Only God Forgives

Banalitetens kraft i Only God Forgives

Denne artikkelen inneholder spoilere.

Nicolas Winding Refns Only God Forgives er et estetisk skalkeskjul, en tom antifilm. Rollefigurene er karikaturer, plottet fullstendig hult og ethvert spørsmål om forløsning ender i camp. Ironisk nok er det filmens største styrke.

Det er sjelden jeg går to ganger på kino for å se samme film. I tilfellet Only God Forgives slo det meg umiddelbart etter premierehelgen: jeg måtte se dette igjen, og helst så fort som mulig. Det er en god følelse å bli fullstendig oppslukt av en film. Det er en enda bedre følelse å ikke klare å legge den fra seg. Only God Forgives har vist seg å være veldig polariserende, og mottakelsen har gått fra slakt i Cannes til mesterverksanklager fra The Guardians Peter Bradshaw.

All den stiliserte ekstremvolden til side er det likevel ett enkelt bilde jeg sitter igjen med fra Only God Forgives, ett bilde som har brent seg fast på netthinnen. Mot slutten av filmens midtparti, like før Refns gestaltning av Gud – den altoverskyggende politisjefen Chang (Vithaya Pansringarm) – ankommer nattklubben til Byron (Byron Gibson), fester kameraet seg ved et tablå så oppstyltet at bare Refn kunne ha stått bak. Fire kvinner sitter under et bilde av Michelangelos David. De er urørlige, dukkeaktige, ute av stand til å handle. Det er et bilde som oppsummerer et sentralt aspekt ved Nicolas Winding Refns oeuvre: mennesket som rekvisitt. De er menneskelig staffasje. Kvinnene glir inn i bakgrunnen, de er i like stor grad som bildet av Michelangelos mest kjente skulptur en kunstrekvisitt, en overflødighet. Noe liknende skjer i Drive (2011) når Ryan Gosling kommer inn i bakrommet på en strippeklubb. Stripperne agerer ikke. De er passive, de er skulpturer.

Only God Forgives

Det er for enkelt å tolke dette som Refns kommentar til voldsestetikkens naturlige følge: den passive voyeuren. Blasert av mangeårig videovold sitter han i kinosalen uten å heve et øyenbryn. Men Refn er ingen Haneke. Han er heller ingen Tarantino. Det viktigste ved enkeltbildet er bildet av skulpturen David. Det berører mye av hva Only God Forgives i det store og hele handler om. På samme måte som kultur, historie og kontekst har gjort Salvador Dalí til populærkulturell kitsch, har Michelangelos David mistet mye av sin opprinnelige kraft – kunsten i seg selv har forsvunnet inn i reproduksjon og salgsvare til et punkt hvor meningstapet er totalt. Det er like mye et kunstverk som de fire kvinnene i sofaen under bildet. Refn opphøyer (bokstavelig talt) et bilde av en skulptur til det slutter å gi mening – en dobbel ironi. Dette harmløse enkeltbildet før volden tar overhånd er Refn på sitt mest fandenivoldske og rampete, en fullendt banalisering av alle problemstillinger om kunstens kontekst eller autonomi. Det er også uhyre morsomt – mye morsommere enn freudiansk shtick rundt middagsbordet.

Men om Refn forfekter en tanke om – eller i det minste spøker med – at kunsten aldri kan eksistere i kraft av seg selv, i et vakuum, er det nettopp det motsatte han gjør i filmens øvrige spilletid. Alle de stiliserte tablåene i Only God Forgives: de neonbefengte hallene, de tomme, lengtende blikkene, ventingen, oppbyggingen til de ultravoldelige utbruddene – er Refns forsøk på cinéma pur. Sekvenser hvor det klassiske hevnplottet pent må finne seg i å spille andrefiolin. Sekvenser som er så konkrete, så hugget i stein, at de til slutt bare er der, løsrevet fra handlingen.

I en strålende scene kryssklippes Kristin Scott Thomas’ Donatella Versace-karikatur som observerer tre mannlige kroppsbyggere med Julian (Gosling) og Mai (Yayaying Rhatha Phongam). Det er den kontrollerende moren som forventer handling av sin sønn, men det er også et skall av en kvinne som ser på bodybuildere. Om Refn lykkes med dette vil de lærde strides om en god stund fremover. Han er nok ingen Wong Kar-wai, men det er et friskt forsøk på å redusere film til estetikk, redusere plottet til meningsløshet, lik Michelangelos David reduseres til ingenting.

Og nettopp det reduksjonistiske premisset er slik jeg ser det Only God Forgives største styrke. Handlingen er syltynn, den overfladiske tematikken er knapt noen avhandling. Det er en moderne oppdatering av Ødipus-myten satt til et kriminelt eksilmiljø i Bangkok, i en sjangerforpakning som bruker hevndramaet mer som felles referanseramme enn en virkelig katalysator for hva filmen forsøker å utforske. Julian har myrdet sin far, er forelsket i sin mor i eksil og – lik Refn banaliserer den ødipale tematikken – reduserer moren hans eksistensielle kvaler til et spørsmål om penismisunnelse.

Only God Forgives

Den endelige kastrasjonen skal finne sted når Gud fullender Julians impotens, men de avkuttede hendene får vi aldri se. I stedet slutter filmen med Gud på karaokebar. Jeg nekter å tro annet enn at dette er en spøk – men en god en som sådan. Dedicated to Alejandro Jodorowsky. Refn som humorist kommer til sin rett når en antikk grunnfortelling i freudiansk fortolkning bare blir camp. Den danske regissørens reduksjonisme av populærvitenskap på film oser mer enn noe annet av et selvbevisst pek. Det er få likheter mellom Lars von Trier og Nicolas Winding Refn, men felles for begge er den subversive måten å forholde seg til vedtatte sannheter på, hvordan de begge nekter å forholde seg til ”god smak”. For Only God Forgives er smakløs – på en smakfull måte.

Tematikken er for enkel til å kunne tas på alvor. Den blir en felle. Det er ikke det det egentlig handler om.

Så hva handler denne filmen egentlig om? Er Only God Forgives kunstfilmekvivalenten til en filosof som har bygget sitt renommé på en ufeilbarlig teori, en som ikke er gyldig fordi den ikke kan motbevises? Er dette en tom øvelse i estetikk? Svaret blir nesten ja. Som kjent frikjenner ikke selvbevissthet åpenbare mangler. Men Refn er ikke ute etter å levere et sluttprodukt, en endelig tese som skal forklare og sette strek under det han har utforsket gjennom en rekke filmer nå – voldens natur og meningsløshet, den popkulturelle kitsch, filmens historie.

Han fremstår kanskje selvsikker i offentlige opptredener og intervjuer. Men i Only God Forgives forholder han seg til spørsmålet om tematisk koherens eller betydning på samme måte som Julian forholder seg til Gud – han kan ikke vinne. Og enn så lenge forsøker han – med noen av de vakreste bildene jeg har sett på lenge. Og befester dermed sin status som en av de mest interessante filmskaperne i dag.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>