Strictly Ballroom

Coup de Coeur

Strictly Ballroom (1992)

I sideprogrammet Un certain regard under Cannes-festivalen i 1992, gikk det røde teppet for første gang opp for en Baz Luhrmann-film. Hans debut Strictly Ballroom presenterte seg for Croisettens kresne festivalpublikum.

Da lyset gikk opp halvannen time senere var det etter sigende stående ovasjoner i over 15 minutter, og verden lå åpen for Baz Luhrmanns føtter. Veien videre har han gått på sin helt egne måte, med stor suksess, men som for en rekke andre originale filmskapere, er Luhrmanns filmer både hatet og elsket. I 2013 vender han tilbake til Cannes for å åpne festivalen med The Great Gatsby, hans storslagne 3D-adaptasjon av F. Scott Fitzgeralds klassiker, som etter traileren å dømme later til å ha en tydelig Luhrmann-signatur.

Baz Luhrmann startet sin karriere som skuespiller og teaterinstruktør. I 1986 satte han opp stykket Strictly Ballroom med stor suksess i hjemlandet Australia. Luhrmann var selv danser da han var ung, og moren hans drev danseskole. Med dette i bagasjen viste han seg som rett mann til å skildre selskapsdans-miljøet med innsikt, og – ikke minst – ironisk teft. Dette skulle komme enda bedre til uttrykk da han fikk muligheten til å konvertere stykket sitt til filmlerretet.

Strictly Ballroom er en av Australias største filmsuksesser, både på hjemmebane og internasjonalt. Filmen er første del av hans såkalte «The Red Curtain Trilogy», som også inkluderer Romeo+Juliet og Moulin Rouge!. Det eneste som egentlig knytter dem sammen som trilogi er at de har utspring fra andre kunstarter (dans, teater og musikal), som kommer til uttrykk gjennom filmmediet. Foruten dette har filmene selvsagt en hel masse til felles, da de er skapt av Baz Luhrmanns særegne og hyperaktive hånd – med viktige bidrag fra hans kone Catherine Martin, som er fast produksjons- og kostymedesigner, og en vesentlig ingrediens i Luhrmanns filmer.

Strictly Ballroom
Scott bryter selskapsdansens regler og setter i gang med sine egne, publikumsvennlige steg.

Strictly Ballroom åpner med et rødt sceneteppe som går opp, akkompagnert av komponist Johan Strauss’ kjente musikkstykke The Blue Danube Waltz. Bak en glassdør ser vi i sakte film folk som danser og noe som ligner jubelscener – en sprudlende stemning. De gjør seg klare til å entre dansegulvet for en konkurranse. Gradvis fokuseres det inn på par nummer 100, som skiller seg ut på dansegulvet. I soft-focus og sakte film ser vi de utføre avanserte triks. Innimellom klippes det inn personer som prater direkte til kamera.

Det er dansestjernen Scott Hastings (Paul Mercurio) vi ser begeistre på dansegulvet, men i følge kommentarene vi hører gjør han tydeligvis noe fryktelig galt som kan ødelegge hans karriere. Han begynner nemlig å danse sine egne «flashy, crowd-pleasing steps» og skaper harnisk blant både dommere, trenere og konkurrenter. Når Scotts mor Shirley (uforglemmelig spilt av Pat Thomson) gråtkvalt utrbyter «I keep asking myself why?? Did I fail him as a mother??» understrekes den herlige komikken i det hele. Publikum begeistres av dansen, og filmens ironiske holdning til ballroom dancing blir tydelig stadfestet når dansetreneren Les (Peter Whitford) oppsummerer: «To pick what was actually wrong with the steps you’d have to be an experienced professional, like myself.»

Shirley Hastings (Pat Thomson) forferdes av sønnens oppførsel på dansegulvet.

Fimens ni minutter lange prolog er mesterlig utført, både som underholdning og rent filmspråklig. Luhrmann skildrer dansestevnet med et enormt driv. Timingen i bruk av musikk, klipp, sakte film og frysing av bildet sitter som et skudd. Med innklipp av rollefigurene som snakker til kameraet blir filmens persongalleri og plott grundig og effektivt presentert – samtidig som vi kan la oss fascinere av alt filmen overøser oss med. Som debutant fremviser Baz Luhrmann her umiddelbart hva han kan utrette som en uredd og selvsikker regissør. Åpningen er effektiv historieformidling, samtidig som det er originalt og spennende. Rolleskildringene er karikerte og humoristiske, samtidig som filmen klarer å opprettholde en ektefølt nerve. Disse dynamiske kvalitetene skaper et filmunivers som engasjerer.

Narrativt følger Strictly Ballroom alle konvensjoner fra romantiske komedier og sportsfilm-sjangeren. Vi kjenner historien godt fra før. Den uskjønne, klumsete nybegynner-danseren Fran (Tara Morice) overtaler Scott til å bli sin nye partner, ved at hun vil være med å danse Scotts egne steg i neste konkurranse. Med sjarme utvikler historien seg akkurat slik vi forventer, så Luhrmanns energiske og prangende stil er det som gjør filmen ekstraordinær.

«Strictly Ballroom» er en klassisk romantisk historie om kjekkasen (Scott) og den stygge andungen (Fran).
«Strictly Ballroom» er en klassisk romantisk historie om kjekkasen (Scott) og den stygge andungen (Fran).

Gode stikkord for å beskrive filmens egenart er temperatur og eksess. Filmen hviler ikke et sekund, ikke ett bilde føles tilfeldig eller umotivert. Med sterke farger, glitter, frysing av bilde, sakte film, hurtig film, under- og overvinklinger og lekne kameraføringer, raser filmen av gårde i en berg- og dalbane av følelser, sydd sammen på imponerende vis i klipperommet. Alle følelser og stemninger blir forsterket av filmatiske virkemidler, skuespillet er overdrevet (på en god måte) og Luhrmanns mise-en-scène, farge- og ikke minst musikkbruk får en forsterkende kraft. Det samme kan sies om filmens til tider hysteriske kostymer og sminke.

Strictly Ballroom er en fabelaktig kombinasjon av filmatisk vitalitet, medrivende underholdning og egenartet humor, som fører til en engasjerende og fascinerende filmopplevelse. Filmen inkorporerer også de ulike dansestilene på snedig vis. Når Scotts faste dansepartner Liz (Gia Carides) trekker seg, og det utbrytes sinne og krangel, bes det om en tango, og til tango-musikk danses det tango gjennom de dramatiske diskusjonene. I de romantiske scenene danses kjærlighetsdansen rumba, mens paso doble er dansen når det er tid for litt fandenivoldskhet. Samba er på sin side dansen for frihet. Disse dansestilene, med tilhørende musikk, blir med oss gjennom hele filmen, og det er ikke vanskelig å se at Baz Luhrmann er på hjemmebane i dansens verden. Hans bakgrunn fra teatret blir også tydelig, da filmen består av en rekke ulike akter med sitt eget, svært så gjennomførte, estetiske uttrykk.

Ikoniske musikk-montasjer med velkjent populærmusikk er et av Luhrmanns varemerker, kanskje aller best brukt i nettopp Strictly Ballroom, med uforglemmelige dansesekvenser til Cyndi Laupers «Time after Time» og Doris Days «Perhaps, Perhaps, Perhaps». Låter som vil få en helt ny plass i din bevissthet etter å ha sett denne filmen. Gjennom disse montasjene klarer Luhrmann å få en tåpelig og uoriginal kjærlighetshistorie til å lure seg forbi de ironiske blokkeringene og inn til hjertene våre. Luhrmann er en så svulstig romantiker at han mestrer å spille ut ektefølt romantikk og tøysete harselas samtidig. Dette elementet ved hans filmer er kanskje noe av grunnen til at han frastøter seg en relativt stor andel cineaster, mens andre blir hengivne fans.

Cyndi Laupers «Time after Time» setter tonene når følsene begynner å blomstre mellom Scott og Fran i den ikoniske dansesekvensen, pussig orkestrert på taket under et klesstativ og foran en svær Coca Cola-plakat.
Scott og Frans hete kjærlighetserklæring, uttrykt gjennom en saftig rumba til Doris Days «Perhaps, perhaps, perhaps».

Baz Luhrmann etset inn i debuten sine særpreg som auteur; elementer som også preger alle hans senere filmer. Som en sann postmodernist har han en svært selvbevisst bruk av klisjeer og konvensjoner; på et vis latterliggjør han dem, men samtidig omfavner han dem og bruker dem for alt hva de er verdt. Av og til blir uttrykket hans nettopp derfor enda sterkere, fordi vi ”får lov” til å la oss rive med, fordi vi har blitt enige med filmen om at «ja, vi vet at dette egentlig er teit og klisjéfylt». Uredd og selvbevisst fråtser Luhrmann i både dansens og filmens velbrukte språk og klisjeer. Det er umulig å ikke bli i godt humør av denne fråtsefesten.

Implisitt tematiserer Strictly Ballroom både dansing og film som medium. Selv om filmen virker sarkastisk og ironisk mot de to kunstartene, er den i bunn og grunn en kjærlighetserklæring til både dansen og filmen – slik som Romeo+Juliet er til det klassiske teateret, Moulin Rouge! til musikalen og Australia til den episke filmen. Luhrmanns måte å uttrykke det på er gjennom en postmodernistisk, ironisk distanse.

Foruten en herlig eksessiv bruk av filmspråkets virkemidler og en uvanlig teft for timing, ironi og formidling av følelser, er det vanskelig for meg å sette fingeren på nøyaktig hva jeg elsker ved Strictly Ballroom og resten av Baz Luhrmanns filmer. Men når du avslutter filmen din etter en lykkelig slutt med låten ”Love is in the Air” og alle karakterene bryter ut i dans, og det ikke føles teit – da har du gjort noe riktig!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Michael Wynn sier:

    Dette var en av mine favoritter. Jeg har bare gode minner om denne filmen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>