gangen barndommen brast? Smerten i bruddet, smerten som kan sammenlignes med da Eva spiste av eplet, sløret som falt fra øynene og verden som trådte frem og viste marken som buktet seg innover mot kjernehuset?

Er det farens redsel for å miste barnet Skunk, som han har beskyttet? Den lille jenta si, som han har forsøkt å oppdra med en god balanse mellom ettergivenhet og streng konsekvens, der han har tatt fra henne mobilen i mild straff fordi hun ikke gjør som han sier – som plutselig muligens blir det siste han gjør mot barnet før det forsvinner. Eller er det Skunks møte med galskapen som blir til ondskap, der stakkars enfoldige Rick bare roter seg enda mer inn i galskapens fryktelige konsekvenser, som filmen makter å skildre på en slik måte at vi forstår at handlingene egentlig bare er dypt, dypt tragiske?

Broken

Eller er det Skunks møte med den første forelskelsen? Forelskelsen som er full av usikkerhet og redsel for å bli sviktet, der hjertet brister av skuffelse eller blafrer vilt og fullt av håp i det aller første kysset, som streifer som en sommerfuglvinge i munnviken. For deretter bli nødt til å skue inn i voksenverdenens råe seksualitet, hvor løgnene ligger tett som flueegg, som plutselig larver seg på den mest ufyselige måte. Er det disse følelsene filmen skildrer, som vi kjenner oss igjen i, som kommer opp igjen som fysiske minnetråder, fra en overgangsalder der vi manglet ordene, som kunne beskrive det man gikk igjennom?

Jeg tror Broken leses og oppleves på mange måter. Den kan sees som et sterkt psykologisk drama med thrillerelementer. Den kan oppleves som en karakterdreven historie, der skuespillernes rollefigurer er fantastiske midtpunkter i alle sine fortellerlag. Broken kan også oppfattes som en sosial kritikk av et samfunn som er i ferd med å bryte sammen, ikke bare av materiell og sosial nød, men også av sterk, åndelig fattigdom og tungt etisk forfall. På ibsensk vis flettes flere sosiale sjikt inn i et nabolag og danner et komplett mikrokosmos, der handling og konsekvens rullerer, som kulerikosjetter i en krig, med nådeløse utfall.

Men det er håp. Der Morris starter historien på ibsensk vis – ved å sette en sak, et samfunn, et menneske “under et forskende forstørrelsesglass” – avslutter han filmen med en Shakespeare-aktig magisk, poetisk drømmesekvens. Vi løftes inn i et nærmest hellig univers som til slutt gir filmfortellingen nåde og fred. Og mer vil jeg faktisk ikke si om denne filmen, som gav meg vårens beste hulk, de mest sakrale gysninger og den glemte lengselen etter barndommens beskyttende væren.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Karsten Ekren sier:

    Utrolig flott tekst! – så langt jeg leste i hvert fall. Jeg måtte stanse da fortellingen ble presentert, da jeg skjønte at dette var en film jeg måtte se.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>