Ruben Östlunds seneste film, Play, viser en gjeng innvandrerungdom sin sadistiske lek med tre hvite barn. Gjennom en rekke provoserende hendelser tegner den svenske regissøren et polariserende bilde som har fått enkelte til å anklage filmen for å være rasistisk. Debatten har rast i Sverige, men her hjemme har det vært bemerkelsesverdig stille rundt filmen som mange norske filmanmeldere plasserte på toppen av sine årsbestelister for 2012. Er Play mer problematisk enn debattklimaet i Norge skulle tilsi?

Plays utgangspunkt er spennende. Filmen skildrer en psykologisk lek hvor en ungdomsgjeng bedriver psykisk tortur mot tre uskyldige unger. Det begynner med at guttene blir frastjålet en mobil, og for å få den tilbake tvinges de til å utføre diverse oppgaver. Det psykologiske spillet er velkjent for de fleste, og spesielt hos ungdom er dette utbredt, muligens fordi de er ettergivende for gruppepress, og at empatien deres enda ikke er fullt utviklet. Men Östlund er ikke fornøyd med å lage en film om dette fenomenet i seg selv; han knytter det spesifikt til mørkhudet innvandrerungdom. Han bygger opp en narrativ der vi sympatiserer med de tre ofrene (to hvite gutter og en med asiatisk opprinnelse) som ufortjent blir herset med av utelukkende ”fæle” svarte. På mange måter ligner dette på fortellingen i D.W. Griffiths berømte og beryktede The Birth of a Nation, der en gjeng frigjorte slaver kidnapper en hvit jente. Det dramatiske språket er det samme: En uskyldig hvit person blir holdt fanget av truende og utspekulerte svarte. Rollene endrer seg aldri i Östlunds film – vi får aldri et blikk bak maskene. Hvorfor reagerer vi ikke? Er det fordi filmen er laget i Skandinavia i 2011? Spiller Östlund på raseanspenthet for å kritisere vestlige, eller gjør han seg skyldig i et snevert rasediskriminerende blikk?

Ofrene trer inn i den mørke undergrunnen som gjør innvandrerne til dystre silhuetter.

Det er mest komfortabelt å anklage eldre kunst for å være rasistisk. Torbjørn Egners hottentotter eller nevnte The Birth of a Nation er enkle mål fordi stereotypiene er så fremtredende, karikert og karakteristisk for det kulturelle klimaet på den tiden. Vi har blitt vant til å gjenkjenne rasismens kunstneriske uttrykk i denne historiske perioden. Det er derimot vanskeligere å kritisere nyere film fordi rasismens semantikk har forandret seg. Torgeir Skorgen, førsteamanuensis og forfatter av boken Rasenes opprinnelse, skriver at det har oppstått et skille mellom klassisk biologisk rasisme som «(…) la vekt på formentlige sammenhenger mellom ytre fysiologiske kjennetegn som hud-, hår- og øyenfarge eller skalleform og indre psykisk-moralske kvaliteter” og det han kaller den kulturelle ny-rasismen som ”hevder at en stat bare kan være i harmoni med seg selv så lenge den har en etnisk eller kulturelt homogen befolkning. Kulturblandingen vil ut fra denne tankegangen uunngåelig føre til konflikter og blodige motsetninger» (s. 246). Dermed tegner vi opp falske kulturelle generaliseringer for store grupper, hvor vi ignorerer at de er bestående av individer med forskjellige disposisjoner. Rasismen har blitt mer intrikat og basert på et utopisk premiss av kulturell renhet som blir tilsmusset av fremmede etnisiteter. Denne rasismen ser ingen individer, men bare grupperinger dømt til å følge et forhåndsskrevet kulturelt manuskript.

Grunnpremisset i filmen er at en gruppe svarte ungdommer plager en gruppe hvite ungdommer, men det er ikke utelukkende dette som gjør at noen opplever filmen som rasistisk. Filmanmelder i svenske Dagens Nyheter, Stefan Jonsson, er krass i sin kritikk. I artikkelen ”Play missar de andras perspektiv” analyserer han sekvensen med den forlatte vuggen som står i midtgangen av et tog, tilsynelatende uten en eier. Togets konduktør må gang på gang annonsere via høytalerne at vuggen må flyttes, uten at noen gir seg til kjenne og tar ansvar. Denne kryptiske delen av filmen mener Jonsson er et av flere rasistiske elementer. Han skriver:

Först i filmens slut får mysteriet sin lösning. Vaggan visar sig tillhöra föräldrarna – av allt att döma en somalisk familj– till en av de svarta telefontjuvarna och plågoandarna. Afrikanerna har listigt organiserat en gratistransport för sitt gods, utan hänsyn till tågets personal och passagerare. Man kan gå längre i tolkningen. För vad betecknar vaggan? Fler svarta barn i Göteborg.

En subjektiv övertolkning, invänder nog Östlund. Det är det inte. Det är han själv som valt att placera vaggan i filmen som en trojansk häst fylld med ofödda afrikaner, och det är han som ser till att den till sist hamnar hos de svarta kidsens föräldrar. Och allt detta liksom i onödan. Ty sidohandlingen saknar betydelse för det verkliga dramat. Dess enda funktion är att anvisa en tolkning.

Jonssons tolkning er polemisk og ikke rent blottet for kynisk retorikk. For er dette virkelig den eneste rette tolkningen av vuggen som symbol? Jeg har lenge fundert på dette spørsmålet uten å komme frem til et mer tilfredsstillende svar. Det nærmeste jeg kommer er at den kan symbolisere hvordan voksne kan neglisjere sine barn, men siden vuggen er tom er ikke tolkningen spesielt god. Uansett hvordan man bedømmer ordlyden i Jonssons tekst, er tolkningen hans overbevisende. Og uansett om man kjøper Jonssons argument, belyser teksten hans hvilket perspekriv Östlund forteller sin historie fra.

Vuggen står til høyre. Kameraet nekter oss å se hodene til innvandrerfamilien.

Perspektiver

I et av sine forsvar for filmen sier Östlund at han enkelt og greit ville filmatisere en episode han leste om i avisen, og impliserer dermed at han er en nøytral aktør oppi det hele. Det er ikke han som har skapt historien – den er tatt fra virkeligheten. For når en filmskaper velger å filmatisere en sann enkelthendelse, forholder han seg til fakta, og dermed kan han ikke være rasistisk. Et slikt forsvar blir i mine øyne svakt. The Birth of a Nation kunne like gjerne vært basert på en ekte hendelse, uten at det formildner filmen på noen som helst måte. Det er regissørens blikk, manusets kompleksitet og formspråkets fremstillinger som gjør en film rasistisk eller ikke. Griffiths film oppsto i en spesifikk historisk kontekst, preget av blodig undertrykkelse. Play operer i en helt annen politisk og sosial kontekst, men man kan ikke stikke under en stol at innvandrere er spesielt utsatt i en moderne tid som preges av massemigrasjon. Når Östlund først velger å trekke frem etnisitet og innvandring i sin politisk ladede film, er det slettes ikke et nøytralt felt han trår inn i, men et felt fylt av fordommer og stereotypier. Kropper og ansikter betyr forskjellige ting i den vestlige kulturen. Så spørs det om Play utfordrer de vante stereotypiene eller dypper pennen i blekkhuset for å skrive dem med enda tydeligere skrift.

Videre i artikkelen anklager Östlund sin motdebattant for å være umoralsk, og ber henne om å slå på iPhonen sin for å aktivere funksjonen som gjør at man ser seg selv via kameraet. For den svenske regissøren er det oss seere som er rasistiske hvis vi finner filmen problematisk, og det ligger en implisitt dokumentarisk holdning til virkeligheten i uttalelsene hans: Det han har gjort er bare å dokumentere et problem. Men har han ikke isolert en episode og dratt den ut av sin kontekst?

Östlund tyr sjelden til nærbilder, men velger å holde seg på avstand fra sine subjekter.

Til Aftenposten sier han at den observerende stilen hans «(…) fungerer bra! Folk reagerer veldig sterkt og blir sinte. Med denne teknikken tar jeg ikke stilling. De som ser på blir betraktere, og det er egentlig opp til dem å konkludere.» Men Östlund tar stilling. Til tross for at Play er skutt med et distansert og observerende kamera, vil jeg påstå at filmens blikk er fra de hvite guttenes perspektiv. Vi følger dem når de går rundt på kjøpesenteret, vi blir med til foreldrenes arbeidsplass og i musikkbutikken helt i begynnelsen av filmen. De er mer eller mindre kontinuerlig i fokus, og det er dem vi skal (og kan) assosiere oss med. Vi leser disse guttenes følelser og redsler; uskylden deres er total, mens innvandrerne er kyniske og manipulative figurer, som kontinuerlig får oss til å spørre om hvorvidt alt de sier er løgn, motivert av å dra leken ennå lenger.

Videre i forsvarsteksten, skriver Östlund at han ble stilt til veggs av franske kritikere: «»So you don’t like black people?” Jag frågar honom vad det är som gör att han läser filmen så. Vad är det som gör att han ser de fem rånande barnen i filmen som representanter för en grupp? Varför ser han dem inte som individer?» Men spørsmålet må jo være: Hvorfor ser ikke Östlund dem som individer? Det er jo vitterlig han som portretterer dem som en gruppe, som nekter seeren tilgang til dem som individer. Det mest oppsiktsvekkende er at han ikke later til å være klar over dette selv. Om filmen ikke tok for seg etnisitet, hvorfor har han da inkludert en isolert scene der en gruppe indianere danser i sin tradisjonelle folkedrakt på torget i Göteborg?

Play spiller bevisst på etnisitet, men uten å avsløre maktbruken i perspektivet. Seeren får aldri et blikk bak spillets kulisser, og dets dominante figurer fremstår derfor som kalkulerende og opportunistiske, mens de hvite ungene er godtroende og naive ofre — et bevisst polemisk grep. Parallellen til dagens politiske situasjon i Skandinavia er ikke vanskelig å trekke. På dette området føles Play som et populistisk og ensporet debattinnlegg som ikke fører oss nærmere noen forståelse av de politiske problemene knyttet til innvandring eller mekanismene som viderefører og produserer disse sosiale problemene. Filmen er laget for å provosere, men gir den oss noe konstruktivt, eller sementerer den bare utbredte fordommer og rasistiske oppfatninger?

Et kryptisk budskap: En gruppe indianere spiser et måltid på McDonalds.

Et spill med stereotypier

Da jeg diskuterte dette med redaksjonsmedlemmene i Montages, argumenterte én av dem med at scenen som viser en gjeng indianere, som danser og spiller fløytemusikk på torget i Göteborg, er en kommentar på hvordan andre kulturer spiller ut vestlige stereotypier. De ”overdriver” dermed sin etnisitet. På denne måten ser han innvandrergjengen i lys av at de spiller ut rasestereotypiene vi har av dem. Innvendingen er veldig interessant, for ser man det på denne måten kommer Östlund med en direkte kommentar til hvordan raseanspentheten i det vestlige samfunnet eskalerer.

Argumentet er overbevisende, men jeg er usikker på at dette innebærer at filmen ikke er rasistisk. For det første vil det indikere at filmen forteller oss at innvandrere spiller ut stereotyper og selv bidrar til rasismen vi møter dem med. På denne måten finner Östlund et smutthull. Han unngår å si at stereotypiene er der fordi de er født sånn, men like fullt bekrefter han stereotypiene som rasister gjerne opererer med. De stemmer fordi aktørene spiller dem ut: det er ”de stereotypiske” som virkeliggjør våre fordommer, og de gjør det bevisst. På et tidspunkt sier en av innvandrerne: «Dere skulle aldri ha gitt mobilen deres til fem svarte ungdommer!» I slike små øyeblikk kan filmen – med litt godvilje – sies å ha noe på hjertet når det kommer til etnisitet og lek med etniske stereotypier.

Kanskje det nærmeste Östlund kommer et nærbilde i «Play». Et av ofrene sitter medtatt på toget.

Likevel er blikket snevert, fordi det bunner ut i at dårlig oppførsel er direkte knyttet til ens posisjon som etnisk fremmed, og ikke andre faktorer som sosiale forhold eller psykologi. Det er dette Östlund signaliserer når han nekter oss innsyn hos disse ”fremmede”. De forblir karikaturer, basert på Vestens syn på afrikanere. Rasistiske stereotypier knyttet til mennesker av afrikansk opprinnelse går ofte på at de er «(…) ute av stand til å tilpasse seg moderne samfunn» eller at de er «har liten respekt for andres liv, behersket av et ubendig sanselig begjær og er ufølsomme for smerte, enten det gjelder egen eller andres» og fremstilles ofte med aggressive undertoner (Skorgen, s. 129).

Östlund prøver ikke å rive ned stereotypiene, han sementerer dem i en sosial analyse som i beste fall er snever – i verste fall destruktiv. Problemet blir tydeligere da Östlund ikke gir oss et blikk på innvandrerungdommen utenfor leken. Guttene fortsetter leken til siste slutt, da de sitter på et gatekjøkken og blir oppringt av et av ofrenes mor, som de latterliggjør. De blir ”Der Ewige Jude”, fæle mennesker vi ikke kan stole på og som vil utnytte vår naivitet. Med unntak av én episode, der en i gjengen ønsker å tre ut av leken, er fremstillingen av væremåten deres beklagelig lite kompleks. De er endimensjonale og stereotypiske til siste slutt. Blikket til Östlund går aldri forbi spillet han skildrer. Dermed faller hans avgjørelse om å assosiere leken med innvandrere sammen, fordi dette motivet blir bare stående som et tomt, uutforsket skall. Play spiller ikke på våre fordommer, for så å konfrontere oss med dem og skake oss— han fastlåser dem i et monotont blikk.

Voksnes passivitet

Som i Östlunds forrige film, De ufrivillige, viser Play hvordan voksne aldri griper inn i situasjoner der noen blir behandlet urett. Selv under det voldelige angrepet som tar plass på en fullsatt buss, forholder de voksne «tilskuerne» seg tause. Seeren bygger opp en frustrasjon over at ingen forsøker å forhindre den urett som blir begått – en frustrasjon som eskalerer i takt med at de tre ungene stadig blir mer psykologisk forulempet og ydmyket. Dette kulminerer i sluttsekvensen, der faren til en av ofrene (og hans kamerat) oppdager en av ranerne og stiller ham til veggs. Maktdynamikken har endret seg. Nå er den svarte i mindretall og de to voksne benytter sin makt til å presse gutten til å gi tilbake telefonen han stjal. Situasjonen er bevisst tvetydig. Man føler de voksne er berettiget, men at deres bøllete metode er hyklerisk.

På bakgrunn blir mennene irettesatt av to kvinner, fordi de angriper barnet – tilsynelatende uten grunn. Her virker det som at liberale, ”overbeskyttende” kvinner er delaktige til problemet, fordi de har empati med eller er romslige overfor innvandrerbarn. Dette tegner et bilde av filmens tematiske kjerne: Empati og gode intensjoner gjør situasjonen verre, og er umoralsk fordi ungdommene er skyldige. Östlund er ikke interessert i livet, personligheten eller identiteten til disse ungdommene; de er stereotypiske brikker i den enkle samfunnsanalysen hans. Östlund forsøker å konstruere frustrasjon hos oss tilskuere, som rettes mot innvandrere og mot liberale kvinner.

Mennene irrettesettes av to kvinner.

Funny Games

Ruben Östlunds distanserte kamera og polemiske stil later til å være inspirert av den østerrikske regissøren Michael Haneke, og på mange måter er Play en direkte etterkommer av Hanekes Funny Games. Funny Games skildrer en familie som får livet snudd på hodet når to fremmede menn tar seg inn i ferieboligen deres. Her igangsetter de en grusom, sadistisk lek som ender i drap. Haneke blander ikke inn etnisitet og forskjellige sosiale bakgrunner inn i konflikten. Om noe viser han at det eksisterer grusomme konflikter mellom mennesker – også innad i tilsynelatende»like» grupperinger. I tillegg er Haneke bevisst sin egen rolle som iscenesetter. Med ulike metagrep – som at gjerningsmennene finner frem en fjernkontroll og spoler tilbake til øyeblikket før den ene av dem skytes av familiefaren – gjør han seerne bevisst på filmens manipulerende kraft. Hvordan den forfører seeren ut i umoral, hatske følelser og til og med positive følelser for drap.

Hanekes blikk er diametralt motsatt fra Östlunds. Der Haneke er opptatt av menneskets psyke og sin egen rolle i spillet som iscenesetter, ser sistnevnte kun sosiale faktorer som roten til de sadistiske lekene. Haneke er klar over sin rolle som manipulator, i streng kontrast til Östlunds ”objektivitetsteori”. Play er som en repetisjon av Funny Games uten dens selvbevissthet, men under parolen: ”Dette er den skandinaviske urbane virkelighet”.

Å anklage filmer for å være rasistiske har ikke vært særlig populært i Norge de siste årene, i hvert fall ikke blant min generasjon, hvor en slik kritikk gjerne kan oppfattes som moralistisk og belærende. Som oftest overlates det til politikere eller aktører fra diverse interessegrupper, mens journalister og kunstkritikere holder seg på en komfortabel avstand. Muligens blir et slikt fokus forbundet med kunstsensur, der målet er å forby nevnte film eller å stemple filmens skaper som rasist. Ingen av delene står på min agenda. Jeg anklager verken Östlund for å være rasist eller formoder at Play skal bli forbudt for kjøp og salg. Likevel åpner jeg for at Play kan bli lest som en rasistisk ladet film, eller i hvert fall en film som sementerer rasistiske fordommer.

Spørsmålet om hvorvidt Play er rasistisk eller ikke, er verdt å tenke igjennom. Mange argumenterer for at filmen er viktig fordi den åpner for debatt, men den kan like gjerne beskyldes for å låse og innsnevre debatten. Den blir polariserende fordi vi må akseptere Östlunds premiss, som aldri gir svar på hvordan samfunnet fungerer eller hvordan dynamikken mellom outsidere og insidere er på et makronivå. Det er noe forstyrrende banalt med Play, fordi det ikke finnes noen mennesker i Östlunds filmatiske spill – bare svarte og hvite sjakkbrikker.