Velbalansert science fiction-collage i Oblivion

Til tross for sine mange referanser til andre science fiction-filmer, er Joseph Kosinskis Oblivion rik i sin opplevelsesestetikk. Den bølger velbalansert mellom heftige actiontablåer og tilnærmet poetiske pauser i fortellingen.

Jeg var blant dem som likte Kosinskis debutfilm Tron: Legacy (2010) som prosjekt – spesielt i dyrkingen av den blåsvarte neon-estetikken og musikkbruken. Dessverre ble filmen litt for anmasende og tidvis cheesy som fortelling. Den klarte aldri å roe helt ned, og de gangene den forsøkte var det hverken spesielt overbevisende eller engasjerende. Det kan virke som om Kosinski har tatt lærdom av dette, for Oblivion er betydelig mer gjennomtenkt som helhetlig fortelling og opplevelse.

La oss få referansene unna vei først, uten å spoile for mye. Jack Harper (Tom Cruise) lever av å reparere ødelagte droner i en postapokalyptisk verden. Rollen minner om tittelfiguren i WALL-E (2008), mens uniformen og dronene her minner mer om WALL-Es robotkompanjong EVE. En del av transportsekvensene minner om Priest (2011) og Kosinskis egen Tron: Legacy; det samme gjør musikken (mer om det senere). Finalen kan minne mye om Independence Day (1996). Andre elementer refererer til The Matrix (1999), mens et av vendepunktene i filmen kan sende assosiasjoner til Moon (2009). Den rufsete plyndrer-gruppen som herjer i det øde landskapet har momenter som kan knyttes til både Predator (1987) og Mad Max 2: The Road Warrior (1981). Jeg er sikker på at man kan finne flere også, hvis man går inn for det.

Narrativ originalitet er imidlertid ikke så viktig i en slik type film; den opererer med helt andre mål for øyet. Vi beveger oss svært sjeldent utenfor det som er New York 60 år etter apokalypsen. Dette gir Kosinski, produksjonsdesigner Darren Gilford og de digitale effektmakerne mulighet til å boltre seg i spennet mellom ødelagte bygninger overmannet av mektig natur og den moderne teknologien de har til rådighet. Akkurat i det du tror filmen har nådd grensen for hva fiksjonsuniverset kan tilby, dukker det opp et nytt mektig syn – enten gjennom en langsom transportkjøring eller i en hyperkinetisk actionsekvens (katt-og-mus-leken gjennom fjellkløftene er vel det heftigste eksemplet på sistnevnte).

Nesten samtlige utsnitt fremviser en fantastisk sans for balanse, kanskje en slags parallell til det faktum at Harper forsøker å opprettholde balanse i en verden som for lengst har mistet den. Her er tre konkrete eksempler:

03b
Victoria (Andrea Riseborough) rammet inn av parallelle gardiner.
04b
Kulene på romskipet reflekteres over rollefigurene i vinduet, og «binder dem sammen» også i en symbolsk sammenheng.
05b
Også utendørsinnstillingene har en makeløs balanse.

Men hadde det stoppet der, hadde det bare vært Tron: Legacy om igjen. Det som umiddelbart står igjen som en av filmens store kvaliteter er Kosinskis evne til å skifte gir gjennom hele filmen. Plutselig tas alt ned – en middagssamtale mellom Harper og hans kompanjong/elsker Victoria (Andrea Riseborough) før de tar en vektløs dukkert i kontrolltårnets frittsvevende badebasseng, en pitstop ved en grønn oase i fjellet der Harper spiller gammel 80-tallspop på en nedrustet platespiller, poetiske flashbacks til et tidligere liv i et sivilisert New York (først i svart/hvitt, deretter i farger ettersom minnene blir klarere), en ettertenksom Harper skuende ut over landskapet på en fjelltopp med en blomsterkvast i en krukke ved siden av seg. Disse øyeblikkene dras ut akkurat lenge nok til at vi får tid til å suge hver dråpe ut av stemningen før filmen igjen kaster oss ut i et nytt eventyr. Dette er filmestetikk som ligger svært nær mitt hjerte.

Vel så mye av denne effekten må tilskrives musikken til elektronika/shoegaze-komponist M83 (aka Anthony Gonzalez) i samarbeid med Joseph Trapanese. Jeg var i utgangspunktet ganske skuffet over soundtrack-albumet, da det fremstod som en litt sjelløs variasjon over musikken til Tron: Legacy, Inception og de nye Batman-filmene. En endeløs rekke av dype, mørke ostinater med små stryker- og blåserharmoniseringer. Men i selve filmen forvises de kjedeligste partiene til actionsekvensene (og er dermed begravd i lydeffekter uansett), mens de faktiske høydepunktene i partituret lever i tablåene jeg nevnte ovenfor. Spesielt et par transportsekvenser og noen klimaktiske øyeblikk, der Gonzalez’ svevende mollmelodier understøttes av episke synth-skarptrommer. Og i den nesten wagnerianske kor og orgel-musikken for filmens finale, før Susanne Sundførs vakre vokaliseringer tar over på selve rulleteksten.

o2b
Morgan Freeman er svært fornøyelig som en Mad Max-aktig figur.

Til tross for alle disse audiovisuelle kvalitetene, er det allikevel to sekvenser som trekker ned helhetsinntrykket betraktelig og som minner meg på at dette tross alt dreier seg om et kommersielt Hollywood-produkt. Begge deler handler om markante vendinger i fortellingen, og jeg ønsker ikke å spoile noen av dem. Mer generelt dreier det seg om Harpers forhold til Julia (Olga Kurylenko) og Harpers forhold til plyndrer-gruppen ledet av en svært fornøyelig Morgan Freeman. Det blir overeksplisitt, forutsigbart og sukkersøtt/patriotisk som bare Hollywood kan og vil.

Jeg skulle ønske Kosinski hadde tro nok på egne stilgrep til at han hadde gjennomført disse helt sentrale scenene med en høyere grad av ambivalens og poesi, spesielt siden han har gjort nettopp det i filmen for øvrig. Det er allikevel til hans fortjeneste at han begge ganger klarer å hente seg inn igjen og gjenopplive mitt engasjement i både fortelling og opplevelse.

Tom Cruise har aldri vært noen stor skuespiller, men han er alltid god i fysiske roller der han kan dras mellom innbitte grimaser og småslesk flørting. Oblivion er heller ikke noe unntak, men Cruise fremviser allikevel tendenser til vàr introspeksjon i scenene der han er alene i ødemarken. Andrea Riseborough fremstår som irriterende naiv, som vel kanskje er meningen, mens Kurylenko knapt har noen scener å arbeide med (forhåpentligvis får hun det i Terrence Malicks kommende To the Wonder). Morgan Freeman som en slags ‘bad guy’, kledd i blåsort lær og kulrunde solbriller, ga virkelig mersmak. Mer av det.

Men så er det altså ikke på grunn av skuespillerprestasjoner, rollefigurer eller narrativ briljans at du skal gå og se denne filmen. Gjør det fordi den følger en filmtradisjon som går tilbake til Avatar, Jurassic Park, The Abyss, Blade Runner og andre science fiction-relaterte filmer som følger en opplevelsesorientert estetikk. Ja, helt tilbake til Georges Méliès’ Le Voyage dans la Lune (1902), for den saks skyld. Poenget, slik jeg tolker det, er å sette filmfortellingen i baksetet og heller hengi seg til en fiksjonsverden gjennom audiovisuelle grep. Der lykkes Oblivion.