Twin Peaks: Fire Walk With Me

Flashback

Twin Peaks: Fire Walk With Me

The prospect of a movie tying up the world of Twin Peaks following its ratings-driven implosion and apocalyptically open-ended finale offered a shot at critical and commercial redemption to everyone involved. Instead, David Lynch filmed a prequel, one that could only end in the brutal rape and murder of Laura Palmer, the mysterious crime that set the series moving. Moreover, a prequel that relegated Agent Dale Cooper, the show’s most popular character, to a strange aside featuring David Bowie, and took an hour to even introduce the residents of Twin Peaks. This opening, setting a more immediately paranoid tone against the show’s aw-shucks surrealism, follows Chris Isaak and Kiefer Sutherland as they investigate the murder of a drifter named Teresa Banks, a process that leads them to dancing cousins, gruff waitresses, asshole local cops, lipstick graffiti, and an even more haggard than usual Harry Dean Stanton. When the film finally arrives in Twin Peaks and Angelo Badalamenti‘s iconic title song ambles onto the soundtrack, it plays as a tremendously dark joke, the relief of getting to what we all came for barely masking the awful reality of what that actually is. What follows is the most terrifying hour and a half in American cinema, David Lynch’s suburban Inferno. Slant Magazine

(Jeg skriver under på hvert eneste ord Mark Kermode sier her – ikke minst vedrørende Angelo Badalementis musikk og Sheryl Lees elektriske rolleprestasjon.)

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Knutsvik sier:

    nei, ein kan seie mykje godt om Fire Walk With Me – det er ikkje ein fælt dårlig film – men det er diverre heller ikkje ein av Lynch sine beste. eller vakraste. Fire Walk With Me er rotete, obskurantisk og moglegvis spanande på ein nerdete måte, men ikkje mykje å skrive om samanlikna med Blue Velvet, Wild At Heart, Lost Highway og Mulholland Drive.

    det er voldsame, vakre og ikkje minst godt realiserte filmar!

  2. Tore Andre sier:

    Noe av ‘rotete’-følelsen ligger nok i det som nevnes med bl.a. bikarakterer som ikke oppfølges, grunnet tanken på mulig oppfølgerfilm(er).
    Ellers tror jeg at beteglser som ‘skummel’ og ‘spennende’ absolutt ikke er noe som treffer alle som skulle se denne filmen. Om “Fire Walk With Me” og “Twin Peaks” oppleves som skremmende og virkelig skummel må man la seg dra inn i miljøet, stemningene og likenende. DA kan jeg skrive under på at man kan bli fristet til å gjøre i buksa av redsel!

  3. Even G. Benestad sier:

    Da jeg så filmen første gang ble jeg faktisk oppriktig redd. Den beveger seg hele tiden i grenseland mellom drøm og virkelighet. På mange måter er det som å være fanget i et mareritt. Karakterer dukker opp og forsvinner uten forløsning. Trivielle ting oppfattes som det reneste helvete. Selv lyden fra en bilmotor blir ubehagelig i denne filmen. Slik er som regel mareritt også. Slik sett er filmen også langt bedre enn for eksempel Lost Highway.

  4. Knutsvik sier:

    Even: eg blei absolutt ikkje redd då eg såg FWWM fyrste gong. eg syntest, som sagt, at det var ein rotete film, og ein nedtur etter Twin Peaks og Blue Velvet. Twin Peaks – på andre sida – hadde element som eg i min ungdom oppfatta som skrekkeligt fælslege.

    (eg hugsar ikkje om filmen hadde ordinær kinodistribusjon i Noreg, men eg såg han i det minste på eit heilhusarrangement på Studentsenteret i Bergen ein fredag på starten av 90-talet.)

    når det er sagt så forstår eg ikkje at FWWM kan vere betre enn Lost Highway, som eg sjølv synest er ein av de beste Lynch-filmane. for moro skyld fann eg fram det eg sjølv skreiv om han i Z for 16 år sidan, og tillet meg å sitere meg sjølv (på bokmål!):

    “Med en erfaren djevels tillærte arroganse nekter Lynch å gjøre knefall for ropet på intelligibel mening fra den tause majoritetens taletrengte representanter, og det fortjener han all honnør for. Faren for å tråkke ut i det euforiske anmelderiets konvensjonelle hyperbler er absolutt tilstede, men det er likevel fristende å utrope Lynch’ Lost Highway til en av tiårets beste amerikanske filmer.”

    gud, eg var ein ung og entusiastisk mann då – det var på den tida Eastman Kodak hadde heilsides annonser i Z der overskrifta var “Hvem Overlever År 2000?” – men eg .. trur fortsatt eg står på mitt. eg synest Lost Highway er noko av det beste Lynch har gjort – men så er eg moglegvis Patricia Arquette sin mest trufaste tilhengar i Bergen og!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>