"Eventyrland"

Analysen

Eventyrland (2013)

Det er et vemod over Eventyrland som etablerer seg allerede i filmens avgjørende anslag, som om alt herfra og ut er forutbestemt for det unge paret Jenny (Silje Salomonsen) og Frank (Fredrik S. Hana). Vi befinner oss i utkanten av Stavanger. Samtalene paret har seg imellom er naive og fulle av forventninger om fremtiden. Jenny forteller at hun tror hun er gravid. Tonen er bekymringsløs, men likevel fornemmes en uro. Det er en udefinerbar spenning i luften.

De venter på at det skal bli mørkt, foreløpig er det i skumringen. Jenny spør om Frank er nervøs. De to skal gjøre et lite oppdrag, noe småkriminelt. Frank bærer på en diger knipetang. Men først og fremst er det de nydelige kveldsbildene som svøper inn det hele i dårlig magefølelse og melankoli – dette er for vakkert, for lyrisk, det kan ikke vare.

Det romantiske kombinert med det lett ubehagelige som omgir Jenny og Frank, gir meg assossiasjoner til Kit og Holly i Terrence MalickBadlands. Frank med tanga over skulderen i kveldingen bidrar sterkt til forbindelsen – det minner om det ikoniske bildet av Kit Carruthers (Martin Sheen) med geværet over skuldrene. En slik sammenlikning med Malick er ikke for voldsom, den er snarere berettiget – av flere grunner. Regissør Arild Østin Ommundsen står selv bak både manus, foto, klipp og lyd i Eventyrland, som samlet sett utgjør et formspråk som tidvis trygler om å sammenliknes med Malicks. Stavanger-mannens enkeltmannsprestasjon er til å måpe av, særlig fordi han overhodet ikke streber etter kunstnerisk anerkjennelse. Det har gått sport i å bruke Malick som inspirasjonskilde blant sultne regissører etter The Tree of Life, sjelden med kunstnerisk avkastning. Men Ommundsen har ikke bare laget noe «Malick-aktig»; stilgrepene hans er selvsikre, virkningsfulle og ikke minst hans egne.

"Badlands"
Kit (Martin Sheen) i “Badlands”.
Jenny og Frank venter på mørket i "Eventyrland".
Frank og Jenny venter på mørket i “Eventyrland”.

La oss ikke slippe betydningen av en filmskaper som Ommundsen i det norske filmlandskapet helt ennå, før vi går videre med selve Eventyrland. Med sin siste film viser regissøren seg som en ambisiøs kunstner, som samtidig har en klar retningssans og forståelse av film som et sammensatt uttrykk. Det sier seg selv at dette er veldige positive egenskaper, men ekstra gledelig er det fordi slikt ikke vokser på trær blant norske filmregissører.

Jeg ønsker ikke å rakke ned på dårlige filmer for å løfte frem de gode, men underveis i Eventyrland tenkte jeg ofte på fjorårets norske film Uskyld, som fortjent dannet utgangspunkt for en lederartikkel her på Montages. Sara Johnsens film har mange visuelle likhetstrekk med Ommundsens nye, og fortjener også skryt for sitt kunstneriske ambisjonsnivå. Men i motsetning til Eventyrland føltes Uskyld famlende og insisterende, med inspirasjoner fra nyere «kunstfilm» som innimellom grenset til plagiat. I tillegg vaklet Uskyld som historiefortelling – filmen gapte rett og slett over for mye, var for sprikende, for tvungen og usikker. Skildringen av naturen som vekselsvis tilnærmende og frastøtende for mennesket var ikke vellykket, man forsøkte å skape noe sanselig, men endte opp med noe konstruert.

"Rottenetter" (Ommundsen, 2009)
“Rottenetter” (Ommundsen, 2009)

Fortsatt er det mange som kaller norsk film «uinteressant» på generelt og fordomsfullt grunnlag. Dette yter ikke det norske produksjonsmiljøet rettferdighet. Samtidig synes jeg ikke vi skal applaudere for høyt når norske filmskapere «tør» eller «satser», hvis det ferdige resultatet når sant skal sies ikke ser ut i måneskinn. Hva er vitsen med et slikt «takk for innsatsen», når det faktisk lages virkelig gode filmer i Norge også? Poenget er ikke at alle filmer som lages skal være perfekte, fullendte eller passe inn i en ramme, men man bør kunne forvente en tydelig visjonEventyrland er ikke Ommundsens første film, og karrieren hans har vært ujevn. Rottenetter fikk mange dårlige kritikker, men selv husker jeg den som et friskt pust på listen over norske filmer det året – modig og spennende visuelt, med en ganske eksperimentell bruk av lyd, til norsk film å være.

Med Eventyrland har Ommundsen imidlertid laget sin mest imponerende spillefilm til nå (jeg har riktignok ikke sett Knerten i knipe). Som i Uskyld finner vi flere isolerte nærbilder av kropp i Eventyrland; et lår som er i ferd med å få gåsehud, en nakke, en hånd som strekkes i været. Vare bilder av mennesker i kontakt med elementene. Natur i bevegelse, også uavhengig av menneskene. Nonverbale uttrykk for forbindelsen mellom fødsel, død og kjærlighet. Kort sagt: et ønske om å mane frem en naturlig kraft i det audiovisuelle, og gi det større tyngde enn hva som er vanlig i norsk, fortellende film. Ommundsens særegne avtrykk skiller Eventyrland skarpt fra Uskyld; hans nydelige fotografi og presise klipperytme er ikke noe som skal vises frem, det er bare nødvendige elementer for historiefortellingen, som er med på å engasjere og tilføre en nerve til det som i bunn og grunn er et klassisk melodrama.

I dette møtet mellom rustne sjangerkonvensjoner og en friskere form, ligger mye av årsaken til hvorfor Eventyrland fungerer så godt. Et illustrerende eksempel er den dialogløse montasjen der Jenny og datteren Merete (Iben Østin Hjelle, Ommundsen og Salomonsens virkelige datter) er gjenforent, ute i solen. Merete danser energisk i et nydelig motlys mens moren ser på, før det klippes og vi får se hendene deres bevege seg bortover mot hverandre på hver side av et gjerde. Så tar de avskjed med denne flott orkestrerte bildemontasjens eneste replikkveksling, «ha det/ha det», som om de er to barn som har vært ute å lekt, ikke mor og datter.

Slike øyeblikk er med på å skape en voldsom godhet for Jenny – filmens martyrliknende heltinne. Eventyrland er en vond film; en god, gammeldags lidelseshistorie, om Jenny som bare vil skape et anstendig hjem for seg selv og datteren. Det skjer noe fryktelig galt da hun og Frank gjennomfører det lyssky oppdraget i begynnelsen av filmen; hun dreper en mann, havner i fengsel, og den nyfødte datteren blir plassert hos en fosterfamilie. Når Jenny slipper ut igjen har hun bare én tanke i hodet, og den grusomme hendelsen og fengselsoppholdet er borte med vinden. Hun skal pusse opp huset og få tilbake Merete. Salomonsen gestalter sin ensporede rollefigur foran kamera med oppslukende fokus og ustoppelig energi, som selvfølgelig er like viktig for Eventyrland som ektemannens multitalent bak kamera og i postproduksjonsfasen.

"Eventyrland"

Eventyrlands Stavanger finnes det folk som har noe uoppgjort med Jenny. Disse stiller seg helt likegyldig til at hun har sonet sin dom. I løpet av filmens halvannen time blir Salomonsen slått i trynet, kastet rundt på gulvet, sparket og utsatt for psykisk tortur. Alle mennene hun møter utnytter henne, til og med «Komle-Gary» (Tomas Alf Larsen) – en eks-tjukkas Jenny gikk på skole med, som har slanket seg og jobber i bank. Han er snill og forsøker å fikse henne et lån, slik at hun kan få orden på det forfalne huset, men prøver samtidig å legge inn noen aksjer hos den hjemvendte fengselsfuglen, som gir en ekkel bismak i munnen.

Det er imidlertid ikke Komle-Gary som er det store uromomentet i filmen, men et par uforutsigbare og voldelige kriminelle som når som helst kan dukke opp (Vegar HoelEgil Birkeland og Ole Romsdal). Dette gjør Eventyrland til en umåtelig spennende film, på toppen av alt det andre, der man – selv under de mest harmoniske scenene – venter på et stålrør i sving inn fra venstre. Filmen har nesten et litt forfinet exploitation-preg over seg. Scenene der Jenny får bank er sjokkerende realistiske og brutale, og flere av dem varer lenge.

At en kvinne som bare vil godt blir utsatt for noe slikt skaper selvsagt sympati hos publikum, men Ommundsen faller ikke for fristelsen til å gjøre det sentimentalt. Disse regi-grepene, med Silje Salomonsen i fokus, fikk meg til å tenke på de uheldige, men hardføre kvinneskikkelsene i et par av Samuel Fullers filmer. Særlig Jean Peters i Pickup on South Street, når hun blir kastet rundt i leiligheten av Richard Kiley, rett etter at hun tilsynelatende har viklet seg ut av edderkoppnettet. Som tilskuer unner jeg den ulykksalige rollefiguren hevn når jeg ser slike bilder, et ønske som blir ekstra tydelig i bevisstheten når denne hevnlysten ikke presses på meg, og jeg samtidig vet at offeret ikke bare har rent mel i posen. Når Jenny omsider får sin revansje mot slutten i Eventyrland, er det både vondt og forløsende deilig, etter all den troverdige og usentimentale julingen.

Jean Peters i "Pickup on South Street" (Fuller, 1953)
Jean Peters i “Pickup on South Street” (Fuller, 1953)

Den realistiske og brutale volden i Eventyrland kan også være en spire til diskusjon om aldersgrenser på film i Norge. For meg blir det paradoksalt at en så over-the-top og uttalt fiktiv fortelling som Django Unchained får 18 års aldersgrense, mens kvalmende vold i nære omgivelser på Nord-Jæren får 15-årsgrense. Ikke dermed sagt at noen av disse filmene fortjener hardeste dom av Medietilsynet, men jeg vil anta at Eventyrland gjør mest inntrykk av de to på en gjennomsnittsnordmann, i kraft av å være så norsk, så nært på oss.

Det er derfor den blir en så vond, styggvakker opplevelse; Jenny er en vanlig norsk kvinne som har fått en tåspiss på feil side av loven, der folk i det kriminelle miljøet står klar til å bite over hele foten. Slik som Joachim Trier gjorde i Oslo 31. august, tar Arild Østin Ommundsen utgangspunkt i et tilsynelatende velfungerende menneske, i et land der alt ligger til rette i ordnede former, men hvor en siste rest fra fortiden spenner bein på vedkommendes ønske om å returnere til samfunnet. Jenny er nesten innenfor, det er så lite som skal til, og dermed er det ekstra frustrerende – ja, nesten utrolig – at hun ikke klarer det.

I filmens sluttsekvens ser det likevel ut til at alt skal gå bra til slutt. Jenny havner i fengsel på nytt, men etter et tidshopp er hun ute igjen. Både hun, kjæresten Frank – som sitter lam i rullestol – og Merete ser like unge ut som før. Hun har begått enda et drap, riktignok i selvforsvar, men tok det virkelig så kort tid å sone dommen? Er dette et uttrykk for Jennys utholdenhet?

Den lille familien er samlet ute i skogen etter løslatelsen. Merete danser igjen. Foreldrene ser på. Plutselig rører Frank på seg, etter alle disse årene uten bevegelse. Det hele virker i overkant idyllisk og ikke helt troverdig, og åpner for en tolkning om at dette er fantasi, et eventyrland. Intensjonen bak scenen er imidlertid ikke så viktig – hvis det er ment som et virkelig øyeblikk, formidler det en idyll som Jenny fortjener etter all lidelsen.

Eventyrland

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. eddie stien sier:

    Mot slutten forsto jeg det slik at hun slippes fri fra vareteksfengsel etter frikjennelse utifra at hun handlet i nødverge. Jeg kan ikke komme på èn situasjon i norsk rettshistorie der påtalemakten lar en drapsmann/kvinne slippe å gå veien om vareteksfengsel når individet har vært innblandet i et annet menneske unaturlige død.

  2. Dag Sødtholt sier:

    Tillater meg å legge på en SPOILER WARNING for å skjule visningen på forsiden av Montages av den forrige kommentaren, som synes å drøfte et viktig plotpoeng…

  3. Geir J. Olsen sier:

    Bra tenkt, Dag! :) Spoiler på forsiden: ikkje brrraaaa…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>