*

Har François Ozon ^[1] blitt en gammel gris? Mange undret seg, der de stod foran det hvite betongpalasset i øs pøs regn den første festivaldagen, med blandede forventninger til den særdeles produktive, men ujevne franskmannens siste film. Allerede promotert som fransk frekkis med ung skjønnhet som skal «ofre seg for kunsten». Neppe for enhver smak.

Gjennom en kikkert spaner vi på en toppløs kvinne som soler seg ved havet. Tilskueren er voyeuristen i buskaset, skjermet av løvverk, både opphisset og plaget av skyld. Anslaget igangsetter sporenstreks tanker om hvilke tradisjoner denne filmen skal skrive seg inn i. Ozon er selverklært Hitchcocksucker, og har tidligere vist sin interesse for det perverse i blant annet Swimming Pool ^[2]– en fremragende erotisk thriller med Ludivine Sagnier ^[3] og Charlotte Rampling ^[4] som glefsende rivaler. Med sin homofile legning har Ozon vist en besnærende interesse for kvinnekroppen som visuelt motiv, som objekt.

Men anslaget i Ung & vakker (Jeune & jolie) narrer oss. Blikket er uskyldig. Kameraets – riktignok nysgjerrige – øyne er Victor, Isabelles lillebror, som skal varsle storesøsteren om at middagen er klar. Vi møter mor og far, familie og venner i et fransk sommerhus. En skålende ansamlig livsnytere med et fransk og tilsynelatende unevrotisk forhold til nakenhet og seksualitet. (I akkurat dette henseende kan Ozons film minne om Jean-Marc Barrs nestenpornografiske og dessverre fryktelig kjedelige Chroniques sexuelles d’une famille d’aujourd’ hui ^[5], som tegner et lite bluferdig bilde av «den franske storfamilien», der alle generasjoner er i åpen dialog om alt som er privat og flaut.)

^[6]

I Ung & vakker danner den varmblodige familiesettingen bare en vag ramme for det som skal bli Isabelles Belle de Jour-eventyr. Hun er 17 år gammel og klar for å miste møydommen. En tysk kjekkas fra stranden blir den utkårede. Den overskridende seansen er enkelt fremstilt; separasjonen mellom sinn og kropp visualiseres når et slags hologram av Isabelle studerer seg selv fra sidelinjen. Bølgene slikker strandlinjen i bakgrunnen, musikk fra en fest kan høres i det fjerne. Sommeren flørter hemningsløst i luften. Lillebroren lurer på om Isabelle har tatt skrittet over i de voksnes verden. Hun tørker av litt blod fra underlivet. Sommeren blir til høst.

Isabelle har åpenbart utviklet et sammensatt forhold til sin egen seksualitet i løpet av kort tid, for på frivillig basis opererer hun nå som eskortepike på ettermiddagene; en luksusprostituert for seddelblafrende menn som ønsker et ungt eventyr. Jenta fra den øvre middelklassen søker etter noe som ikke kan kjøpes for penger – snarere selges. Som tilskuere blir vi med i håndveska og tilbys glimt av jentas utskeielser på diverse hotellrom i Paris.

Spekulerer Ozon seg inn i kjønnsdebattens fuktige sump her? Velter han seg i merkelige tanker om at kvinner fantaserer om å sette prislapp sin egen kropp, at de opplever lyst ved å bli dominert av menn som betaler for nytelsen? Kanskje. På den andre siden kan man spørre seg om filmen intenderer å være en slags feministisk utsigelse, ved å skildre en tilsynelatende fryktløs kvinneskikkelse som overskrider grenser, som handler etter eget forgodtbefinnende, som danser fritt på siden av normene.

^[7]

Debatten har summet forsiktig, men ikke stukket særlig dypt. I mine øyne er Ung & vakker lite kontroversiell; som en mykere utgave av Bunuels klassikerBelle de Jour ^[8], drapert av typiske coming of age-motiver (Julia Leighs debutfilm Sleeping Beauty ^[9] dukker også opp i hukommelsen, men likhetene skimtes bare på overflaten). At selve prostitusjonen ikke skildres som traumatiserende for Isabelle kan være hardt å svelge for enkelte, men Ozon postulerer ikke; han leker med tankerekker og stiller åpne spørsmål. Dette speiles også i filmens lite prangende stilistiske uttrykk, som er klassisk og elegant, tilnærmet usynlig. Et rom med mange inn- og utganger.

Isabelle gestaltes av modellen Marine Vacht ^[10], som imponerer i sin første hovedrolle. Alle med relativt tradisjonelle skjønnhetsidealer vil erkjenne at Vacht er av den insisterende vakre sorten – og i så måte perfekt castet. Men hun er også en sjelfull skuespiller, som lar sårbarhet og frykt piple frem mellom sprekkene i den kjølige, selvsikre masken.

Under the Sand, Swimming Pool og 5×2 er fremragende filmer fra Ozons fremgangsrike produksjon på 00-tallet. Ung & vakker er ikke på samme nivå, men leverer godt om man vurderer den på sine egne premisser. Det er en sommerlig, struttende og erkefransk film, ispedd rikelige doser snerten humor. En dusj parfyme som ikke på død og liv må tas på alvor, som heller vil behage enn støte. Som vel også er grunnen til at den har provosert en og annen intellektuell her nede på Rivieraen.

I en hoderystende svak hovedkonkurranse, stiger Ung & vakker sakte men sikkert frem som noe av det bedre som er vist i Lumière-salen de to siste ukene. Mon tro om en norsk distributør etterlater kontanter på nattbordet for denne?