Oblivion

Omtale

Velbalansert science fiction-collage i Oblivion

Til tross for sine mange referanser til andre science fiction-filmer, er Joseph Kosinskis Oblivion rik i sin opplevelsesestetikk. Den bølger velbalansert mellom heftige actiontablåer og tilnærmet poetiske pauser i fortellingen.

Jeg var blant dem som likte Kosinskis debutfilm Tron: Legacy (2010) som prosjekt – spesielt i dyrkingen av den blåsvarte neon-estetikken og musikkbruken. Dessverre ble filmen litt for anmasende og tidvis cheesy som fortelling. Den klarte aldri å roe helt ned, og de gangene den forsøkte var det hverken spesielt overbevisende eller engasjerende. Det kan virke som om Kosinski har tatt lærdom av dette, for Oblivion er betydelig mer gjennomtenkt som helhetlig fortelling og opplevelse.

La oss få referansene unna vei først, uten å spoile for mye. Jack Harper (Tom Cruise) lever av å reparere ødelagte droner i en postapokalyptisk verden. Rollen minner om tittelfiguren i WALL-E (2008), mens uniformen og dronene her minner mer om WALL-Es robotkompanjong EVE. En del av transportsekvensene minner om Priest (2011) og Kosinskis egen Tron: Legacy; det samme gjør musikken (mer om det senere). Finalen kan minne mye om Independence Day (1996). Andre elementer refererer til The Matrix (1999), mens et av vendepunktene i filmen kan sende assosiasjoner til Moon (2009). Den rufsete plyndrer-gruppen som herjer i det øde landskapet har momenter som kan knyttes til både Predator (1987) og Mad Max 2: The Road Warrior (1981). Jeg er sikker på at man kan finne flere også, hvis man går inn for det.

Narrativ originalitet er imidlertid ikke så viktig i en slik type film; den opererer med helt andre mål for øyet. Vi beveger oss svært sjeldent utenfor det som er New York 60 år etter apokalypsen. Dette gir Kosinski, produksjonsdesigner Darren Gilford og de digitale effektmakerne mulighet til å boltre seg i spennet mellom ødelagte bygninger overmannet av mektig natur og den moderne teknologien de har til rådighet. Akkurat i det du tror filmen har nådd grensen for hva fiksjonsuniverset kan tilby, dukker det opp et nytt mektig syn – enten gjennom en langsom transportkjøring eller i en hyperkinetisk actionsekvens (katt-og-mus-leken gjennom fjellkløftene er vel det heftigste eksemplet på sistnevnte).

Nesten samtlige utsnitt fremviser en fantastisk sans for balanse, kanskje en slags parallell til det faktum at Harper forsøker å opprettholde balanse i en verden som for lengst har mistet den. Her er tre konkrete eksempler:

03b
Victoria (Andrea Riseborough) rammet inn av parallelle gardiner.
04b
Kulene på romskipet reflekteres over rollefigurene i vinduet, og “binder dem sammen” også i en symbolsk sammenheng.
05b
Også utendørsinnstillingene har en makeløs balanse.

Men hadde det stoppet der, hadde det bare vært Tron: Legacy om igjen. Det som umiddelbart står igjen som en av filmens store kvaliteter er Kosinskis evne til å skifte gir gjennom hele filmen. Plutselig tas alt ned – en middagssamtale mellom Harper og hans kompanjong/elsker Victoria (Andrea Riseborough) før de tar en vektløs dukkert i kontrolltårnets frittsvevende badebasseng, en pitstop ved en grønn oase i fjellet der Harper spiller gammel 80-tallspop på en nedrustet platespiller, poetiske flashbacks til et tidligere liv i et sivilisert New York (først i svart/hvitt, deretter i farger ettersom minnene blir klarere), en ettertenksom Harper skuende ut over landskapet på en fjelltopp med en blomsterkvast i en krukke ved siden av seg. Disse øyeblikkene dras ut akkurat lenge nok til at vi får tid til å suge hver dråpe ut av stemningen før filmen igjen kaster oss ut i et nytt eventyr. Dette er filmestetikk som ligger svært nær mitt hjerte.

Vel så mye av denne effekten må tilskrives musikken til elektronika/shoegaze-komponist M83 (aka Anthony Gonzalez) i samarbeid med Joseph Trapanese. Jeg var i utgangspunktet ganske skuffet over soundtrack-albumet, da det fremstod som en litt sjelløs variasjon over musikken til Tron: Legacy, Inception og de nye Batman-filmene. En endeløs rekke av dype, mørke ostinater med små stryker- og blåserharmoniseringer. Men i selve filmen forvises de kjedeligste partiene til actionsekvensene (og er dermed begravd i lydeffekter uansett), mens de faktiske høydepunktene i partituret lever i tablåene jeg nevnte ovenfor. Spesielt et par transportsekvenser og noen klimaktiske øyeblikk, der Gonzalez’ svevende mollmelodier understøttes av episke synth-skarptrommer. Og i den nesten wagnerianske kor og orgel-musikken for filmens finale, før Susanne Sundførs vakre vokaliseringer tar over på selve rulleteksten.

o2b
Morgan Freeman er svært fornøyelig som en Mad Max-aktig figur.

Til tross for alle disse audiovisuelle kvalitetene, er det allikevel to sekvenser som trekker ned helhetsinntrykket betraktelig og som minner meg på at dette tross alt dreier seg om et kommersielt Hollywood-produkt. Begge deler handler om markante vendinger i fortellingen, og jeg ønsker ikke å spoile noen av dem. Mer generelt dreier det seg om Harpers forhold til Julia (Olga Kurylenko) og Harpers forhold til plyndrer-gruppen ledet av en svært fornøyelig Morgan Freeman. Det blir overeksplisitt, forutsigbart og sukkersøtt/patriotisk som bare Hollywood kan og vil.

Jeg skulle ønske Kosinski hadde tro nok på egne stilgrep til at han hadde gjennomført disse helt sentrale scenene med en høyere grad av ambivalens og poesi, spesielt siden han har gjort nettopp det i filmen for øvrig. Det er allikevel til hans fortjeneste at han begge ganger klarer å hente seg inn igjen og gjenopplive mitt engasjement i både fortelling og opplevelse.

Tom Cruise har aldri vært noen stor skuespiller, men han er alltid god i fysiske roller der han kan dras mellom innbitte grimaser og småslesk flørting. Oblivion er heller ikke noe unntak, men Cruise fremviser allikevel tendenser til vàr introspeksjon i scenene der han er alene i ødemarken. Andrea Riseborough fremstår som irriterende naiv, som vel kanskje er meningen, mens Kurylenko knapt har noen scener å arbeide med (forhåpentligvis får hun det i Terrence Malicks kommende To the Wonder). Morgan Freeman som en slags ‘bad guy’, kledd i blåsort lær og kulrunde solbriller, ga virkelig mersmak. Mer av det.

Men så er det altså ikke på grunn av skuespillerprestasjoner, rollefigurer eller narrativ briljans at du skal gå og se denne filmen. Gjør det fordi den følger en filmtradisjon som går tilbake til Avatar, Jurassic Park, The Abyss, Blade Runner og andre science fiction-relaterte filmer som følger en opplevelsesorientert estetikk. Ja, helt tilbake til Georges Méliès’ Le Voyage dans la Lune (1902), for den saks skyld. Poenget, slik jeg tolker det, er å sette filmfortellingen i baksetet og heller hengi seg til en fiksjonsverden gjennom audiovisuelle grep. Der lykkes Oblivion.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Tom Andersen sier:

    Er veldig enig i omtalen. Skikkelig eyecandy-film det her (bra lydspor også). Ingen klassiker, men jeg synes den hang godt sammen – actionscenene var bra og Tom Cruise kan slike roller utenatt.

    Liker også at den ble vist på kino i god, gammeldags 2D. Synes egentlig dette burde være et alternativ på samtlige kinofilmer.

  2. Er enig i filmens audiovisuelle styrke. Rene og balanserte komposisjoner, i ville og vakre landskaper. Tidvis minner det nesten litt om Prometheus, noe som kanskje ikke er så rart siden noen av innspillingsstedene er de samme, (men jeg mener ikke at Oblivion er på nivå med Ridley Scott i audiovisualitet, da)

    SPOILER
    Jeg er absolutt enig i at dette ikke er en film med narrativ styrke, men jeg mener heller ikke at dette aspektet bør undergraves. Personlig følte jeg meg kanskje mest skuffet over filmens vendepunkter som narrativ funksjon, i tillegg til hvordan de var løst filmatisk. Selv om filmen greide å holde et OK spenningsnivå hele veien gjennom, ble historien og filmens univers mer og mer uinteressant. Tenk potensialene for en film om menneskeheten som får månen ødelagt, og må rømme til Titan for å overleve! Ettersom avsløringene kom og det viste seg at Jack HARPER (ikke Carter, forresten), bare var en klone, at menneskeheten så og si er utslettet og at “Tet” er en slags alien, satt jeg igjen med følelsen av at fiksjonsuniverset var misbrukt på en eller annen måte. De beste science fiction-filmene handler om oss selv, mens denne ble bare dummere og dummere utover i filmen, ettersom den handlet mindre og mindre om menneskene og mer og mer om en stor, dum kjegle ute i verdensrommet.

    Men det er vel egentlig ingen uenighet her (enda) angående filmens ikke helt vellykkede historiefortelling, så jeg skal ikke ta den videre. Og for all del; jeg lar meg lett underholde av audiovisuell ekstravaganse, noe som gjorde at jeg gikk ut av kinosalen og følte at det ikke var helt bortkastet tid.

  3. Ha, ha…takk for korreksjonen vdr. Jack HARPER, ikke Carter. Det hadde tatt seg ut om selveste Jack Carter hadde romstert rundt i dette landskapet. Korrigert nå.

    God parallell til PROMETHEUS. Det er også en film som ligger i samme tradisjon, og som derfor også misforstås som prosjekt eller dessverre alt for ofte avfeies med en “elendig film…men den var fin å se på, da”-holdning.

  4. «You’re a big cone, but you’re in bad shape. For me it’s a full time job»

    Det var pent å se på, men historiefortellingen var grufullt kjedelig. De påfallende referansene gjorde at man med en gang skjønte hva som ville skje, og da virket bare spenningssekvensene unødvendige og irriterende (spesielt den i starten, når skipet plutselig ikke funker mer og han faller ned). Det holder ikke bare å kjøre på med det visuelle. Det må ligge noe bak der også, noe mer.

  5. Jørn Liverød sier:

    Denne filmen hadde en hel haug med assosiasjoner til andre filmer, men det er bare et pluss. Feks dronene måtte være en fantastisk homage til Kubricks space oddessey.

    For meg var dette sci-fi versjonen av “the dark knight rises”.

  6. Kim Krohn Berle sier:

    Filmen føltes som en konkret miks mellom Wall-E og Kubrick’s A Space Odyssey. Ventet bare på at “TET” skulle vende seg rundt og introdusere seg som HAL 9000. Musikken synes jeg var et pluss..låta nær klimakset gav meg nesten gåsehud og flashback til alle 70’s sci-fi klassikerene: Fra 2:00 http://open.spotify.com/track/55w9lybOgyI0bAr46Al5yf

  7. Tobias V. Langhoff sier:

    Jeg likte filmen veldig godt, og synes historiefortellingen fungerte bra, men at manus ellers var temmelig dårlig. Skuespillerne er jo egentlig ganske gode, men de fikk ikke akkurat det beste dialogmaterialet å jobbe med (stakkars Nikolaj Coster-Waldau).

    Jørn: Ja, jeg tenkte mye på Arthur C. Clarke gjennom hele filmen. Ikke bare 2001: A Space Oddysey, men Tet ga assosiasjoner til bøkene Childhood’s End og Rendezvous with Rama.

  8. Tobias V. Langhoff sier:

    Kim: Hehe, ja, jeg synes Tet nettopp gjorde det i den klimatiske scenen: Et stort rødt øye, mer og mer monoton stemme, og til og med navnet (Sally –> «Sal» –> HAL).

  9. Johan Herstad sier:

    Synes historiefortellingen var meget bra her. Det er jo nettopp en historie om hva det vil si å være menneskelig. Det vil si, affeksjon og kjærlighet. Det er det eneste romvesene ikke forstår, og derfor ikke kan slette. Ikke bare vises dette i kjærlighetshistorien, men også i at menneskene samler på ting som de synes har en verdi utover bruksverdien, bøker, musikk, kunst osv. både jack harper og morgan freeman og co gjør dette.

  10. Ole Jon Tveito sier:

    Jeg var visuelt og fortellingsmessig underholdt, i tillegg til alle referansene/homagene som filmen er full av. Det vitner om respekt og vidd.

    Filmatisk vakkert, flotte komponerte bilder koblet med en sentimental, nostalgisk og romantisk følelse filmen igjennom, avbrutt av “realitetenes” hverdag og trusler.
    Det er også gøy at man kan spinne videre på hvem som er den egentlige Jack her.

    Var det bare meg som fikk en humrende morsom opplevelse av regisørens in-joke her da “the all-seeing eye” er den samme trekanten med et øye som scientologene bruker i sitt verdenssyn, og at den er snudd på hodet!

    Storartet underholdning, som gir rom for mange tanker, men ikke nødvendigvis må dissekeres ihjel for å leite etter plotholes.

  11. Jannis sier:

    genial film

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>