House of Cards

Helhetlig estetikk og David Fincher – vi snakker med House of Cards-fotograf Eigil Bryld

1. februar i år presenterte streamingtjenesten Netflix hele første sesong av serien House of Cards. Alle de 13 episodene av prestisjeproduksjonen ble på et øyeblikk tilgjengelig for tjenestens 33 millioner brukere over hele verden.

Mange her i Montages ventet i spenning på House of Cards i forkant av premieren, kanskje særlig fordi produksjonen lå under den nådeløse og enestående kunstneriske kontrollen til regissør David Fincher (The Social Network, Se7en). Etter mitt syn har da også House of Cards blitt en av de mest stilsikre seriene i aktiv produksjon (les mer i vår omtale – sesong 2 kommer etter sigende neste år), og nettopp det visuelle vil stå i fokus i denne artikkelen. Mange av oss nordmenn som så serien stusset særlig over navnet Eigil Bryld (In Bruges) da det dukket opp på rulleteksten. Bryld er en dansk filmfotograf, som fikk ansvaret for å utføre det visuelle konseptet i House of Cards — basert på den britiske miniserien ved samme navn.

Jeg tok kontakt med Eigil Bryld for å snakke om hans arbeid som fotograf, og det var naturlig å starte samtalen med å høre hvordan han ble involvert i dette prestisjeprosjektet. «I took the job because I knew right away it was special,» forteller Bryld. «I like Fincher’s movies, I like politics and I like dark material. Whenever I choose to do a project I have to be intrigued and fascinated by either the story, character, setting, director, or other people involved, so it was a huge commitment – but a very exciting one.»

House of Cards
Robin Wright i den viktige rollen som Claire Underwood.

«It’s your ideas that count.»

David Fincher har som kjent rykte på seg for å være perfeksjonist, hvilket gjenspeiler seg i filmografiens gjennomgående, konsekvente stil. House of Cards er ikke noe unntak og følger alle de helhetlige, estetiske prinsippene man sist så hos Fincher i The Girl With the Dragon Tattoo (2011). Dialogen glir raskt av gårde som i The Social Network, lyset faller hardt og tungt som i Fight Club, og generelt føles House of Cards som en ren forlengelse av det kreative geniet vi allerede vet at bor i David Fincher. Bryld forteller engasjert om samarbeidet:

«Fincher directed the first two episodes. We prepped the whole first season together. David is very involved in literally all aspects of the show. He is very knowledgable and obviously has a unique vision. You have to bring your best game when working with David. He is insanely well prepared, and he thinks very fast on his feet. Also he doesn’t bullshit, nor is there anything convoluted about him. I like that way of operating. It’s your ideas that count. You have an idea, follow it through, solve the problems that arises – and afterwards you can evaluate. No counting on luck, no safety nets. No flexibility, but commitment and being prepared.»

På tross av streng kunstnerisk kontroll, virker Fincher også å være en regissør som inspirerer de han jobber med – så også i Eigil Brylds tilfelle: «He sets the bar very high, but is never unreasonable. Fincher is very easy to work with, in the sense that he doesn’t play games or diplomacy.»

Som fotograf har Bryld erfart at det er lettere å jobbe med folk som sier ting som de er, uten å gå i sirkler rundt et viktig spørsmål. «Fincher is obviously very bright, and has an ocean of knowledge about every aspect of filmmaking. He leaves nothing to chance or luck, so it is very inspiring and rewarding to work with him. He will always embrace a good idea, and he was very supportive after finishing his two first episodes. Very rarely did he have comments about my work, it was mostly me asking about whether the coverage was sufficient, or he asking if I had issues with new directors.»

hoc1
Bak kulissene under opptak av «House of Cards».

David Fincher regisserte altså de første to episodene, og satte dermed spillereglene for hvordan serien skulle fortelles visuelt. De påfølgene episodene ble regissert av Joel Schumacher, Charles McDougall, Carl Franklin, Allen Coulter og James Foley. Ved at Netflix allerede fra starten av bestilte 26 episoder, fordelt på to sesonger, kunne historien fortelles på en måte som tok hensyn til kontinuitet over et langt tidsspenn. Eigil Bryld var fotograf på de 11 første episodene, hvorpå de to siste ble skutt av Tim Ives.

«I shot eleven episodes back to back, prepping and tech scouting as we were shooting, so I had no one-on-one time with the incoming new directors, other than the scouting,» sier Bryld om opptakssituasjonen. «It is hard for a new director to come onto a TV show, a tight knit family. So I had to make them feel comfortable, work with their sensibility, and protect the vision of the show at the same time. This was complicated at times, for all parties, but usually worked out well.» Vi ber Bryld utbrodere litt mer om David Finchers kreative ledelse: «Fincher was involved throughout season one, he saw all dailies, approved locations and so on, and I was communicating with him throughout, also if and when I was frustrated about new directors,» forteller han.

Fotografen jobbet også dynamisk med det visuelle uttrykket underveis: «The [rules of the established aesthetics] somewhat changed over the course of shooting, I got more and more obsessed with not tilting and panning and doing all the moves on the track or boom. This could be difficult when a director came onto the show, and suggested something as basic and simple as a pan. I would try not to say no, but instead to come up with an alternative. I think the sensibility of all the directors comes through in their respective episodes. In very short general terms, Foley really likes the simple and symmetrical, Schumacher is more playful, McDougall likes more close-ups, more coverage, and Franklin likes a camera that moves through the scene.»

hoc2
Klassisk Fincher-esque stil i lys og fotoarbeid.

«Secrets and looming shadows»

Det som gjør House of Cards unik for undertegnede er forlengelsen av det visuelle uttrykket fra Finchers filmografi. Å kunne se hans distinkte univers bli utforsket gjennom så mange timer med hardkokt drama, uten at det mister sin kvalitet, eller at alle episodene til slutt utligner hverandre. Denne “estetiske stabiliteten” kommer særlig til syne i to visuelle elementer: lys og kameraføring. Noe av det første man tar hensyn til som fotograf er lyset; hvor det kommer fra, hvilken kvalitet det har, og så videre.

I House of Cards, såvel som i Finchers øvrige produksjon, finner vi poetisk lyssetting, kombinert med realisme. Lysets tilstedeværelse er motivert av faktiske lyskilder, være seg vinduer eller praktiske lyskilder i omgivelsene, samtidig som fargene bærer preg av en gitt følelsesladd tone. Kvaliteten på skygger og vinkelen lyset faller i kan også forsterke følelsene i en gitt scene. Man kan for eksempel se på fargekorrigeringen av The Social Network (2010); hvordan uttrykket blir forsterket i etterarbeidet gjennom tone og kontrast. Lyset oppleves motivert av faktiske kilder, og selv om lyset treffer rollefigurene på en flatterende måte, så utspiller handlingen seg så naturlig og flytende at det aldri føles som skuespillerne “treffer punktene sine”. Selv om House of Cards‘ visuelle identitet primært er mørk, så er lyset (selvfølgelig) en viktig bestanddel i å bygge dette uttrykket, og i samtalen med Eigil Bryld gikk vi videre inn på dette gjennomgående visuelle temaet og rent tekniske forklaringer på hvordan dette ble oppnådd:

«We build soft light into the ceilings on most of the constructed sets. Mostly in three feet by three square feet of bleached muslin, lit with a mixture of daylight and tungsten tubes all rigged to a dimmer board, so that we could control the color temperature,» forklarer Bryld engasjert om lysriggingen til House of Cards.

«I often use a softer source to wrap the key light, always from the same side, and sometimes I would add an eyelight if needed. We tested various fixtures but ultimately chose Kinoflo, because they emit very little heat (saves big money on air condition), and if we would have used say tungsten lights with gels, the heat would over time shift the color of the gels and would require maintenance. So saving time was more important than saving a dime on a piece of equipment. We had to plan for a very long production time, and ‘man hours’ are more expensive than equipment. All sets where pre-lit and ready to walk onto, with very little or no heavy lifting. We had to be able to produce almost six minutes of screen time every single day.»

hoc3

hoc4
Kamerahøyde er et prominent verktøy i seriens visuelle uttrykk.

Selv om Eigil Bryld i sitatet over kanskje blir vel teknisk for noen lesere, er nettopp disse produksjonsforutsetningene han beskriver noe av det interessante som på detaljplan sier mye om utarbeidelsen av seriens uttrykk, og etter hvert også det endelige resultatet. En serie med så mange forskjellige steder, sett og ‘kunstige’ situasjoner kan raskt falle for eget ambisjonsnivå, hvis man eksempelvis over-lyssetter en scene – fordi man har muligheten og finner inspirasjon i manuset. I House of Cards går derimot lyssettingen hånd i hånd med både hvordan skuespillernes uttrykk og scenografiens utforming er gjennomført.

På samme måte som detaljene i leiligheten til Zoe Barnes (Kate Mara) forteller noe om henne, og på samme måte som hennes væremåte eksponerer hennes usikkerhet som gradvis går over i selvsikkerhet, så forteller også kontrasten og kvaliteten på lyset noe om rollefiguren. Frank Underwood (Kevin Spacey) har en mørk side under huden, han kan utnytte sin posisjon og makt overfor de rundt seg, og han gjør det ofte offentlig i dagslys. Hans mørke side ligger under fasaden, bak smilet, og vi får se den i noen svake øyeblikk eller innfall. Når han møter og snakker med Zoe er det ofte fremstilt noe skjult, i skyggene eller med ryggen til, foruten bak lukkede dører i leiligheten hennes, og alltid med en grad av mørkhet. (Se eksempelvis denne artikkelens toppbilde.)

«I would control the contrast by manipulating the ambience, or more often by using negative fill, and black behind or around the camera,» forteller Eigil Bryld, om nettopp hvordan han la praktisk til rette for å oppnå dette bildespråket. «Darkness was always an important element of the storytelling: secrets, looming shadows, moving in and out of light. It also helped us give the images a sense of space, gravity, weight. To me, Spacey’s character, like most others in the show, is like a chameleon. They can change at the blink of an eye.»

Hva du ikke vet er vel så viktig som hva du vet – og kan se – i House of Cards, mener Bryld: «Often not seeing is more dramatic, more suspenseful. It can be frightening to work this extensively with darkness, as you are giving up information. But it was liberating to work with David Fincher, because he made it so much easier to strike the right balance. He’s not afraid of the dark, and don’t ever want to be conservative or play it safe. That’s not part of his world, which was very liberating. I think the balance comes out of the whole. Again, it is determined by the overall palette. A shot is only too dark if it doesn’t fit the look or aesthetic of the whole.»

hoc5
‘Reverse key’, lite fyll og overvinklet lyssetting er gjennomgående i «House of Cards».

«No movement for the sake of movement»

På detaljnivå jobbet ofte Bryld og Fincher med å utnytte de tilstedeværende lyskildene best mulig: «The lighting had to be motivated, and we used a lot of micro levels within the scenes. For instance, we often used iPads and laptops as eye light or fill, when they were part of the setting. On location we had to have an ambient light pre-rigged when we walked onto set – anything that could be done in advance to speed up shooting time was embraced.»

Det andre sentrale elementet i denne seriens distinkte visuelle stil er de presise kamerabevegelsene, som ofte føles programmerte i sin eksakte timing. Kameraet beveger seg aldri tilfeldig i House of Cards; det er målrettet og treffer punktene mens handlingen utspiller seg, perfekt og sømløst innenfor rammen. Ingen panoreringer blir kuttet tilfeldig, og selv om en rollefigur skifter vekten over på det andre benet fortsetter dynamikken mellom foto og skuespill som en ballett i perfekt balanse. Stikkordet er selvsikkerhet, som i historien for øvrig. Kameraet justerer seg fra punkt A for å følge energien og lander på punkt B. Ingen nervøs justering fordi noen bommet på merket sitt. Her er alt punktlig, og bilderegien er helt klart bestemt i stor grad på forhånd, noe man særlig ser i hvor godt klippingen fungerer i samarbeid med kameraføringens dynamikk.

Vi spurte Eigil Bryld om utfordringene knyttet til å oppnå denne presisjonen: «The cameras could never drift, never have soft landings, no covering yourself as an operator by keeping a little drifting. We would commit to frames and compositions, never adjust,» forteller han. «Operating this show was executing ideas, not making it up as it happens. We would let the actors work the frames, usually we would move the camera rather than panning, and boom rather than tilt.»

hoc6
Samtlige bilder i «House of Cards», uten unntak, er gjennomført med stålkontroll og selvsikkerhet.

«We had set a lot of rules that we stuck to: no Steadicam, no hand-held, no zoom lenses,» sier Bryld, når vi ber om flere detaljer. «We always shot with two cameras, usually very, very close together. This was both to save time, and also to get perfect continuity. Shooting two cameras also allowed us to shoot in changing light, dusk to dawn, and cover a scene in one setup to maintain light continuity in natural light. Most scenes were covered in one or two “two-camera” setups. Most setups would be usable from start to finish, and we would always be on dollies. We did move the cameras a lot to make sure we were always in the right spot, and have the optimal lens height, but no movement for the sake of movement. The overall approach was very economical, keeping it simple. Don’t do anything unless its needed. Every shot pretty much had to work as a mastershot.»

Kanskje det mest tydelig bruddet med realisme i House of Cards, rent fortellermessig, er de konsistente bruddene med den fjerde veggen, når Frank henvender seg direkte til oss som ser på. Vi blir er en del av hans underbevissthet. Vågalt, kanskje, men svært effektivt (og dessuten også brukt i den originale BBC-produksjonen av House of Cards fra 1990). En av årsakene til at det fungerer så godt kan være at det filmatiske håndtverket for øvrig er gjort med så konsekvent stilsikkerhet, at når en så dyktig skuespiller som Kevin Spacey henvender seg til oss, så tror man på det – vi blir med på leken. Det mest ekstreme tilfellet er kanskje når han avholder en tale for velgerne i hjembyen samtidig som han har en intern monolog med tilskuerne, rett foran en fullsatt kirke. Grepet gjør hendelsen abstrakt og forvrenger realismen som ellers har hovedvekt i serien, gjennom flytende dialog og virkelighetsnære situasjoner.

hoc6

hoc7
Frank henvender seg til oss under en tale, og bryter dermed den fjerde veggen.

«We had rules for how to handle the breaking of the fourth wall,» forklarer Bryld, når vi spør. «It was pretty formulated. [Kevin Spacey] usually turns to his shadow side, the camera angle had to be off a little so it couldn’t be misunderstood, as if he was talking to a person in the room. When we did closeups we typically did a tight eyeline with one camera, and the second camera would do a close wide eyeline at the same time. This second camera would often be the one Kevin would turn to. We generally shot below eyeline to create a sense of power, volume and physical presence, and it gives a better sense of space. Breaking of the fourth wall had to be simple as well. One move by the character, distinct enough so it felt like a turn to “us”, but a move so that we feel that we are already right next to him. He almost never walks up to us, we are always right there with him. We also wanted him to turn into the fourth wall and out again in the same shot,» avslutter Bryld.

I skrivende stund er sesong 2 av House of Cards klar for opptak om knappe to uker. Ivrige tilhengere av serien bare glede seg til fortsettelsen, enten David Fincher fortsetter å være aktivt involvert i prosjektet eller ikke. Serien har allerede satt spor etter seg, som en av de mest spennende og nyskapende i nyere tid, mye grunnet Netflix’ nytenkende lanseringplan.

Eigil Bryld har imidlertid bidratt med sitt: «I was asked to do the second season, but declined. I love the show, it is my baby, but I have to be scared and challenged in some way or other when doing a project. Having shot 130 days back-to-back, I think I’ve explored and given House of Cards what I can. I don’t want to repeat myself, and the show deserves a DP that has the hunger and excitement it deserves.»

House of Cards sesong 1 vil fortsette å være tilgjengelig på Netflix, og sesong 2 er ventet å få premiere tidlig neste år. 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Det er alltids spennende å høre hvordan det er bak kamera på filmproduksjoner, og synes dette intervjuet ga meg mye. Morsomt å høre alle de tekniske aspektene, som sjeldent kommer frem i intervjuer, så takk for det.

    Det er også veldig inspirerende for en medie, snart filmstudent å lese dette og se hvordan mekanismen fungerer på dette nivået. Ser virkelig frem til en andre sesong av House of Cards (US), men vil absolutt anbefale alle å se den britiske versjonen også. Fryktelig god!

  2. André Øvredal sier:

    Veldig bra artikkel, tusen takk :-)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>