yvmkhiu5

Omtale

Actionteft bryter lydmuren i Star Trek Into Darkness

For en med særdeles liten forhåndskunnskap om Star Trek-serien, kan dette universet – som har blitt utforsket i filmer og tv-serier over flere tiår – fremstå gammelmodig og litt rustent. Derfor var det en smule overraskende, men aldeles kjærkomment, da rebooten Star Trek (2009) viste hvor godt konseptet fungerte i en moderne action-setting. Oppfølgeren Star Trek Into Darkness tar opp tråden – hovedsakelig på en tilfredsstillende måte.

Først bør det presiseres at jeg ikke ble fullt så overveldet av Star Trek som mange andre så ut til å bli når den hadde kinopremiere i 2009. Hovedproblemet i det som på mange måter var en svært vellykket actionfilm, var den nokså uinteressante antagonisten Nero, hvis trussel hovedsakelig var et resultat av makten han besatt: et enormt romskip og et dertilhørende masseødeleggelsesvåpen. Star Trek Into Darkness introduserer derimot en skurk med litt mer kløkt, som således utgjør et mer oppslukende spenningselement. Vedkommende er John Harrison, en tidligere Starfleet-agent, som gjennomfører et bombeangrep i London og et attentatforsøk på Starfleet-offiserene, før han går i dekning på den fiendtlige planeten Klingon. Våre helter reiser så ut i verdensrommet med romskipet USS Enterprise for å tilintetgjøre vedkommende.

Noe Star Trek (2009) lyktes godt med var å etablere rollegalleriet, altså mannskapet på Enterprise. I oppfølgeren kjenner man derfor ikke på behovet for noen nærmere introduksjon av disse; her føles skuespillerne enda mer naturlige og komfortable i rollene. Dette skyldes også den gode castingen, og det åpenbare eksempelet er Chris Pine i hovedrollen som den briljante romkapteinen og kvinnebedåreren James T. Kirk. Pine har en tilstedeværelse og et utseende som gjør at det i grunnen er litt overraskende at han på dette tidspunktet ikke har hatt flere hovedroller i større Hollywood-produksjoner (riktignok spiller han hovedrollen i Jack Ryan, som kommer på kino til neste år).

Spock og Kirk prøver å ikke la seg overliste av kjeltringen John Harrison.

Pines evner som skuespiller er tilstrekkelig gode til å gjøre Kirk til en troverdig rollefigur, som er smart og umoden, sjarmerende og klysete på samme tid. Man har også funnet en perfekt mann til å spille skurken John Harrison i Benedict Cumberbatch. Som tittelfiguren i tv-serien Sherlock viste han en egen evne til å utstråle overlegen intelligens og umenneskelig kulde, en egenskap som virkelig kommer til nytte her. Han har dessuten bygget muskler siden sist, og fungerer forbløffende godt som actionfilmfigur.

Imidlertid rammes rollefigurene av et knippe uheldige avgjørelser på manussiden. Den som stikker seg mest ut er Scotty (Simon Pegg), som er filmens comic relief, men så i overkant fjollete at han til tider føles fullstendig malplassert i dette fiksjonsuniverset. Into Darkness er på ingen måte så alvorlig i tonen at det ikke er rom for humor, men Pegg later til å befinne seg i en helt annen film enn resten av skuespillerne. Scotty er riktignok betydelig involvert i den dramatiske sisteakten, hvor humoren nødvendigvis holdes til et minimum, og da fungerer han langt bedre.

Da Star Trek (2009) ble diskutert i en tidligere Filmfrelst-episode, var måten de kvinnelige rollefigurene ble behandlet på en innvending mot filmen. Ikke bare var det få av dem – de var passive og lite interessante. Ting er ikke stort bedre i oppfølgeren: Uhura (Zoe Saldana) viser seg som mer handlekraftig, men til syvende og sist er hun bare Spocks (Zachary Quinto) kjæreste – et vedheng til den mannlige helten. Hennes funksjon er å trigge ulike følelser i ham. I så måte påvirker hun nødvendigvis avgjørelsene hans, men det er like fullt hans avgjørelser som har innvirkning på handlingen. Den andre større kvinnerollen er et nytt tilskudd til ensemblet – våpenspesialisten Carol Marcus (Alice Eve). Hun er knyttet til handlingen på flere måter, men er i praksis såpass betydningsløs at hun uten problemer kunne ha blitt skrevet ut av manuset.

Simon Pegg føles ofte malplassert, men fungerer godt i de mer dramatiske sekvensene.
Simon Pegg føles ofte malplassert, men fungerer godt i de mer dramatiske sekvensene.

Det er en utfordring å skape spennende scenografi i verdensrommet, men også innsiden av Enterprise er temmelig steril og kjedelig i sin utforing. Filmens åpningssekvens er faktisk den eneste som er visuelt imponerende, men så finner den også sted på en planet som er dekket av trær med ildrøde blader, og befolket av kritthvite vesener i skinnende gule klær. Filmen utspiller seg stort sett i et bekmørkt og trefattig “intet”, men det er likevel skuffende at regissør J.J. Abrams legger ekstravaganzaen til side etter anslaget. Et hederlig unntak er de massive ødeleggelsene som rammer London i filmens sisteakt.

Abrams har tonet ned bruken av lens flare-effekten, som på sett og vis har blitt hans kjennemerke, men som irriterte mange i den forrige Star Trek-filmen. I alle tilfeller er denne gimmicken langt mindre enerverende enn den alle objektene som kastes mot ansiktet hvis man opplever Into Darkness i 3D. En gimmick man trodde var utdøende etter formatets renessanse.

Regissøren viser seg heldigvis fra en bedre side i de renskårede action-sekvensene, som virkelig er nydelig orkestrert. De er forfriskende oversiktlige; frenetisk klipping og shaky-cam, som har blitt en konvensjon det siste tiåret, er fraværende. Omgivelsene utnyttes til det fulle. Enterprise svever rundt i løse luften, og kan være en dødsfelle hvis man skulle miste fotfestet. Likevel utspiller de aller heftigste øyeblikkene seg nede på jorden, i den heseblesende avslutningen hvor Spock må jage skurken til fots. Denne delen kunne med fordel ha vært mer omfangsrik.

I stedet ender Into Darkness en smule antiklimatisk, som delvis skyldes teleporteringsmaskinen man har til disposisjon på Enterprise. I det hele tatt brukes teleportering som nødløsning på altfor mange utfordringer; hvis en rollefigur befinner seg i en uløselig situasjon, kan man nesten banne på at vedkommende blir teleportert til trygghet, eller at en eller annen redningsmann dukker opp fra intet.

Star Trek: Into Darkness lider under manuset, som altfor ofte bærer preg av latskap og enkle løsninger, men helheten lander mykt når J.J. Abrams flekser action-musklene.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Vidar Olsen sier:

    (kremt) sisteakten foregår i San Francisco, der Starfleet har hovedsete. (er en bagatell da).

    Forøvrig har jeg ikke så mye å si om filmen, utover at jeg syns den var svært pen. Men den klarte ikke å bevege meg på et emosjonelt plan overhodet. Kanskje hvis han hadde våget å roe ned tempoet noe, hvem vet?

    Jeg begynner å lure JJ Abrams egentlig har hjerte for å lage sci fi, eller om han bare er teknisk dyktig. Og jeg føler jeg ikke trygg på at han skal klare å gjøre noe friskt og originalt ut av neste Star Wars film.

    “Super 8” er for meg bare en ren pastisj over Spielberg-estetikk fra perioden sent 70, tidlig 80-tall. Jeg tviler ikke på at Abrams har likt disse filmene, og at han har hatt lyst å lage noe som likner. Men det blir ikke mer enn bare etterlikninger.

    “Cloverfield” er for meg den mest vellykkete filmen han har laget. Heller ikke i denne hadde jeg noen empati med karakterene, men den var medrivende likevel pga den ekstreme realismen og undergangsfølelsen.

    Er det andre som også føler at Abrams er en litt kald og kalkulerende regissør?

  2. Lars Klevberg sier:

    Det var Matt Reeves som regisserte Cloverfield. JJ produserte, men han har jo mye å si på det kreative.

    Jeg har ikke sett STID men forstår litt din engstelse for hva JJ kan levere til scifi formatet. Men hva angår SW tror jeg han er den riktige, da han er veldig dyktig til å fortelle engasjerende historier som alltid har et hjerte.

    Meg personlig synes MI3 er den beste, da den har noen genuine øyeblikk. Det samme kan sies i noen episoder av LOST. I Super 8 synes jeg alt er et bilde av en tidligere Spielberg film, og det blir for påklistret. Den er ikke noe særlig.

    Ser frem til Star Wars og tror JJ er et meget godt valg.

    L

  3. Potensielle spoilere:
    Star Trek Into Darkness var fin underholdning, men dessverre ikke noe særlig mer enn det, og det er absolutt manuset som er hovedprodblemet. Mer enn én gang blir historien avbrutt av en heseblesende actionscene, flere av karakterene blir karikerte og unødvendige og det legges opp til historielinjer som aldri blir ferdig fortalt (eks. hva skjer videre med den døende jenta i begynnelsen? Eller hva med klingonene som plutselig bare forsvinner helt, etter at de er etablert som potensielle fiender?) Det hele ender opp med å bli en jakt mellom Kirk, Marcus og Kha… jeg mener “John Harrison”. Jeg skulle egentlig bare ønske at filmen tok seg tid til å ta noen pauser i ny og ned, slik at vi fikk se mer av filmuniverset som legges opp.

    Men visuelt er det jo flott, og jeg likte spesielt hvordan de får det til å se ut som en slags 80- 90-talls eventyr-science fiction. Alle karakterene er velstriglet og pene (selv om Carol Marcus kanskje ikke hadde den største betydningen for filmens narrasjon, var hun absolutt til stede som et estetisk element, for å si det sånn). Føler litt for å sammenligne med Starship Troopers i stil, da det er visse påfallende likhetstrekk på dette planet.

    Tror nok Abrams vil gjøre Star Wars bra. Det største problemet han har hatt til nå, er manuset på filmene. Star Wars, hvor Michael Arndt holder pennen, vil derfor ha helt andre forutsetninger enn en film med alltid varierende Damon Lindelof i kulissene.

  4. Vidar Olsen sier:

    @Lars Klevberg:

    Jeg bomma litt. Jeg trodde JJ hadde regissert Cloverfield, også glemte jeg MI3. Den er faktisk veldig bra.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>