"Etter revolusjonen"

Omtale

Romantikk og kynisme i Olivier Assayas’ Etter revolusjonen

Mange av de beste filmene som har blitt satt opp på norske kinoer til nå i 2013, har på ulikt vis omhandlet illusjoner og/eller drømmer som har gått i oppløsning. I Silver Linings Playbook klarer ikke Pat (Bradley Cooper) å innse at ekteskapet med kona virkelig er over, mens faren hans (Robert De Niro) lider av en nærmest tvangsmessig overtro. I norske Eventyrland prøver Jenny (Silje Salomonsen) å skape et nytt liv for seg selv og datteren, men drømmen møter motstand i uhyggelige gufs fra fortiden.

Også i The Master, Oz the Great and Powerful og Holy Motors spiller illusjoner (og forandring av identitet) en vesentlig rolle, og her – tydeligst i de to sistnevnte – har regissøren i tillegg spilt på selve filmkunstens evne til illusjon og fortryllelse. Neppe annet enn tilfeldigheter, blant et utvalg filmer med lite annet til felles, men likevel: en interessant «trend» blant disse filmhistorisk bevisste auteurene.

Sist i rekken er Etter revolusjonen (Après mai), Olivier Assayas‘ dels selvbiografiske film, som vant prisen for beste manus under filmfestivalen i Venezia i 2012. Slik tittelen bærer bud om, befinner vi oss i utkanten av Paris på tidlig 1970-tall, der sporene fra studentopprøret i 1968 fortsatt er synlige. Vi følger en gruppe kompromissløse ungdommer som med upolert iver kjemper for revolusjon, samtidig som de kommer i konflikt med hverandres ønsker og livssyn, etter hvert som individuelle valg må tas.

"Etter revolusjonen"

Etter revolusjonen markerer seg som en tematisk og estetisk oppfølger til Assayas’ Cold Water (1994), som også var en oppvekstskildring om rotløs ungdom i en Paris-forstad tidlig på 70-tallet. Mye tyder på at forbindelsen er et bevisst valg fra regissøren selv, særlig siden de kvinnelige og mannlige hovedrollene heter «Gilles» og «Christine» i begge filmene.

I Etter revolusjonen er Gilles (spilt av debutant Clément Métayer) en aspirerende maler, som gradvis føler seg mer og mer kallet mot den uavhengige kunsten, vekk fra politikken. Hans revolusjonære medsammensvorne Christine (Lola Créton) har ikke de samme ambisjonene. For henne er det politiske budskapet viktigst. Her skapes en spennende konflikt i filmen, som har rot i filmhistoriske brytningsperioder: er det formen eller budskapet som er viktigst når man skal bryte ny mark? Gilles begynner som maler, beveger seg etter hvert over mot filmkunsten, men føler seg ikke akseptert blant de revolusjonære. Et sted i filmen spør han en gruppe politiske filmskapere om hvorfor de bruker et klassisk formspråk når budskapet er så radikalt, og får til svar at poenget er å lage filmer som folk forstår, med en form som er på folkets premisser.

"Etter revolusjonen"

Gilles’ romantiske illusjon om «den frie kunsten» manifesterer seg i den frilynte Laure (Carole Combes). I starten av filmen forlater hun ham, men Gilles klarer aldri å glemme henne – selv når han og Christine innleder et forhold. Når Christine mener at Laure lever det livet Gilles vil leve, svarer han unnvikende. Hun har rett, men etter hvert forstår Gilles at det ikke finnes noen slik «absolutt frihet». Hans siste møte med Laure er Etter revolusjonens mest hypnotiske del, der Assayas lager en slags remake av den lange, oppslukende fest-sekvensen i Cold Water. Nok en gang er mørkets frembrudd, slikkende flammer og klassisk rock’n’roll sentrale elementer, som til sammen skaper et magisk, men nokså kynisk klimaks i filmen.

Når ungdommene – lenge før festen – spraymaler politiske slagord og klistrer opp plakater på skolen, utspiller også dette seg i mørket. De regner med å ikke bli oppdaget, men idet de siste opprørerne skal hoppe over gjerdet etter dåden, blir de hørt av skolens vektere, hvilket resulterer i en stemningsfull og spennende jakt, gjennom kameralinsen i natten. Assayas’ lodd i livet som filmskaper er – som i de nevnte sekvensene – hans enestående evne til å skape flyt og bevegelse, som alltid gjør filmene hans spennende å følge med på, samtidig som de støter fra seg deler av publikum. Det er i selve drivkraften filmene hans utspiller seg, noe som skaper en bevisst distanse til alt som foregår og dem vi ser. Assayas’ utpregede stil har gjort ham anerkjent som en dyktig og stabil auteur, men kommer han noen gang til å lage en film som blir invitert inn blant klassikerne?

"Etter revolusjonen"

I alle tilfeller er Etter revolusjonen blant Assayas’ aller beste filmer, og åpner seg for den tilskueren som vil være med på reisen. Det frenetiske, men aldri slitsomme drivet i klipp og bilder er som vanlig til stede, mye takket være de stadig tilbakevendende samarbeidspartnerne Eric Gautier og Luc Barnier, på henholdsvis foto- og klippefronten. Samtidig gir filmen rom for å gjøre oss kjent med rollefigurene – uvanlig godt kjent i Assayas-sammenheng, vil jeg påstå, kanskje nettopp fordi de er ment å være svevende og/eller lite tilpasningsdyktige. Ungdommene er på leting etter seg selv og flere av dem forandrer retning underveis; særlig jentene tar nye valg, til hjerteskjærende frustrasjon for andre som trodde stabilitet var innen rekkevidde. Enkelte, deriblant Gilles, får smertelig erfare at trygghet også er en vei til frihet, og at det ikke nødvendigvis er noe nederlag å slå seg til ro med litt spedere ambisjoner.

For å vende tilbake til spørsmålet om budskap og form, så er Assayas selv et godt eksempel på hvor formidabelt det kan forenes, der hans eviggående rytme aldri stopper, i takt med tiden og ungdommenes utvikling. Etter revolusjonen blir et romantisk tidsdokument fordi den er så estetisk vakker, men uttrykket er i stil med ungdommenes tanker, som etter hvert får en mer konkret virkelighet å bryne seg på. Filmens grunnleggende tematikk er således evig relevant; verden er heldigvis fortsatt full av forhåpningsfulle, unge mennesker. Noen vil lykkes, andre vil få drømmene knust eller marginalisert.

I Etter revolusjonen ser Assayas tilbake på ungdomstiden med et bittersøtt blikk, i en film som bekrefter at han selv har lykkes med sitt mål – som filmskaper.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>