Primer (2004)

Shane Carruths debutfilm Primer varslet i 2004 om ankomsten av et betydelig nytt talent. Den lenge etterlengtede andrefilmen Upstream Color har i år mer enn bekreftet lovnaden. Her ser vi tilbake på hvordan Carruths filmografi fikk sin begynnelse.

Jeg husker første gang en tidsreisefilm blåste meg overende. Jeg var åtte år, filmen var Twelve Monkeys og den gikk langt over hodet på meg. I løpet av de påfølgende årene ble den selvsagt langt mer håndgripelig, men ble likevel stående som den filmen som på mest interessant vis utforsket paradoksene som tidsreiser åpner for. Her benyttes ikke tidsreisekonseptet kun som en gimmick, en plottmekanisme eller en billig løsning for å skifte presens vekk fra nåtiden, men det skapes isteden en ubarmhjertig og tilsynelatende uoverkommelig utfordring ut av selve Tiden. Med Gilliams film på minnet kom så møtet med Primer, en film som i sin natur er basert på mulighetene og farene ved å tukle med tiden.

Utgangspunktet er på sett og vis velkjent: to kompiser ramler ved en tilfeldighet over noe som er langt mektigere enn først antatt. Abe (David Sullivan) og Aaron (Carruth) er ingeniører, og bruker fritiden til å prøve å komme opp med en oppfinnelse de kan patentere og bli rike på. De lykkes med å lage en maskin som på et vis reduserer tyngdekraften, men oppdager at den har en uventet bifunksjon. Objektene de putter inn i maskinen bærer preg av å ha ligget der flere timer, eller til og med år, når de tas ut igjen. Abe bestemmer seg for å bygge en større versjon av maskinen, og klarer snart å foreta en kontrollert reise tilbake i tid.

primer_bilde

Tidsmaskinen her fungerer i henhold til noen fysiske lover som jeg ikke våger å prøve å gjenforklare. Jeg viser heller til denne ryddige forklaringen av hvordan maskinen funker i praksis:

«(…) if person A wished to travel from 8:00 PM to 8:00 AM of the same day, he or she would have to lie inside of the machine for twelve hours as the time machine moved the person backward through time. Thus one can only travel backward through time for as long as time machines have existed, because once the time-traveler has completed their journey, there must be a time machine in the past from which the time-traveler can emerge. One cannot emerge from a non-existent time machine.»

Å oppsummere filmen i korte trekk er altså lettere sagt enn gjort. Primer er både innviklet og kompleks, en film som både krever og belønner mye ved hvert gjensyn. Man kan ikke unngå å la seg imponere av Shane Carruths evne til å komme opp med et så fascinerende konsept, og den særdeles kompliserte plottstrukturen, som – etter hva jeg kan forstå – faktisk henger på greip. Som debutfilm bar den ikke kun bud om at man her har med et enormt talent å gjøre, men Primer etablerte også signaturen til en vaskeekte auteur. Her, som i andrefilmen Upstream Color, er Carruth involvert i så godt som hvert eneste aspekt ved filmproduksjonen. I tillegg til å være en av hovedrolleinnehaverne, står han oppført som alt fra manusforfatter til komponist.

På toppen av det hele er Primer laget på tilnærmet nullbudsjett (ifølge IMDb kostet filmen $7000 å lage). Den bærer heldigvis ikke preg av dette kvalitetsmessig. Mye av spilletiden går til dialoger, avansert prat om kvantefysikk og potensielle tidsparadokser – så at Carruth er utdannet matematiker og ingeniør kommer ikke som en overraskelse. Når tidsmaskinen i fortellingen brukes til sitt opprinnelig tiltenkte formål, og får en håndfull papirbiter til å dale sakte gjennom luften, er dette det eneste eksempelet på en spesialeffekt. Når det skjer, panorerer Carruth kameraet til siden så papirbitene gjengis gjennom den kornete skjermen på et videokamera rollefigurene selv bruker. Smart og effektivt fortalt, og det skaper en troverdig illusjon – som ville vært unødvendig kapitalkrevende å lage dersom gjengivelsen måtte ha vært helt skarp.

Kameraet gjemmer seg bak et annet kamera under filmens eneste spesialeffekt.
Kameraet gjemmer seg bak et annet kamerai det som er filmens eneste spesialeffekt.

Uansett er ikke Primer den typen science fiction hvor teknologien fremstilles som noe spektakulært. Riktignok har tidsmaskinen en ganske spektakulær funksjon, men samtidig er den bare en boks. Selv om den er aldri så mystisk, er den, når protagonistene har behersket den, ikke annet enn et verktøy. Etter hvert ser også selve tidsreiseaspektet ut til å hovedsakelig være ment som en ramme for historien, hvor menneskelige svakheter står i fokus.

Her blir ikke Tiden den fryktinngytende antagonisten den gjerne portretteres som i filmer hvor hovedpersonens mål eksempelvis er å komme seg tilbake til sin egen tid og gjenopprette status quo. I Primer er Tiden skjør og må behandles med varsomhet, og den egentlige trusselen er menneskets utilstrekkelighet i møte med den banebrytende teknologien; at man besitter mer makt enn det ville være aktsomt å utøve, kombinert med en manglende evne til å motstå farlige fristelser. Muligheten til å kunne gjenta et øyeblikk helt til det blir perfekt, med et ubegrenset antall forsøk, blir selvsagt for fristende. De gjentatte reisene innenfor samme tidsrom gjør det etter hvert temmelig vanskelig å henge med, noe denne overveldende tidslinjeoversikten er en god illustrasjon på.

Primer er altså på ingen måte visuelt overdådig, selv om det er mange flotte innstillinger å finne innenfor det noe spartanske uttrykket. Filmen er snarere svært hensiktsfullt sammensatt, og Shane Carruth, som selvsagt også har stått for klippingen, serverer nesten uten unntak bilder som tydelig er ment å fungere enten forklarende eller villedende. Det er lite av fiffige visuelle grep å oppdrive, og den sporadiske bruken av jump cuts stikker seg derfor ut. Et enkelt grep, men utrolig mangetydig: På en og samme tid gir det filmen en passende fragmentarisk følelse, og fungerer i tillegg som både en bokstavelig og metaforisk representasjon av det oppstykkede narrativet.

primer_jc

Her hoppes det mellom fragmenter av en handling.
Her hoppes det mellom fragmenter av en handling.

Med sin enestående filmdebut klarte Carruth, på minimalt budsjett og nærmest på egenhånd, å konstruere det som må sies å være en liten maktdemonstrasjon. I tillegg til å inneha et plott som viser seg å være rikere og mer komplisert ved hvert gjennomsyn, og utvilsomt den mest overbevisende fremstillingen av tidsreiser jeg har sett, er filmen så tydelig én manns visjon, perfekt gjennomført. Den er også science fiction av beste kaliber, hvor den tankevekkende teknologivisjonen anvendes som et middel til å utforske menneskets natur.

Men der mange sci-fi-filmer er teknologipessimistiske, er Primer heller pessimistisk på vegne av menneskene – de er tross alt den upålitelige faktoren.