Cannes 2013: Michel Gondry ^[1] er ikke kjent for å spare på det kreative kruttet, men i hans siste film Mood Indigo ^[2] går det helt over styr. Som en nyutdannet reklameskolestudent pøser han på med så mye ideer at man nesten mister pusten – dessverre ikke på den måten man helst skulle ønske, mer på et kvelende vis, der man snapper etter luft fra kinosetet. Likevel er det umulig å ikke la seg imponere av Gondry, som så lekende lett realiserer den ene ko-ko ideen etter den andre.

Som så ofte ellers hos franske Michel Gondry er fortellingen barnlig sjarmerende og naiv, med en melankolsk undertone som gradvis gir seg til kjenne. Mood Indigo er i bunn og grunn Love Story ^[3] på en sjenerøs dose ecstacy, og med betydelig mer vimsete rollefigurer enn i den tåresprutende 1970-tallsklassikeren. Vi følger Colin (Romain Duris ^[4]) og Chloés (Audrey Tautou ^[5]) tilblivelse som par, etterfulgt av en rekke berusende opplevelser for de nyforelskede, som etter hvert blir et ektepar – før Chloé i søvne svelger noe rart som kommer svevende fra soveromsvinduet. Konsekvensen av dette er at en vannlilje begynner å gro i lungene hennes, noe som gjør henne alvorlig syk og fører paret ut i elendighet.

^[6]

Et vennepar av Colin og Chloé rammes også av sykdom. Chick (Gad Elmaleh ^[7]) er besatt av filosofen Jean-Sol Partre (som både i navn og utseende åpenbart er en parodi på Jean-Paul Sartre ^[8]), en besettelse som går ut over både ham selv og kjæresten Alise (Aïssa Maïga ^[9]). I tillegg spiller Omar Sy ^[10] (De urørlige ^[11]) en slags altmuligmann for alle fire, blant annet som kokk hjemme hos Colin, men han er også en god venn.

Det er typisk for Gondry som auteur å la rollefigurenes følelser og stemninger få projisere seg i omgivelsene rundt, kanskje særlig i Evig solskinn i et plettfritt sinn ^[12] og The Science of Sleep ^[13]. Når rollefigurene i tillegg som regel er veldig uttrykksfulle, ofte med mye energi og store følelser som skifter fort, blir filmenes mise-en-scène deretter. I Mood Indigo blir Gondry-uttrykket en ren og skjær overdose – ikke minst i filmens første del, som er en eneste hurra-meg-rundt. Det skjer nye, absurde ting i det surrealistiske hverdagsuniverset hele tiden; særlig på kjøkkenet til Colin, der animert mat, en mann i musekostyme og en TV-kokk avløser hverandre. Det er vanskelig å henge med på hva som foregår før kjærligheten inntreffer, men samtidig er det klart fra første øyeblikk at denne filmen handler om form.

^[14]

Gondrys sedvanlige forkjærlighet for det analoge kommer til uttrykk også i Moon Indigo. Blant de visualiserte ideene er en stop motion-animert ringeklokke som oppfører seg som en bille, og en GPS-løsning bestående av en virkelig person med en diger pil som viser veien inne i en falsk «skjerm». Regissøren ser også ut til å være inspirert av både impresjonistisk og ekspresjonistisk billedkunst, i tillegg til frittflytende jazz – «Mood Indigo» er da også et jazzstykke av Duke Ellington ^[15]. Etter hvert som filmen utvikler seg i en mer sorgtung retning for rollefigurene, blir også omgivelsene gråere og mer industrielle, helt til filmens siste akt utspilles i sort/hvitt. En tonebrytende sekvens mot slutten virker tydelig inspirert av Jean Epstein ^[16]s stumfilmmesterverk The Fall of the House of Usher ^[17], som ikke bør utdypes nærmere grunnet spoilere, men som setter en definitiv prikk over i-en for Gondrys overflødighetshorn.

Problemet er at de klumsete rollefigurene er så altfor underutviklet – de engasjerer aldri, i motsetning til dem vi har sett i Gondrys tidligere filmer. Selv om for eksempel Stéphane (Gael Garcia Bernal ^[18]) i The Science of Sleep var en ufyselig type, fikk jeg sympati for ham og lot meg berøre av de håndlagde effektene som speilet hans personlighet. I Mood Indigo renner kreativiteten over alle sine bredder, noe som kunne vært fantastisk hvis det visuelle ble noe mer enn bare quirky effekter, men stort mer enn pussige innfall blir det dessverre ikke.

Et snev av sjokk og vantro inntreffer når Chloé blir syk, som skyldes det utrolige over at alt det uvirkelig skjønne og problemfrie som aldri så ut til å ta slutt, likevel kunne ødelegges. Men den brutale hensynsløsheten i en sykdom, som kunne blitt ekstra sterk gjennom ekspressive overdrivelser, utnyttes dessverre ikke godt nok i Mood Indigo. I stedet berører ikke rollefigurene og kjærlighetshistorien en gang når sykdommen inntreffer, hvorpå Colin må ta seg jobb på en nitrist, DDR-aktig fabrikk. Melodramatikken blir bare langtekkelig og slitsom, der ikke en gang bedårende Audrey Tautou appellerer.

Med Mood Indigo demonstrerer Michel Gondry at han fortsatt er sulten som kunstner. La oss bare håpe at han ikke har brent av alt kruttet her, men i stedet har fått ristet av seg nok energi til å lage noe som kommuniserer litt bedre neste gang.