De siste årenes mest populære superhelt-filmserier har vært som svart og hvitt: Christopher Nolan ^[1]s dystre Batman-trilogi mot de langt mer lystige og tegneserieaktige Iron Man ^[2]-filmene. Selv om dette avsluttende kapittelet konkluderes med brede glis og et fyrverkeri av eksplosjoner, preges filmen generelt av actiontrender som Nolan har bidratt til å igangsette.

Verden, eller nærmere bestemt USA, er under angrep nok en gang. Denne gangen er skurken The Mandarin, en religiøs fanatiker som kaprer nyhetskanalenes tv-signaler for å gi illevarslende beskjeder hvor han fordømmer Vesten, og utfører bombeangrep tilsynelatende uten bruk av bomber. Samtidig opplever jernmannen Tony Stark noe som er lite karakteristisk for den verdensvante playboyen: på grunn av traumer etter tidligere heltedåder plages han av angstanfall.

Det er vanskelig å se for seg en annen skuespiller enn Robert Downey jr. ^[3] i rollen som jernmannen Stark – at noen andre kunne kombinert milliardærgeniets arroganse og tegneserieheltens sarkastiske holdning på en like vellykket måte. De eksentriske faktene i Downey jr. sin rolletolkning – og den innstendige ironien – kan bli slitsom i lengden, men medfører i det minste at ethvert tilløp til suppete sentimentalitet avverges. Videre blir det desto mer effektivt de gangene det faktisk er tid for å vise følelser; når Stark lar seg bevege, forstår man at situasjonen er alvorlig. Så har man vel heller ikke forbundet regissør/manusforfatter Shane Black ^[4] med innslag av melodrama, verken i løpet av karrieren som manusforfatter eller i regidebuten Kiss Kiss Bang Bang ^[5].

^[6]

Ben Kingsley som den mystiske The Mandarin.

Black kan ha vært akkurat det serien trengte, etter to filmer med Jon Favreau ved roret. Iron Man 2 ^[7] nøt ikke samme status som den første (og fikk i sin tid en ganske hard dom ^[8] av oss), hvorpå noen sannsynligvis har kjent behovet for en revitalisering. Black leverer uansett så det holder, med spektakulære actionsekvenser som setter hele industrianlegg i bevegelse. Her kommer også 3D-formatet til sin rett. Ingenting skulle tilsi at denne filmen trenger dimensjonene, men det fungerer bra, ettersom bildene til veteranfotograf John Toll ^[9] (Braveheart) er komponert med en sans for dybde, slik at man gis en følelse av omfanget i de allerede ekstravagante actionscenene. Iron Man 3 er ikke skutt i 3D, men er etter mitt syn et sjeldent eksempel på en virkelig vellykket postkonvertering fra 2D.

Shane Black har også skrevet manuset, sammen med Drew Pearce ^[10], og selv om filmen sikkert styres strengt av Marvels helhetlige visjon, fortjener forfatterne her en god klapp på ryggen for arbeidet bak skrivepulten; manuskriptet er langt mer interessant enn hva man ellers får servert i slike «lettere» superheltfilmer (med Nolans Batman-trilogi som den dystre motvekt, altså) – eller sommerblockbustere for øvrig. Den beske humoren og de popkulturelle referansene er ikke bare tilpasset «det minste felles multiplum»; Black er ikke interessert i å gi publikum nøyaktig hva de forventer. De foregående filmenes bruk av Black Sabbaths låt «Iron Man» var harry, men akk så beleilig. Iron Man 3 åpner derimot kalaset med Eiffel 65s «Blue (Da Ba Dee)». Et forfriskende valg.

^[11]

Iron Man flyr milevis over bakken, noe 3D-effekten bidrar til å skape inntrykk av.

Som nevnt er sentimentaliteten nedstrippet – helt i tråd med den følelseskalde hovedpersonen – selv i møtet med en gutt som har blitt forlatt av faren. I stedet for å la Stark bli en slags farsfigur, eller at guttungen stirrer storøyd og beundrende på helten som flyr over himmelen, behandler de hverandre som relativt likeverdige. Gutten blir ikke spesielt imponert av å treffe superhelten, og Stark har liten sympati til overs for guttens situasjon. Det er dessuten verdt å anerkjenne at uskyldige sivile dør underveis i alt spetakkelet – noe mange actionfilmer rettet mot de yngre vegrer seg for. Dermed får man følelsen av at ting virkelig står på spill.

Imidlertid blir utfordringene tidvis så voldsomme at filmen tar i bruk antiklimatiske løsninger for å redde heltene ut av en knipe. Årsaken til at hindringene blir så uoverkommelige er at Tony Stark, grunnet tekniske problemer, faktisk tilbringer store deler av filmen uten jerndrakten, og derfor må overleve på kløkt og duppedittene han har plass til i lommene – som en slags høyteknologisk MacGyver. Det siste tiåret har actionfilmsjangeren beveges seg mer mot realistiske fiksjonsunivers, med ytterst feilbarlige helter. De ferskeste eksemplene er kanskje Batman-trilogien til Nolan , som nærmest nekter å fremstille verken superhelten eller -skurkene som overmennesker, og Skyfall ^[12], hvor James Bond har blitt for gammel og sliten til å mestre jobben. Iron Man 3 føyer seg inn i denne trenden: jerndrakten er hard og tung, og tar sin toll på Stark, som er sårbar og hjelpeløs uten. Og så var det disse angstanfallene.

^[13]

Med angst og jerndrakten på verksted har Tony Stark liten grunn til å smile.

I likhet med de ovennevnte filmene er Iron Man 3 en pessimistisk film, egentlig i enda større grad. I Skyfall og Batman-filmene er det blant annet terrorangrep som truer tryggheten. Det er også tilfelle her. Men i Iron Man 3 er denne faren bare en del av en enda større trussel: korrupsjon blant dem som sitter på toppen av samfunnet, som vi vanligvis anser for å være «på vår side». Således fremstår Stark enda mer hjelpeløs. Han er ikke bare en helt med en skurk å bekjempe, men også den lille mannen, alene mot makten, naken uten drakten. Denne filmen blir dermed noe ganske annet enn The Avengers ^[14], fjorårets gedigne blockbuster hvor Marvels superhelter, deriblant Iron Man, var samlet (Iron Man 3 fortsetter omtrent der The Avengers slapp – Starks traumer stammer herfra). Selv om The Avengers var rimelig vellykket i all sin overdådighet, er Iron Man 3 langt mer spennende – i motsetning til halvgudene i førstnevnte film fremstår Tony Stark aldri som uovervinnelig.

Selv om korrupsjon er et sentralt tema, behandler filmen dette på en overfladisk måte. Ikke at jeg forventer en dyptpløyende utforskning av etikk og moral når målsettingen åpenbart er å underholde og begeistre, men det er synd at det negative potensialet i Starks egen makt ignoreres fullstendig når filmen ellers er så opptatt av maktmisbruk.

Lystighet og dysterhet blandes til en miks som gjør denne filmen hakket mer sammensatt enn popkornfilmer flest. Og når alt kommer til alt er problemene nærmest for bagateller å regne, for Iron Man 3 er en imponerende gjennomført og underholdende actionfilm. En høyst tilfredsstillende avslutning på trilogien, altså.