Gøteborg 2013: Med noen dagers ettertanke siden filmfestivalen i Gøteborg ^[1] tok slutt forrige mandag, skal jeg nå forsøke å sette ord på og analysere min dessverre ganske negative opplevelse. Dette er en festival som i nesten tyve år har lagt lista svært høyt og skjemt meg bort med en lang rekke uforglemmelige filmopplevelser. Men i år var Gøteborg-festivalen blitt mer som mange andre festivaler: gjennomsnittlig og ganske kjedelig.

2013-utgaven av Nordens største publikumsfestival er i mine øyne nemlig ikke en årgang som vil bli husket. Selv om det naturligvis var en del minneverdige filmer var det for meg komplett umulig å opparbeide noen konsistent festivalstemning. Istedetfor å kaste meg sultent og ivrig over neste forestilling, mistet jeg i år gradvis humøret, fordi det gikk alt for lang tid mellom høydepunktene.

Festivalen kan klandres for en del av dette, men de største problemene – en langt lavere breddekvalitet i programmet enn vanlig og, spesielt, en markert nedgang i visningskvaliteten – kan like gjerne skyldes henholdsvis en kreativ tilbakegang i internasjonal filmkunst og utfordringer i overgangen til digitale visninger (som jeg antar at enhver festival rammes av). Man får håpe at dette siste er barnesykdommer, ellers er festivalene ille ute.

^[2]

Festivalens desidert største høydepunkt: indonesiske «What They Don’t Talk About When They Talk About Love».

Flerkino og visninger i vifteformasjon

La oss imidlertid ta det positive først. I tillegg til hovedkinoen Draken ^[3] og en del andre eldre kinoer og provisoriske visningssteder, har festivalen etter hvert ønsket å gi et bredere tilbud. Derfor har de siden 2007 leid flere saler i den moderne flerkinoen Filmstaden Bergakungen ^[4]. I år var dette anlegget byttet ut (og antall saler økt) med den noe eldre flerkinoen Biopalatset. Dette slo meget heldig ut. Biopalatset ^[5] ligger mye nærmere Draken og de andre viktige kinoene og gjør dermed festivalen geografisk sett mer kompakt. Bygget er også noe mer intimt enn den flyhangar-lignende Bergakungen.

Men festivalens virkelig lyse idé var at visningene på Biopalatset ofte var spredd utover i en kronologisk «vifteformasjon». I Gøteborg opererer man ellers med et fast visningsskjema med seks klart definerte blokker og starttidspunkter i løpet av dagen. Men på Biopalatset startet ofte en del av visningene et kvarter eller en halvtime etter det regulære tidspunktet (vanligvis uten at det dermed ble noe problem å rekke det ordinære starttidspunktet for neste visningsblokk). Hovedårsaken til nyordningen var sikkert å redusere folkesammenstimlingen som ofte kan være et problem i flerkinoer med mange visninger som starter samtidig. Videre kan man minske personellbruken, da de som driver med innslipp på Biopalatset-visningene på det ordinære tidspunktet kan overføres til de som starter senere.

Alt dette hadde imidlertid den meget behagelige side-effekten at om det var fullt på en av forestillingene på det ordinære tidspunktet, fikk man en ny sjanse et kvarter eller halvtime senere. Og var det fullt på en av de andre festivalkinoene, gjorde en rask spasertur det mulig å rekke en av de «forsinkede» visningene på Biopalatset. Mens slike situasjoner i tidligere år førte til at man ble sittende med det berømmelige skjegget i postkassen, reddet i år den ekstra sjansen meg flere ganger fra et par timer med irriterende lediggang. Dette opplegget er kanskje mest nyttig for akkrediterte – i Gøteborg trenger vi ikke løse billett, men står i kø ved døren for et visst antall plasser øremerket for oss – men jeg vil tro at også et vanlig festivalpublikum nå vil kunne redde seg ut av situasjoner med utsolgte forestillinger.

Et annet artig tiltak i år var Frokostforestillingen på Hagabion ^[6] på hverdager, der man kunne starte festivaldagen allerede kl. 08.00 med en visning der man mot et beskjedent tillegg i billettprisen fikk inkludert frokost. Selv om man dermed kunne rekke syv (ikke kun seks) filmer per dag, benyttet undertegnende, som utpreget B-menneske, seg aldri av dette tilbudet.

Mangel på breddekvalitet

Jeg har deltatt på Gøteborg-festivalen fra 1994 til 1998 og fra 2003 til i dag – i mellomperioden prioriterte jeg den kalendermessig parallelle Rotterdam-festivalen ^[7] – og mine seleksjonskriterier har praktisk talt ligget fast siden starten. Jeg velger bort dokumentarer, som jeg anser for utenom mitt fagfelt, og konsentrerer meg om fiksjonsfilmer. Jeg konsentrerer meg om ikke-engelskspråklig film og velger bort arbeider som likevel vil få norsk kinodistribusjon, med mindre de kan fungere som «sysselsetting» i en ellers uinteressant tidsblokk. Ikke sjelden velger jeg også bort de aller mest kjente bidragene innenfor internasjonal kunstfilm – blant annet anstrengte jeg meg i år ikke noe særlig for å passe inn Apitchapong Weerasetikuls ^[8] nye verk Mekong Hotel ^[9] – da det som regel ikke er noe problem å få sett disse senere, i en eller annen forsvarlig form.

Så Gøteborg er for meg stedet for ukjente filmer og positive overraskelser. Selv om jeg altså opererer i festivalprogrammets utkanter, har det aldri vært noe problem å finne verker som har vakt stor begeistring. Altså filmer som overskrider kategorien «meget god», og som vekker en ekstatisk følelse av å stå overfor noe stort og mesterlig, det være seg gjennom kompleksitet, poesi, estetikk, originalitet, fremmedartethet eller sjeldent dybdeborende menneskeskildringer.

^[10]

Festivalens andre ekstatiske punkt: polske «Imagine», også den om blindhet.

Jeg har ført nøyaktig statistikk over alle visninger og vurderinger siden starten i 1994. Og tallenes tale er klar. Jeg har hatt den ettertraktede euforiske opplevelsen beskrevet over på 105 av de totalt 532 Gøteborg-filmene jeg har sett i årenes løp (2013 medregnet). Dette kan høres mye ut, men de vanligvis sterke programmene er da også hovedgrunnen til at jeg så ofte har begitt meg til Gøteborg. Fra og med 2007 har jeg sett tett opp mot 50 filmer ved hvert besøk, og med klodens samlede filmatiske skaperkraft gjennom et helt år å øse av, burde det da også være mulig å håpe på 10 storverk underveis. I motsetning til Cannes, Berlin, Venezia og Toronto som er basert på verdenspremierer, samler Gøteborg opp det beste fra de andre festivalene, og som Nordens største burde de vel jevnt over greie å få tak i de filmene de ønsker.

Min personlige statistikk sier altså at jeg kan forvente at ca. hver femte forestilling blir en stor opplevelse. Med vanligvis seks visninger per dag betyr det at lykken iallfall burde slå til gjennomsnittlig én gang om dagen. I år var jeg imidlertid i Gøteborg på syvende dagen før jeg var så heldig å komme over Imagine ^[11] av polske Andrzej Jakimowski ^[12], og dagen etter traff jeg på festivalens desidert største opplevelse, What They Don’t Talk About When They Talk About Love ^[13] av indonesiske Mouly Surya ^[14]. Den tyrkiske filmen Araf. Somewhere in Between ^[15], regissert av Yesim Ustaoglu ^[16] og sett den fjerde dagen, burde kanskje regnes med, siden det ikke er umulig at det var festivaltretthet som gjorde at ekstasen ebbet en del ut mot slutten. (Les mer inngående om disse filmene i denne egne saken ^[17] om festivalens høydepunkter.) Likevel er altså dette et langt lavere antall enn forventet. (De beste årgangene av festivalen var de to fantastiske årene 1996 og 2010 da ca. en tredjedel av visningene var en dundrende suksess – etterfulgt av andre meget gode årganger i 1997, 2006, 2008 og 2009.)

^[18]

Tyrkiske «Araf. Somewhere in Between» var også en meget flott opplevelse.

Videre så jeg 11 andre meget gode filmer og 13 filmer som var bra uten å føles essensielle. Dette høres jo brukbart ut, men så kommer vi til medaljens bakside: alle visningene som føltes bortkastede (enten fordi filmen var svak eller middelmådig eller, sjeldnere, på grunn av problemer med filmkopien eller visningsforholdene). Disse «bomturene» pleier å ligge på ca. 25% av visningene, men i år var tallet hele 36% – mer enn en tredjedel av visningene føltes altså poengløse. (Kun den ganske katastrofale 1998-årgangen med sin feilprosent på hele 60% har kommet dårligere ut, en medvirkende årsak til at jeg i noen år heller prøvde lykken på Rotterdam-festivalen.)

Problemet med så mange bomturer er at man mister fremdriften. Det blir vanskelig å opparbeide den såkalte «festivalstemningen», som kan karakteriseres som en iver etter å gyve løs på neste film. Istedet bikker sinnsstemningen over i en slags motløshet – spesielt siden det nå var så få virkelig ekstatiske opplevelser underveis til å fungere som en motvekt. En helt ny faktor i år var dessuten en god del mindreverdige digitale kopier (DCPer) som gjorde at man kunne slite med å få fullt utbytte av filmer som etter alle andre solemerker var meget gode. Vi kommer tilbake til dette senere.

Mangler og skuffelser

Ser vi nærmere på programmet er det lett å finne mangler i forhold til tidligere år. De franske filmene har vanligvis vært sikre kort, som for meg har fungert som en kvalitetsmessig nødhavn hvis festivalen ellers har gått meg imot. I fjor var den franske avdelingen så sterk at det rettferdiggjorde denne helt egne artikkelen ^[19]. I år var utvalget imidlertid uvanlig blekt. Hvor ble det av de seriøse, dybdeborende og filmkunstnerisk pirrende verkene? Uvanlig mange bidrag var derimot av den lettere sorten (The Dandelions ^[20], Camille Rewinds ^[21] og Haute Cuisine ^[22]) og basert på programomtalen valgte jeg bort flere av disse, da jeg har høyere festivalambisjon enn tidtrøyte.

Familiedramaet The Rest of the World ^[23] av Damien Odoul ^[24] kunne kanskje vært noe, med Emanuelle Béart ^[25] i en bemerkelsesverdig atypisk rolle som ubehøvlet alkoholiker, men filmen ble forrådt av en DCP som så aldeles reddsomt digital ut. Jeg fikk ikke sett den sosialrealistiske debutfilmen Crawl ^[26] som konkurrerte om Ingmar Bergman International Debut Award (som for øvrig ble vunnet av chilenske Dog Flesh ^[27]). Det var faktisk bare én fransk film der jeg kunne konstatere vanlig fransk standard. Selv om også den tidvis lå farlig nær den generelle lettheten i årets franske program, var relasjonskomedien Looking for Hortense ^[28] for det meste glitrende. Altmuligmannen Pascal Bonitzer ^[29], med en karriere som skuespiller, manusforfatter og regissør, bød som vanlig her på lettere absurd humor, med sterk vekt på forvirring og feilkommunikasjon. Det dreier seg om en mann i midtlivskrise, inkludert en forelskelse i en ung og feiende frisk pike, og det fremragende rollegalleriet med Jean-Pierre Bacri ^[30], Kristin Scott Thomas ^[31], Isabelle Carré ^[32] og veteranen Claude Rich ^[33] i spissen sørger for å holde filmen frisk, presis og poengtert. Sammen med den danske, snart Norges-aktuelle Kapringen ^[34] og den finske kriminalfilmen 8-ball ^[35] (se opp her for Eero Aho ^[36] i et av de mest overbevisende portrettene av en voldsmann jeg noensinne har sett), var for øvrig dette den filmen som var nærmest å slå seg inn på min liste over de 10 beste filmene ved årets Gøteborg-festival.

^[37]

Anspent kjøkkensituasjon i «Looking for Hortense», festivalens beste franske film, med Kristin Scott Thomas og den uforlignelige Jean-Pierre Bacri i sentrale roller.

En av de deiligste aktivitetene i Gøteborg er å slå seg ned i Draken på den sene kveldsvisningen på fredager og lørdager. Programmet her skal være underholdende, ikke for seriøst – og appellere til et yngre publikum. Overraskende nok inneholder det ofte ukjente perler. Men også her sviktet det i år. Tidligere kunne man glede seg over filmer som Hideo Nakata ^[38]s skrekkfilmaktige virtual reality-drama Chatroom ^[39] (i 2011), hollandske David Veerbeek ^[40]s usedvanlige vakre, originale og uforutsigbare R U There ^[41], også den sterkt knyttet til virtual reality og dataspill (i 2011), og Antti-Jussi Annila ^[42]s overraskende effektive periodedrama-skrekkfilm Sauna ^[43] (i 2009).

I år var det imidlertid langt tynnere saker på menyen: Jeg er like lunken til Pen-ek Ratanaruang ^[44]s Headshot ^[45] som norske anmeldere var da den hadde distribusjon hos oss i fjor høst. Den russisk-finske skrekkfilmen Shopping Tour ^[46], om russere som blir utsatt for menneske-etende finner under en kjøpetur over grensen, var temmelig endimensjonal og underutviklet. Programmet tok videre et sprang ut i avgrunnen med den enda mer endimensjonale, og usedvanlig lite troverdige, norske filmen Flukt ^[47]. Kun den snurrige, russiske Tarkovskij/Stalker-varianten Me Too ^[48] (også vist i Tromsø) bød på noe spesielt, uten på noen måte å være sensasjonell.

Festivalen viste flere filmer av etablerte regissører, mange i veteranklassen, og arbeider av interessante auteurer. Mange av disse skuffet imidlertid også. Hva hadde for eksempel 73-årige Marco Bellocchio ^[49]s Dormant Beauty ^[50] i programmet å gjøre, endog under programdelen Mästare? Det var lite mesterlig å se i dette uinspirerte og seige ‘aktiv dødshjelp’-dramaet. (To andre gamle helter, Margarethe von Trotta ^[51] og hennes tidligere ektemann Volker Schlöndorff ^[52] fra den tyske bølgen ^[53] på 1970-tallet, var også representert ved festivalen med henholdsvis den biografiske Hannah Arendt ^[54] og Calm at Sea ^[55], sistnevnte et okkupasjonsdrama fra Frankrike under andre verdenskrig.)

Goran Paskaljevic ^[56] fra Serbia er en av de mest kraftfulle og originale auteurene i Europa. Hans En midtvinternatts drøm ^[57] fra 2004 fikk norsk distribusjon, men selv om hans nyeste film When Day Breaks ^[58] var brukbar, er den til ham å være skuffende trygg, tam og traust. Filmen trekker blant annet paralleller mellom jødeforfølgelsene i Serbia under andre verdenskrig og Romfolkets problemer i dag. Den iransk-kurdiske eksil-regissøren Bahman Ghobadi ^[59] skapte seg et navn for en tid tilbake med verker som En tid for fulle hester ^[60] (2000) og Skilpadder kan fly ^[61] (2004), men hans biografiske Rhino Season ^[62], om en opposisjonell forfatter som slipper ut av iransk fengsel etter tretti år og begir seg ut på leting etter sin hustru, er et inferno av villet poesi. Hans stort sett eneste estetiske idé her er å smøre et tykt lag av hyperstiliserende høykontrast utover alle bildene i filmen, noe som sammen med det lave tempoet resulterer i et usedvanlig krampaktig og fryktelig seigt uttrykk.

^[63]

Dette bildet fra «Rhino Season» ser pirrende poetisk ut, men filmen utviklet seg dessverre til litt av en prøvelse.

At Gøteborg-veteranen Zhang Yuan ^[64], en av de mest solide og interessante kineserne de siste femten årene – med verker som for eksempel East Palace, West Palace ^[65] og I Love You ^[66] vist på festivalen i 1998 og 2003 – skulle skuffe så kapitalt med sin nye film var også et hardt slag. Beijing Flickers ^[67] er et mislykket forsøk på å lage en vimsete og leken film om opprørske, fandenivoldske unge mennesker, som istedet blir retningsløs og rørete. Spanske Jaime Rosales ^[68] framsto i sin tid som en særegen auteur, med sine underspilte, tilknappede førsteverker, seriemorderfilmen The Hours of the Day ^[69] og puslespill-filmen Solitary Fragments ^[70] (vist i Tromsø henholdsvis i 2004 og 2008). Hans nye Dream and Silence ^[71] er imidlertid bare et begrenset skritt tilbake i riktig retning, fra den absolutte narrative obskuritet han inntok med sin forrige film Bullet in the Head ^[72].

Provisoriske visningssteder og digitale fallgruver

Etter mine aller første to visninger å dømme, så imidlertid årets utgave til å holde den vanlige høye standard. Den begavede bosniske regissøren Aida Begic ^[73] fikk æren av å åpne ballet. Selv om Djeca: Children of Sarajevo ^[74] ble tematisk noe tynn i forhold til hennes debutfilm, mesterverket Snow ^[75] fra 2008, glitrer Marija Pikic ^[76] i hovedrollen som en intens ung kvinne som omfavner islam for å markere avstand til et liv som tidligere narkotikamisbruker, etter å ha blitt foreldreløs som følge av krigen i det tidligere Jugoslavia. Neste film ut var ovenfor nevnte Looking for Hortense. Alt så altså lyst ut.

^[77]

Festivalen åpnet i fin stil med «Djeca: Children of Sarajevo». Selv om akkurat dette bildet er svært blasst, ble filmens estetikk rimelig ivaretatt av visningen.

Begge disse visningene foregikk på Handels ^[78], en av festivalens mange provisoriske visningssteder, de fleste auditorier i bygninger knyttet til Gøteborgs universitet, i dette tilfellet Handelshögskolan. (Dette kartet ^[79] gir oversikt over festivalens kinoer.) Dette auditoriet fungerer nå utmerket som visningssted, med et meget stort lerret og god skråning på seteradene. Tidligere unngikk jeg helst stedet, da 35mm-visningene ofte var ute av fokus, men dette bedret seg plutselig i fjor. Og med nytt digitalt visningsutstyr på plass i år, var det umulig å øyne særlig forskjell på billedkvaliteten her og i de «profesjonelle» salene på Biopalatset.

Allerede under film nr. 3 begynte imidlertid konturene å tegne seg av et av årets hovedproblemer for festivalen: en kombinasjon av provisoriske visningssteder som kanskje ikke egnet seg så godt for filmvisning og digitale visninger jeg stiller visse spørsmålstegn ved. Jeg hadde sett fram til den kanadiske, eksistensialistiske auteuren Bernard Émond ^[80]s nye film All That You Possess ^[81], da hans spartansk lavmælte og intenst empativekkende The Legacy ^[82] hadde gjort stort inntrykk under festivalen i 2009. Allerede synet av salen, et stort auditorum i Pedagogen ^[83] som var nytt for årets festival, gjorde meg imidlertid betenkt. Det var nesten ingen skråning på seteradene, og selv om salen var glissent besatt denne kvelden – hva så med bedre besøkte, for ikke å si utsolgte forestillinger? Ville visningen bli like mye et nærstudium av bakhodet til personen på raden foran, som en filmopplevelse? Festivalen hadde hengt opp et stort lerret for å kompensere, men hele opplegget virket ikke optimalt. Det tok videre ikke mange sekundene av filmen før en nagende tvil meldte seg: The Legacy hadde vært glansfylt og skinnende, og naturskjønt fotografert – skulle virkelig bildene i denne filmen være så matte og blasse som de nå framsto?

Festivalen har opplyst at 2K-prosjektorer, samme type som i Biopalatset, er utplassert på Draken og alle de provisoriske visningsstedene. Dermed skulle billedkvaliteten i prinsippet være brukbar, iallfall så brukbar som 2K kan være, og visningskvaliteten kun være avhengig av kvaliteten på DCPen. På grunn av blassheten i bildene denne kvelden tviler jeg litt på om det er så enkelt. Uansett klarte jeg aldri å falle til ro under visningen av denne filmen. Dette skulle ikke bli første gang under festivalen jeg ble villrådig om de bildene jeg faktisk så ivaretok regissørens visjon og intensjon, og der denne følelsen grep distraherende inn i opplevelsen av filmen og tåkela den kunstneriske bedømmelsen. Émonds nye film viste mange av de samme tematiske og formelle kvalitetene som The Legacy, men jeg må vente på et eventuelt gjensyn før jeg kan bedømme om All That You Possess egentlig hadde fortjent en plass i min sak om årets høydepunkter.

^[84]

«All That You Possess» var en interessant film, men skulle bildene være slik de framsto i Gøteborg?

Om situasjonen i Pedagogen kanskje var brukbar, sto det langt verre til i to andre provisoriske visningssteder som også var nye. Jeg forsøkte å se The Dandelions på Artisten ^[85], men selv om god skråning og stort lerret skulle tilsi like gode forhold som på Handels, var bildet ganske kraftig ute av fokus under hele forestillingen, noe som effektivt torpederte nytelsen. Jeg har fått opplyst at det var problemer med innstillingen av framviseren under en kortere periode av festivalen, slik at man ikke oppnådde skikkelig fokus, og det er godt mulig at jeg rett og slett var uheldig med tidspunktet.

Forholdene var imidlertid langt verre et steinkast unna, i Stenhammarsalen ^[86] på Gøteborg Konserthus, et sted som etter mitt syn virker totalt uegnet for filmvisning. Her måtte jeg filtrere ut en konstant høylytt susing fra noe jeg trodde var et ventilasjonsanlegg, men som ifølge festivalen faktisk var støy fra selve framviseren, et problem som ikke lot seg eliminere. Videre var bildet lite og høyt oppe på veggen. Det var også noe feil med en innstilling slik at bildene ble projisert for høyt på lerretet, noe som resulterte i at toppen av rollefigurenes hoder ble kuttet av og skapte sjenerende, bevegelige skygger på teppet ovenfor lerretet. Bildene i seg selv var uhyre blasse, i slik en grad at jeg satt og lurte på om noen drev og projiserte fra en dvd på lerretet. Under slike forhold så jeg den italienske filmen Alì Blue Eyes ^[87], og det var ikke akkurat et verk som presenterte seg selv fra sin beste side. Isteden følte jeg meg som en mellomting av en arkeolog som må børste av lag på lag med skitt for å avdekke sine skatter, og en journalist som må hale og dra i et motvillig intervjuobjekt for å få svar. Som den sjette filmen den dagen er ikke slike tilleggsbelastninger noe man trakter etter. Claudio Giovannesi ^[88]s film virket imidlertid svært lovende, med medrivende rollefigurer i et ungdomskriminelt miljø og en overbevisende analyse over hvor vanskelig det er å opprettholde et vennskap mellom mellom en «etnisk italiener» og en muslim med innvandrerbakgrunn. Hvor bra filmen egentlig var er umulig å vite. Festivalen er for øvrig enig i at Stenhammarsalen ikke er optimal, selv om de nok vil beskrive opplevelsen der i mildere ordelag.

^[89]

Italienske «Alì Blue Eyes» var en av de filmene som fikk hardest medfart av visningsforholdene under festivalen.

Digitalt tilbakeskritt

Det er vanskelig å si hvor representative mine opplevelser er, iallfall for de to første salene, da disse tre stedene i mitt sinn raskt fikk merkelappen «en gang er nok»-saler. Problemene der later altså til å være en kombinasjon av visningsforhold og digital visningsteknologi. Det var imidlertid relativt mange visninger, blant annet på Biopalatset, der jeg ble møtt av DCPer som så svært digitale ut. Uansett om filmene opprinnelig er skutt med mindreverdig og billig digitalt utstyr eller om selve DCPen er dårlig laget, gir filmen og bildene et nedslående snarere enn pirrende signal til tilskueren. Under et slikt arrangement som i Gøteborg ligger den berømmelige «festivaltrettheten» alltid på lur, og det er svært slitsomt nesten aldri å kunne få det psykologiske løft innbydende bilder kan gi deg. Under det gamle 35mm-regimet kunne selv filmer som var svake på andre måter, gi en viss nytelse gjennom delikate eller oppfinnsomt fotograferte bilder. (Jeg ser for eksempel ikke bort fra at jeg kunne fått en god del mer ut av Marco Bellocchio-filmen jeg omtalte ovenfor enn de blasse digitale bildene tillot.)

Det er trist å konstatere at 2013-festivalen billedmessig var et ganske enormt tilbakeskritt i forhold til tidligere år. Det er utrolig lite inspirerende å gå rundt på en festival der den gjennomsnittlige DCP langt fra gir samme visuelle løft som 35mm vanligvis ga. I tillegg kommer flere DCPer som var regelrett mindreverdige. Hovedsakelig er dette naturligvis ikke Gøteborg-festivalens skyld, for de kan ikke annet enn å bruke de DCPene de får. Personlig har jeg vært ganske positiv til digitaliseringen, og har vært på mange visninger i godt drevne flerkinoer i utlandet uten at det digitale har vært plagsomt. Problemet later til å oppstå for de mindre produksjonene, med færre ressurser til å sørge for gode DCP’er. (På den andre siden så den britiske thrilleren Shadow Dancer ^[90], som jeg så i Tromsø, like blass og digitalt jævlig ut som de verste eksemplene i Gøteborg.) Når bildene ikke yter filmen rettferdighet, sprer også usikkerheten seg i alle leddene i den kunstneriske bedømmelsen.

Hvor mye bedre ville jeg ha likt den ukrainske Eternal Homecoming ^[90] hvis det muligens delikate svart/hvitt-fotoet hadde vært bedre gjengitt? Ville den sør-koreanske The Russian Novel ^[91], der det visuelle faktisk spilte en stor rolle, blitt overveldende snarere enn en meget god opplevelse? Jeg falt etter hvert ut av Student ^[92], den nye filmen til den kasakhstanske auteuren Darejan Omirbajev ^[93] – en Bresson-elev kjent for filmer som The Killer ^[94] og The Road ^[95], vist på Film fra sør i 1999 og 2001. Ville det gått bedre med det inspirasjonsmessige løft fra hans vanligvis nydelige foto, enn de gyselige bildene jeg måtte leve med? Jeg kunne gitt flere andre eksempler. Det er nesten så man frykter for filmfestivalenes levedyktighet – i år tok jeg meg flere ganger i nesten å lengte hjem til billedkvaliteten på monitoren på min laptop, som i mange tilfeller ville vært mye bedre enn det vi ble servert her. Og da er jo filmverdenen på fryktelig ville veier.

^[96]

Ville det estetisk gjennomarbeidede svart/hvitt-fotoet i «Eternal Homecoming» tatt seg bedre ut på artikkelforfatterens laptop-monitor? (Dette er et stillfoto i farger for promoteringsbruk.)

I tillegg var det problemer med flere av de få 35mm-visningene jeg var på (slitte kopier, dårligere fokus enn vanlig), men vi får la det ligge siden dette formatet er på vei ut. En annen særhet ved festivalen kan vi likevel gå inn på i forbifarten: I mange år nå har man insistert på å vise en del arbeider, for eksempel amerikanske independent-filmer, på diverse mindreverdige videoformater. Prisverdig på en måte for å annonsere mulige framtidige talenter kanskje, men det er helt umulig å få noen som helst filmopplevelse ut av dette, for projisert på et stort lerret ser det jo helt fryktelig ut. Problemet har imidlertid vært overkommelig, da jeg har lært å se på slike visninger som en irriterende krattskog som kan lukes bort på forhånd ved å saumfare festivalkatalogen, der visningsformatene er oppgitt.

Savn og endring

Det var også et annet savn under årets festival. En av de mest tradisjonsbærende og særpregede kinoene, Bio Capitol ^[97], var nedlagt. Med den forsvant ikke bare flere tiår med festivalhistorie i veggene, men det var den kinoen, ved siden av Draken, som gjennom tidene hadde utvist den mest ypperlige og konsistente visningskvaliteten. Jeg hadde sett 98 filmer der siden starten, rundt regnet en femtedel av alle forestillinger, og bygget som regel opp hele visningsplanen med Bio Capitol som det sentrale stedet da jeg der alltid kunne stole på god kvalitet. Siden jeg i år ble nødt til å erstatte dette lille tempelet for kvalitet og filmkunst med digitale visninger av høyst varierende kvalitet, ble opplevelsen i år desto mer uvant. (Festivalen kan imidlertid fortelle at Bio Capitol kommer til å gjenoppstå, da et selskap bestående av tre personer fra det tidligere personalet tar over driften, med nyåpning allerede 1. mars. La oss håpe at denne ærværdige kinoen igjen kan bli tilgjengelig for festivalen!)

Også stemningsmessig medførte 2013 en stor endring. For jeg endte opp med å se nesten halvparten av visningene på Biopalatset, mens jeg i tidligere år stort sett styrte unna visningene på Bergakungen. Selv om Biopalatset er et helt greit sted, blir det en helt annen atmosfære av plutselig å se en så stor del av filmene på en flerkino enn på de mange sjarmerende visningsstedene i Gøteborg.

Festivalen bestemte seg i år for å utvide programmet og antall visningssteder. Dessverre var det i år neppe kvalitetsmessig grunnlag i programmet for en slik ekspansjon. La oss håpe at også de provisoriske visningsstedene vil fungere bedre neste år og be en stille bønn om en bedre digital fremtid.

*

Dette ble mye kritikk, men det er mange positive ord i denne saken om årets kunstneriske høydepunkter ^[17]. Videre er denne rapporten fra 2011 ^[98] og denne fra 2012 ^[99] på alle måter full av begeistring, med mange gode tips til fremragende filmer leserne bør se.