Les Misérables er en kattepine

Natt til mandag ble Oscar-statuettene delt ut. Les Misérables var nominert i hele åtte kategorier, inkludert beste film, og tok med seg tre priser. Denne filmmusikalen har blitt en betydelig kassasuksess, mye takket være West End-versjonens popularitet, men kritikermottagelsen har i beste fall vært polariserende. Selv vurderer jeg å dømme den til døden.

Regissør Tom Hooper er ulastelig kledd og klar for å levere eksamensoppgavene sine. Foreldrene er like stolte hver gang, og i barndomshjemmet venter allsang og klirrende skåling. Tantene klyper ham hardt i kinnene, og heldigvis er han så voksen at denne kjærlige mishandlingen egentlig bare er gøy. Tenk at vesle Tom en dag skulle få til alt dette!

Ja, det er ganske utrolig at en helt vanlig gutt plutselig vinner Oscar for beste regissør og får muligheten til å filmatisere en av de mest folkekjære musikalene i nyere tid, med funklende stjerner på rollelisten og uttalt kunstneriske ambisjoner. Man kan møte verden med hevet hode etter noe sånt. Til dags dato kan jeg ikke svare på hvor Tom Hooper kommer fra eller hvem han lager filmer for, og hvorfor mange synes de er fantastisk gode, men de er i alle fall ikke for meg. Her er jeg skråsikker. Bak mytosen som omslutter denne britiske wonderboyen, hviler en forstyrrelse. Det er noe genuint villet over Hoopers filmer, som beklageligvis blir en rak motsetning til min romantiske forestilling om at stor kunst i de fleste tilfeller er følt eller tenkt.

Nå høres det selvfølgelig ut som om jeg møtte Les Misérables med fryktelige fordommer. Det er faktisk ikke tilfelle. I min verden er Kongens tale en overvurdert film. En klisjéfull historie om et lyte som blir en dyd, fortalt i en serie variasjoner over scenariet der den stammende kongen og hans velmenende, men krasse logoped møtes til kamp. Hvems vilje veier tyngst? Når ansvarsfølelsen sveller, lar kongen seg overbevise. Skal han mestre å holde en tale som kan trøste et krigsherjet Storbritannia, må han gå på akkord med sin egen uvilje mot å la seg overstyre. Et regalt paradoks, på sett og vis, som aldri blir særlig spennende når jeg kan fantasere om utfallet fra første scene. Et symptom på «Titanic-syndromet», som på ingen måte er gjeldende for James Camerons emblematiske mastodontfilm, nettopp fordi den er regissert av James Cameron. Der eksploderer den forventede leselinjen mellom venstre og høyre i dynamisk, oppfinnsom regi. Si hva man vil om nittitallsklassikerens mangel på substans, men i mine øyne står den som et ekstravagant eksempel på at historier vi allerede kjenner kan bli oppslukende hvis de overøses med fortellerglede.

Les Misérables

Mange av oss kjenner ikke til den spesifikke historien rundt King George VI, men rik erfaring med lignende fortellinger gir en slags intertekstuell innsikt filmen aldri makter å håndtere. Den kommer meg aldri i forkjøpet. Det snakkes ofte om «typiske Oscar-dramaer», også kjent som award bait; filmer som i så innlysende grad appellerer til den forestilt gammelmodige holdningen hos Akademiet, at de er forhåndsdømt til å vinne priser. Jeg vil påstå at Kongens tale er den ultimate Oscar-film, som for undertegnede er synonymt med klisjeer, traust filmspråk og overtolkede – på grensen til karikerte – hovedroller. Likevel var det noe å hente der. Danny Cohen, som til vanlig er Shane Meadows‘ faste fotograf, bidro med et inspirert arbeide, der selve optikken fikk være blikkfang i en grad man sjelden ser i kommersiell film. Bruken av vidvinkellinser og utvisket fokus tilførte Kongens tale en distinkt stil, som løftet flere av scenene. Mer om dette senere.

Tilbake til Les Misérables: Jeg elsker musikaler, klassiske såvel som postmodernistiske. Og av en aller annen grunn tenkte jeg at dette muligens var sjangeren der Hooper kunne bevise at han har filmlivets rett. Kongens tale avslørte nemlig en svakhet for blafrende teatrale rom, som kunne skapt en fortreffelig ramme for Victor Hugos skjebnefortelling og Claude Michel Schönbergs barokke åttitallssymfonier.

Anslaget er imponerende. Cohens kamera svever gjennom himmelen og mellom mastene på et veldig skip, som dras i land av straffanger på Bastillen, deriblant Hugh Jackmans plagede Jean Valjean. Under Russell Crowes tyranniske lederskap, blir båten trukket opp av piskende sjø med mollstemt klagesang. I forkant av lanseringen, har Hooper vært særlig stolt over et dristig kunstnerisk valg: at alle skuespillerne synger live på settet, for å tilsløre grensen mellom sangene som enkeltprestasjoner og selve spillet. Til å begynne med stikker råskapen litt i nesen, for der musikaler generelt er glaserte postkort fra Lykkeland, drar Les Misérables oss ned mot jorda. Men effekten opphører raskt.

Les Misérables

Siden det er ufint å blinde seg for lyspunkter i dette filmskapende tussmørket, må jeg med godt utviklet nattsyn peke ut en ensom stjerne på himmelen. Anne Hathaway vant Oscar for rollen som skamklipte Fantine, og selv om hun var mer fascinerende som Catwoman i The Dark Knight Rises, kan jeg erkjenne at prisen er fortjent. Hathaway synger virkelig vakkert, og presser frem hver minste følelse i ansiktet, slik at det nesten sprekker der oppe på lerretet. I en imponerende lang tagning formidler skuespillerinnen hiten I Dreamed a Dream med selvutslettende oppriktighet. Hathaway har solgt sjelen til Djevelen, aka Tom Hooper, som formelig dreper henne foran kameraet.

Jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til Lars von Triers groteske lek med Björk i Dancer in the Dark. Flere opplevde at den danske mesterregissøren spekulerte i fornedring, og av alle skuespillerinnene som har opplevd ubehag ved å leve under von Triers tyranniske enevelde, har ingen vært like nådeløs i beskrivelsene som den islandske multikunstneren. Med dette nærmer vi oss diskusjonen rundt hvorvidt filmens øye – på sitt mest retoriske – kan lede oss inn i en pervers verdensanskuelse, der vi ikke lenger er i stand til å reflektere over bildene som skyfles ned i halsen på oss. At virkemidlene blir for retoriske til at det er mulig å stå imot. For utrente øyne kan enhver kritisk distanse til filmskaperens strategiske utsnitt av et – hypotetisk sett grenseløst – fiksjonsunivers fordunste.

Den filosofiske diskusjonen om filmmediets muligheter versus forpliktelser, imploderer gjerne i ren polemikk fra virkelighetselskende bazinianere, svarsøkende psykosemiotikere med spreke vrengebilder eller prinsippløse kunstelskere som mener at alt er lov, så lenge det skaper et besnærende eller progressivt resultat (les: undertegnede). Von Triers provoserende melodrama har et formål, og kan forsvares intellektuelt (slik flere har gjort i omfattende essays). I kontrast er Hoopers avkledningsstrategi tilsynelatende retningsløs, fordi effekten av denne ene scenen later til å være til for sin egen skyld. Som et opprivende glansnummer i en ellers tåpelig forestilling. Litt som penetrasjonen i en pornofilm, mellom eksposisjon og teppefall.

Uten å trekke denne omtalen ut i altfor merkelige farvann, slår kjernescenen med Hathaways Fantine meg nettopp som en tanke pornografisk, i lys av helheten. Hathaway maler Hoopers filmpenis med drøvel og tunge, men den lille spruten som kommer der og da er beklageligvis en falsk lovnad om revisjonistiske gleder. Les Misérables blir narrativt fremadstormende istedenfor å omfavne og kultivere tilløpene til nytelse underveis. Det virker faktisk som om regissøren lider seg gjennom scenene, og tar med seg alt og alle ned i en jammerdal av forakt for sjangeren han besudler seg med. Fantine-scenen er idiosynkratisk for prosjektets svevende drømmer og begredelige liv, for etter hennes ballade dør filmen. Og det er ikke «den lille døden». Den er seigpinet og lang. Veldig lang.

Les Misérables

Som om filmen er sjokkert av sin egen grenseoverskridelse, svarer den seg selv med å bli nevrotisk og regressiv – en influensa som nekter å slå ut i full blomst. Livredd for sin egen sykdom, må Les Misérables snarest kave seg tilbake til sjangeren den har inngått kontrakt med. Som tradisjonell musikal – komplettert med duoen Helena Bonham Carter og Sacha Baron Cohen fra Tim Burtons Sweeney Todd som humoristisk alibi – blir Tom Hoopers film noe av det mest uutgrunnelig inkompetente jeg har sett på flere år, om vi tar det massive apparatet rundt i betraktning. Vekslingen mellom romantikk og tragedie, usminket brutalitet og lystige opptrinn er forvirrende, nærmest tonedøv.

Fotoarbeidet jeg likte så godt i Kongens tale blir denne filmens blodtørste fiende. Jeg kan ikke tilskrive andre personlige preferanser, men for meg springer gleden ved å se en musikal ut av alt som stilles til skue foran kameraet; tablåene, koreografien, den brusende leken med mise-en-scène. Tom Hooper har valgt å skyte en høy prosentandel av Les Misérables i påtrengende, under- eller overvinklede nærbilder med vidvinkellinse. En tilnærmingsmåte som i beste fall blir hermetisk, når det fanger skuespillerne og tvinger dem til å fremføre med uavbrutt patos, som om de har en kniv foran strupen, fremfor å leve ut fortellingen på en overbevisende måte. Paradoksalt nok blir resultatet det stikk motsatte av intensjonene Hooper har snakket så varmt om, og begrenser muligheten for å nå inn til og bli kjent med rollefigurene. Les Misérables er desperat, men distansert i forsøket på å menneskeliggjøre musikalsjangeren. Å bivåne nærbilder av skrikende, tårevåte ansikt blir sjenerende i lengden – praktisk talt en klorende kattepine for undertegnede. Mamma Mia!-stjernen Amanda Seyfried gaper i skingrende falsett, som om det ikke finnes noen morgendag. Hugh Jackman fraserer seg halvt ihjel mens han stirrer lengselsfullt mot himmelen. Søker han hjelp hos Gud?

Elendigheten eskalerer når historien kommer til det franske juniopprøret i 1832, og tilværelsens uutholdelige tyngde blir enda litt tyngre. Sølvgutter skytes mens de synger håpefullt. Det vesle barnet faller mot blodgjørma som en engel – han er altfor god for denne verden. Men hvilken verden, spør jeg meg. En verden der alle ønsker seg ut og opp, over himmelhvelvingen, der fiksjonen fortsatt lever i beste velgående? Et sted for alle oss som ikke hater musikaler og film like intenst som Lord Fauntleroy Hooper. Nå må det ta slutt. Den insisterende høysangen sprer seg over Paris, og alle døde våkner til live som en siste bastion av mot og kjærlighet; de danner en mur som skriker av levende liv. Vi skal huske denne symbolske overbygning mellom grenser og grenseløshet som et minne for livet, men personlig søker jeg stadig etter redskaper for å puste i dette helvetes akvarium. Etter den Den Hellige Horens enestående krafthymne, gisper jeg etter film.

Når jeg ser dette skriftemålet på trykk, høres jo selve opplevelsen ganske utrolig ut, og det blir bare tåpelig å ikke akseptere at Les Misérables hadde en sjelden effekt på meg i det mest pragmatiske av alle kirkerom: pressevisningssalen, der brorparten av de oppmøtte utøver verdensmesterskap i å maskere følelser. Vi må spole tilbake til starten: Tom Hooper imponerer ikke bare venner og kjente lenger. Han har laget Oscar-vinnende, kritikerroste filmer. Hvem er jeg? Uvitende, helt sikkert. Men jeg er oppriktig fornedret og sjokkert over det absolutte bunnmål som utspilles bare noen skarve meter foran meg.

Når jeg fomler etter paracet-pakken nede i dypet av en stygg skulderveske, ligner utgangen en flaskehals. Jeg merker en umiskjennelig kløe i strupen. Joda, influensaen er på vei, og selv om det er urimelig å skylde på Tom Hooper for at jeg ble sengeliggende og elendig halvannen uke etterpå, er fristelsen for stor til å kunne la være. Og godeste Tommy Olsson ville sikkert dratt dette mye lenger. Til alle dere som setter stor pris på Les Misérables, har jeg følgende å melde: Heldiggriser.